Nadia Ansar: – Jeg tiet om det i 17 år
Nadia Ansar var både pliktoppfyllende og vellykket, men noe skurret. Først da hun våget å møte sin egen historie, falt bitene på plass.
– Det viktigste for meg er å leve sant.
Nadia Ansar (46) sier det uten patos. Stemmen er rolig, nesten lavmælt, men ordene bærer en tyngde som vitner om levd erfaring.
– Jeg har brukt så mange år på å tilpasse meg, legger hun til.
– Det har lært meg å kjenne nøye etter før jeg tar et valg: «Er dette riktig for meg?»
Se video: Farmen-Aurora: – Det ble det stikk motsatte av det jeg så for meg
Vi sitter i det lyse huset på Ekeberg, som hun deler med ektemannen Abid Raja (50), og prater om hva som er hennes «indre lys».
Tvillingdøtrene, Maya og Sara (20) er utenlands. Adam (18) går siste året på videregående. Mammaen deres som både har egen praksis som psykolog og skriver bøker, er travelt opptatt – men savner å ha dem alle rundt seg.
Vi kommer tilbake til det.
En kopp te står urørt foran henne. Hun trekker den litt nærmere seg mens hun snakker, som om varmen forankrer ordene.
– Jeg trodde lenge at det å være et godt menneske handlet om å tåle mye. Å forstå andre og gi hva de ønsket. Ikke å skape konflikter. Nå vet jeg at det også må handle om å være lojal mot meg selv.
Hun ser opp – fast i blikket.
– Å leve i pakt med det tok meg mange år.
Flink jente
Som barn var hun en jente som leste rommet. Stemninger, pauser, små nyanser i ansiktsuttrykk.
Hun merket når moren var sliten, og faren bekymret. Når det var bedre å være stille enn å stille spørsmål, selv om det var mye hun søkte svar på.
– Jeg visste når jeg burde hjelpe til, og når jeg burde trekke meg tilbake. Det var viktig for meg at foreldrene mine var fornøyde.
Hun smiler forsiktig.
– Jeg tenkte at min oppgave var å gjøre livet lettere for dem.
Det lå mye kjærlighet i det. En lojalitet som var dyp og ekte. Men det var også en tilpasning som satte seg i kroppen.
– Jeg var den flinke jenta. Pliktoppfyllende. Ansvarsfull.
Nadia stanser litt før hun legger til:
– Jeg ble veldig god til å undertrykke egne reaksjoner.
Tiet i 17 år
Seks år gammel var hun utsatt for et seksuelt overgrep. Hun manglet lenge et språk for det som hadde skjedd.
– Jeg tenkte – «kanskje det er normalt?» Eller at det var min skyld.
Hun snakker uten dramatikk, men med sårbarhet i stemmen.
– Jeg tiet om det i 17 år.
Da hun til slutt fortalte foreldrene hva som hadde skjedd, ble det ikke tatt imot slik hun håpet.
– Det ble avvist. Moren og faren konkluderte i samråd med hennes farfar, som satt på toppen av patriarkatet, at det ikke kunne stemme.
Hun holder blikket stødig.
– Det var nesten mer smertefullt enn selve hendelsen. Jeg hadde samlet mot til å si det høyt, men det var ikke rom for sannheten.
Skammen la seg som et lag over alt.
– Jeg gikk rundt og tenkte at det måtte være noe feil med meg.
Den erfaringen ble mange år senere utgangspunktet for boken «Min skam». Ikke for å utlevere andre, men for å bryte tausheten.
– Skam vokser i stillhet. Den mister kraft når vi setter ord på den.
Hun sier det ikke som en anerkjent psykolog med doktorgrad, men som et menneske med erfaring.
– Jeg vet hvor ødeleggende det er å bære alt alene.
Stilte spørsmål ved troen
Det var som tenåring Nadia begynte å stille spørsmål ved troen hun vokste opp med. Hun leste Koranen på norsk, side for side.
– Jeg ville forstå hva jeg ble lært.
Foreldrene var ikke strengt religiøse, men fulgte prinsippene i islamsk tro, som å faste og be fem ganger om dagen under ramadan.
Selv om Nadia ikke måtte gå i moskeen, hvilte det en respekt ved å holde troen hellig. Rammene rundt henne var usynlige, men hun kjente sin plass som jente og kvinne i et miljø preget av å være et patriarkat.
Hun husker da hun tok mot til seg og stilte faren et spørsmål som hadde gnagd lenge.
– Jeg spurte: «Hvordan kan vi vite at denne troen er sann?»
Hun ler litt når hun forteller om det.
– Det var modig gjort av en tenåring, synes jeg.
Faren svarte ikke med sinne eller avvisning. Han sa: «Jeg har selv hadde hatt lignende tanker som ung.»
– Det var en stor lettelse å høre.
Det øyeblikket betydde mer enn hun forsto da.
– Jeg lærte at tvil ikke er farlig. Tvil kan være en del av kjærlighet.
I mange år tok hun avstand fra religion. Nadia trodde ikke på Gud eller et liv etter døden.
– Jeg tenkte at når vi dør, så er det slutt. Da blir vi til jord. Nettopp derfor må livet i seg selv gi mening.
Undringen forsvant aldri. Den ble en drivkraft.
Indre uro
Nadia fulgte det hun kaller «den perfekte karriereruten». Profesjonsstudiet i psykologi. Spesialisering. Doktorgrad. Faglig tyngde. Anerkjennelse.
– Jeg har vært veldig opptatt av å gjøre ting ordentlig, betror hun.
