Sønnen min går til grunne, men barnebarna holder meg oppe

Jeg traff Atle i byen i dag og hadde lyst til å gå rett forbi ham. Men han så meg, grep tak i armen min og lurte på om jeg hadde noen penger. «Jeg er sulten», jamret han. For å få fred ga jeg ham en hundrelapp. Det er sjelden jeg gir ham penger nå, og han vet det. Derfor er det ikke så ofte han spør lenger.

På en merkelig måte føler jeg at han innerst inne har respekt for meg. Da er det verre med barna hans, Tiril og Silje. Dem har han ikke vist respekt for siden han ble skilt fra Katja for ti år siden. Da var jentene tre og fem år gamle.

Atle ble sammen med Katja som 18-åring. Katja utdannet seg til hjelpepleier, mens Atle jobbet på en fabrikk. Målet deres var å spare til eget hus, men i første omgang kjøpte de seg en liten leilighet fordi Katja ble gravid. De giftet seg, og alt så bra ut på utsiden.

Da Katja ville skilles, gikk det nedover med min sønn Atle. Han klarte aldri å komme over nederlaget. Jeg støttet ham i begynnelsen, men måtte innse at Atle ikke var i stand til å se sine egne feil. Alt var andres skyld. Det var et hardt slag for Atle da Katja ville skilles og tok med seg jentene og flyttet ut.

Han kom hjem til oss, gråt og var fortvilet. «Jeg føler meg så mislykket. Dette er det aller verste jeg har opplevd», sa han. I begynnelsen hadde han samvær med jentene, og de var mye hos oss alle tre. 

Vi hadde også god kontakt med Katja, og det var hun som fortalte oss at Atle hadde begynt å drikke. Det luktet øl av ham når han hentet ungene, og hun bekymret seg over at han kanskje hadde promille mens han kjørte dem.

Erling tok det opp med ham, men Atle nektet. «Jeg drikker bare i helgene, det må jeg ha lov til», sa han. Mer snakk ble det ikke om den saken, og vi valgte å la være å blande oss opp i det noe mer. 

Men Katja trodde ikke på ham. Hun nektet Atle samvær så lenge hun mente at han drakk, og hun ville beskytte barna mot drikkingen til Atle i helgene også. Noe både Erling og jeg kunne forstå. Derfor ble det til at jentene kom til oss annenhver helg i stedet, og at Atle var sammen med ungene hos oss.

Men det gikk ikke uten bråk. Atle brukte enhver anledning til å krangle med Katja. Han skaffet seg advokat og beskyldte ekskona for å manipulere både oss, barna og alle rundt seg. Men vi så det, vi også, at Atle endret seg. Han ble mer og mer aggressiv og sint. 

Les også (+): Kjære alle venner, familien min og min eksmann. Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden

Glemte farsrollen

Han tålte ikke at vi sa hva vi mente når han kom til oss for å klage over Katja, og han glemte helt at dette handlet mest om at to små jenter skulle ha det så bra som mulig. Han glemte farsrollen og erstattet den med bitter­heten han følte overfor Katja.

Vi så at han forandret seg på andre måter også. Han så mer sjuskete ut, og han engasjerte seg lite i jentene når han traff dem. Det han var mest opptatt av, var å «få tatt rotta på Katja» som han kalte det. «Jeg kommer aldri til å tilgi henne», sa han gang på gang. Å snakke ham til fornuft klarte hverken Erling eller jeg.

At Erling plutselig døde under en joggetur, gjorde ikke bitterheten mindre hos Atle. Det var Katja som hjalp og støttet meg i denne vanskelige perioden. Atle holdt seg mer eller mindre unna etter begravelsen, og jeg orket ikke engang å bekymre meg for ham. Jeg hadde nok med meg selv og tok takknemlig imot den støtten jeg fikk av familie og fra Katja.

Når Atle en sjelden gang kom innom, spurte han aldri etter jentene sine. Han var blitt mye tynnere og virket svært rastløs. Kom jeg med spørsmål, svarte han svevende. 

Han ville ikke snakke om noe som kunne berøre følelsene hans, ville hverken snakke om døtrene, om Erling – ikke engang Katja ville han snakke om lenger.

Katja fortalte at han hadde begynt å vanke sammen med den tvilsomme gjengen i sentrum, at han var sykmeldt og drakk mye. Det gikk bare én vei med Atle. 

Som mor opplevde jeg at min sønn begynte med narkotika da han var i midten av 30-årene, det var helt grusomt å stå på sidelinjen og se ham forfalle mer og mer.

