Idet Martine tok utfordringen, falt Aslak pladask
De møttes via Tinder, flyttet sammen etter tre måneder og har aldri hatt en skikkelig krangel. Aslak Maurstad og Martine Hattestad Kveli er like der det teller – og nå skal de endelig bo sammen igjen.
Universet prøvde i årevis. Aslaks foreldre tilbrakte hver eneste sommer i Gudbrandsdalen med Peer Gynt-spelet. Martine er fra Vinstra – samme dal, nesten samme bakgård.
Foreldrene deres satte opp en forestilling sammen i 2010. Og likevel: ingenting.
Se video: NRK-profil Selma Ibrahim: – Jeg er jævlig god på dating
Det tok en Tinder-match, et spontant dansenummer og én perfekt timet kommentar om å falle – bokstavelig talt – for at Aslak Maurstad (34) og Martine Hattestad Kveli (30) endelig fant hverandre.
– Hvis man har lyst til å tro på skjebnen, virker det som universet har vært sånn: «Kom igjen, da.» Og så har vi vært for dumme til å skjønne det, ler Aslak.
– Vi klarte ikke å møtes. Til tross for alle de gode mulighetene vi fikk.
Skjebnen banket på
Martine kjente altså Aslaks mor, Mari Maurstad, i årevis før hun visste at sønnen hennes fantes.
– Lite visste du om at i de julekortene dere fikk hvor hele familien var avbildet, der var din kommende kjæreste, sier Aslak og ser på henne med det lure smilet han ser ut til å ha patent på.
Martine rister på hodet, halvt lattermild, halvt resignert.
Da de omsider møttes – via Tinder, fordi skjebnen tilsynelatende hadde gitt opp sine mer poetiske forsøk – var det ikke tvil om at de var av samme kaliber.
Begge fra kunstnerfamilier. Begge tilhørende det Aslak med akademisk alvor kaller Homo ludens – det lekende mennesket.
– Hvis situasjonen kan være gøy, så vil vi alltid at den skal være gøy, sier han.
– Selv om det egentlig krever alvor.
– Vi går ikke én dag uten å improvisere en sang sammen, bekrefter Martine.
Det er ett øyeblikk Aslak kommer tilbake til når han skal forklare når det klikket. At han visste at det måtte blir Martine.
– Modig gjort
Det var ikke en romantisk middag. Heller ikke en solnedgang, men en spontankoreografert oppvisning til en gammeldags dølalåt – fremført foran teaterfolk han har kjent halve livet.
Aslak hadde tatt med Martine til to av sine nærmeste venner – medgrunnleggerne av Antiteatret. Opplegget var å fremføre sangnummer for hverandre. For Aslak og vennene hans var det ingen sak. For Martine: En gyllen mulighet til å si høflig nei.
Det gjorde hun ikke.
– Det er altså så modig gjort. Du utsetter deg for en situasjon der du kan falle hardt. Miste ansikt fullstendig. Og det var noe med det motet hennes som gjorde at jeg tenkte: Det her er dritfett.
Martine husker det godt. Og innrømmer rolig at hun kun kunne refrenget og et halvt vers.
– Resten var impro, sier hun enkelt.
En «forferdelig» gave
Aslak har siden gitt henne standup-kurs i bursdagsgave – en gave hennes venninner enstemmig karakteriserte som forferdelig. Martine stilte opp, var dritgod og har fått bestilling på mer.
For Martine er det også et øyeblikk som har satt seg. Det skjedde på den andre daten. Martine og Aslak var ute og gikk en tur, da hun snublet i en fortauskant. Aslak tok henne imot og sa – uten å nøle: «Oi, det er aldri noen som har falt sånn for meg før.»
– Det første jeg tenkte var: Tenk om vi nå blir sammen, og jeg må fortelle den historien hver gang noen spør hvordan vi møttes, ler hun.
– Og så syntes jeg det var litt gøy. Han er morsom og skarp. Det setter jeg pris på.
Avstandsforhold
Det siste halvannet året har Martines karriere som danser tatt henne fra Verdal, København og senest til Göteborg – der hun nettopp har avsluttet en periode ved operaen. Aslak har sin hovedbase i Oslo.