– Det var viktig for meg å være flinkest i klassen. Å gjøre foreldrene mine stolte.
Hun bygde en familie med Abid Raja, advokat og politiker. De fikk tre barn. Livet var såkalt vellykket.
– Jeg hadde alt jeg kunne ønske meg, slår hun fast.
Likevel kjente hun på en indre uro.
– Jeg kunne tenke: «Ja, jeg har oppnådd mye, men finnes det en dypere mening med livet og eksistensen?»
Det var ikke en krise, mer som en lav, vedvarende tone.
– Jeg hadde brukt mye energi på å være flink. Mindre på å finne ut hva som var sant for meg.
Nadia begynte i terapi. Fordi hun ville forstå seg selv bedre.
– Jeg forsto at hvis jeg skal hjelpe andre, må jeg våge å møte mine egne blinde flekker.
Det er et vedvarende arbeid. Hun går fortsatt i terapi.
Forsoningen
I fjor kom Nadia ut med boken «Forsoninger». Den handler om relasjoner, om sinne og kjærlighet – som kan eksistere side om side. Om hvordan vi kan slippe taket i det som binder oss fast.
– Forsoning betyr ikke at det som har skjedd, er greit, understreker hun.
– Det betyr at jeg aksepterer at smerte er en del av min historie.
Hun beskriver veien dit hun er i dag som små bevegelser mot et «friere» liv.
Det er et øyeblikk hun vender tilbake til, et som frigjorde noe hos henne. For noen år siden, da foreldrene skulle reise bort, spurte faren om Nadia kunne vanne plantene deres.
– Spørsmålet var så hverdagslig, men det myknet noe i meg.
Hun hadde lenge holdt en avstand. For å beskytte seg selv, og sin egen utvikling.
– Da pappa klemte meg, sto jeg ikke lenger stiv i armene hans.
Det ble starten på en forsoning,
Senere kom ordene hun ikke hadde våget å håpe på.
– «Unnskyld, jenta mi,» sa han med tanke på overgrepet.
– «Jeg er stolt av deg,» la han til.
Hun blir stille.
– Jeg tror pappa merket at jeg var klar for å høre det. At jeg ikke lenger klandret dem. Slik kom vi hverandre i møte.
Forsoning ble mer enn en idé. Det ble en praksis.
Møtte sitt yngre jeg
Nadia merket at kroppen bærer på historier som hodet ikke helt forstår. Derfor begynte hun med pustearbeid, meditasjon, og søker stillhet i naturen.
– Jeg hadde levd mye i tankene, deler hun.
Hun beskriver en erfaring der hun i en guidet prosess møtte den yngre versjonen av seg selv.
– Jeg så henne tydelig. Den lille jenta som var så redd for å ikke være god nok.
I stedet for å analysere henne, møtte hun den yngre versjonen av seg med varme.
– Jeg sa: «Du er god nok. Du trenger ikke kjempe så hardt.»
Det forandret noe.
– Jeg ble mildere mot meg selv, sier hun og puster dypt – inn og ut.
Omfavnet naturen
Til sin overraskelse begynte hun å søke seg ut i naturen. Ikke for å trene, men for bare å være.
– Det er noe med å gå i skogen og kjenne at ingen forventer noe av deg, forteller hun glad – som hun har oppdaget noe magisk.
– Abid har alltid elsket norsk natur. Selv skjønte jeg ikke begeistringen. Det gjør jeg nå.
Nadia forteller ivrig at behovet for å bevise noe ble mindre.
– Nærheten til naturen har gjort meg klokere, føler hun.
– Jeg trenger ikke lenger å være perfekt for å føle meg verdifull. Å klemme et tre kan føles givende nok!
I familiens fotspor
Nadia svarer uten å nøle når vi spør hva som betyr mest for henne.
– Relasjoner. Ærlighet. Reparasjon.
Hun tror det finnes noe godt i alle mennesker.
– På det har jeg en nesten fanatisk tro, sier hun og ler.
Det betyr ikke at hun aksepterer alt. Hun prøver å forstå hvorfor vi handler som vi gjør.
– Alle er vi formet av hva vi har opplevd. Hvis vi mister det perspektivet, mister vi noe av menneskeligheten.
En del av hverdagen er også at barna har blitt store.
– Jentene har tatt seg et utenlandsår etter videregående – i hvert sitt land, forteller hun.
– Til høsten venter studier. Én av dem starter på profesjonsstudiet i psykologi. Vår andre datter står mellom psykologi og juss.
Kanskje blir det for henne å gå i farens fotspor.
– Adam vil bli arkitekt. Og, nei, heller ikke han velger noe utenom det vanlige i familien, svarer hun lattermild.
– Broren min er arkitekt. Adam er inspirert av onkelen sin.
Hun lyser, om mulig, enda mer opp når hun prater om dem
– Barna har en stor plass i meg, bemerker hun rørt.
Å leve sant
Hun ønsker å være deres støtte.
– Jeg vil gjerne veilede dem – uten å være en som bestemmer.
Hun vet det krever at hun tar vare på seg selv.
– Det beste jeg kan gjøre – også med tanke på barna – er å leve sant. Slik at de lærer å gjøre det samme.
Hun håper de vet at deres opplevelse av verden er sann.
– Hver og én har sin unike opplevelse av å være til. Å akseptere min sannhet, tok meg mange år.
Nadia avslutter der samtalen startet, at det er hennes indre lys.
– Det finnes i viljen min til å søke det som er sant. I beslutningen om aldri mer å svikte meg selv for å passe inn.