Det var like grusomt å vite at han hadde sviktet døtrene sine. Jeg forsøkte gang på gang å snakke med ham. Han lovet å skjerpe seg, han lovet og lovet, men det holdt bare til han gikk ut av døren.

Atle mistet jobben, leiligheten og ble sosialklient. Livet hans besto av piller og alkohol. Å appellere til hans ansvarsfølelse for barna, fungerte ikke. Døtrene har ikke lenger noen verdi for ham. Han ser heller ikke at det kun er seg selv han straffer ved å ødelegge livet sitt.

Man kommer til et punkt hvor man bare gir opp. Her hadde jeg mistet mannen min – nå måtte jeg se på at min egen sønn gikk nedenom. Det var fryktelig tungt.

Han ble innlagt på psykiatrisk sykehus, han ble sendt til avrusning, og jeg jobbet hardt for at han skulle få hjelp. På et tidspunkt trodde jeg også at det kom til å gå bra, og at Atle var innstilt på å stable livet sitt på bena igjen. 

Men det gikk tilbake til det gamle. Han hadde de såkalte vennene sine nede i sentrum som ventet på ham, og stoffet var tilgjengelig. Dermed bar det utpå igjen.

Alt dette knyttet meg nærmere Katja, Tiril og Silje. De ble min trøst da jeg etter flere år måtte erkjenne for meg selv at jeg ikke orket mer. Da hadde Atle nettopp gått, etter å ha oppsøkt meg for å få penger. Det var med nød og neppe jeg hadde fått ham ut. Han var aggressiv, og jeg følte meg truet.

Den kvelden ringte jeg til politiet, og det gjorde noe med forholdet vårt. Han fikk respekt for meg. Han forsto at jeg ikke bare kunne tynes som det passet ham.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

Har skjøvet ham til side

Jeg har klart å skyve Atle ut på siden i livet mitt. Han er ikke den sønnen jeg én gang hadde, var stolt av og kunne snakke med. I dag er han en narkoman som bare tenker på seg selv. Det har jeg brukt lang tid på å innse, og denne innrømmelsen har gjort det lettere å slippe taket i følelsene. Nå har jeg barnebarna og min ekssvigerdatter som mine nærmeste.

Katja er gift på nytt, men fortsatt har vi et nært og godt forhold. «Du er alltid velkommen hos oss, og en bedre bestemor enn deg kan ikke barna mine få», har hun sagt til meg. Det varmet! Det er en kjekk mann Katja er gift med, og jeg ser at både hun og jentene har det bra.

Katjas mann hjelper meg med praktiske gjøremål, og jeg ser at han er flink med jentene. Han behandler dem med respekt, og tonen mellom dem er god. Barna er blitt tenåringer, og Tiril er mye hos meg fordi hun har en kveldsjobb like i nærheten. 

Vi har mange gode samtaler. Hun er reflektert, og hun har behov for å snakke om Atle. Det handler om alt – fra skammen hun føler ved å ha en far som er en av byens løse fugler, til savnet av en far som virkelig bryr seg og er der for henne. Selv om de har fått en hyggelig stefar, vil aldri han erstatte den drømmen begge jentene bærer på – at den pappaen de én gang hadde, skal oppsøke dem og være en ansvarlig og kjærlig far.

Hvem skulle tro at livet skulle bli på denne måten, den gang Atle kom til oss og stolt fortalte at han og Katja skulle gifte seg. Han, som knapt drakk alkohol før han fylte 30!

Det er merkelig at han aldri klarte å skape en ny fremtid etter bruddet med Katja. Skilsmisser er tross alt noe mange opplever. En sorg pleier jo å bli mindre intens etter hvert, og da er det for de fleste mulig å starte på nytt. Det har ikke Atle klart. Han har levd for bitterheten, og nå drukner han bitterheten i alkohol og dop.

Jeg synes ikke synd på ham lenger. Den såre morsfølelsen min har endret seg, og alt det vonde Atle gjør mot seg selv og oss andre, har påvirket meg. Jeg synes faktisk mer synd på Tiril og Silje for at de har hatt en slik far. Derfor har jeg vært der for dem – som farmor, venn og som økonomisk bidragsyter.

Det er viktig at de vet at jeg aldri kommer til å svikte dem. De har rett til å ha det godt selv om faren deres har sviktet. Jeg er veldig glad for at Katja er moren deres. Hun har alltid satt ungene først og sørger for at de har det best mulig.

På mange måter har jeg gått inn i den rollen Atle skulle hatt. Jeg bidrar av kjærlighet og lyst. For meg er det en velsignelse å ha fått to slike flotte jenter til barnebarn. Det er de som er fremtiden, ikke Atle. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.