For tre år siden kjøpte de leilighet i Oslo. De har bare ikke rukket å flytte inn skikkelig begge to – ennå.
Aslak har løst logistikken rundt avstanden med det han kaller research.
– Jeg hører alltid med folk som vet mer enn meg. Tipset for å få et avstandsforhold til å fungere, var at det aldri må gå mer enn tre uker mellom man ses. Og at man booker neste møte før det nåværende er over. Det funker veldig bra.
Han har vært i Göteborg flere ganger for å se Martine på scenen. Hun var med til Italia da han spilte inn «Hotellet» for TV 2.
– Det var artig å se hvordan en TV-produksjon fungerte. Og så gjorde du en veldig god jobb. Selv om jeg er inhabil, poengterer Martine.
– Mye å be om
Da Aslak var med i «Skal vi danse» i 101 dager, langt mer enn planlagt – var Martine den som stilte opp uten å kny.
– Jeg hadde ingenting å tilføre hennes liv som var positivt i den perioden. Jeg hadde bare krav som jeg trengte at hun innfridde. Og det gjorde hun. Det er ganske mye å be om, sier han.
TÅLMODIG: Da Aslak var borte i 101 dager under «Skal vi danse», stilte Martine opp uten å kny. Da han kom hjem, ga hun ham omvisning i deres nye leilighet.
Martine flyttet inn i leiligheten midt i den intensive innspillingsperioden. Da Aslak omsider la danseskoene på hylla, hadde Martine rukket å innrede hele hjemmet. Han hadde sett gangen og soverommet. Resten var en ny verden.
– Da «Skal vi danse» var over, ga hun meg en omvisning. «Her er resten av leiligheten vår», sier han, og det er noe i stemmen som vitner om at han ikke har glemt det.
Leser forholdsteori
De er like på det som teller mest. Humor er ikke bare noe de har – det er noe de aktivt prioriterer. Lekenhet er ikke en egenskap, men en innstilling.
– Vi er begge lette til sinns, poengterer paret.
Og så er det kommunikasjonen: Begge setter av tid til den, leser om den, jobber med den som om det er et håndverk og ikke bare noe som skjer av seg selv.
– Det er fint med Aslak at han er veldig god til å kommunisere. Han skaper et trygt og åpent rom, og er god på å lytte. Det gjør at jeg tidlig i forholdet følte at det ikke var noe problem å snakke sammen, beskriver Martine.
Aslak er enig – og legger til at han tar lite for gitt.
– Vi bruker mye tid på det. Finner ut av hva som er typiske måter å kommunisere dårlig på. Leser litt forholdsteori. Nerder litt i hva som er en bra måte å prate på når man skal være sammen over lang tid.
Aslak uttrykker beundring for Martines evne til alltid å levere til deadline og aldri unnasluntre.
– Og jeg sluntrer heller aldri unna og leverer til deadline … legger Aslak lurt til.
– Ja, det er du faktisk god til. Da Aslak hadde fulltidsjobb som skuespiller på Nye Hjorten teater, og prøvene var ferdige på dagtid, satt han og skrev bok til langt på kveld. Du jobbet vel 18 timers dager eller noe sånt, for å komme i mål, husker Martine.
– Har aldri kranglet
De er like, men ikke identiske. Martine er utålmodig og handlekraftig – den som rydder litt hele tiden. Aslak er grundig og nøye, og rydder mye i ny og ne. Og der Martine trener fordi hun elsker det, gjør Aslak det av helt andre grunner.
– Jeg synes trening er morsomt. Du gjør det vel mer fordi du må? sier Martine.
– Fordi jeg må, ja, bekrefter Aslak, som lider av leddsykdommen Bekhterev.
Og så til spørsmålet om effektivitet trumfer nøyaktighet – der Martine, etter litt motstand, innrømmer det uunngåelige:
– Det er irriterende nok. Men han har jo rett mange ganger, det må jeg si. Det får han bare ikke vite.
Det sier kanskje noe om dynamikken dem imellom at seks år har gått uten en skikkelig krangel.
– Vi har aldri kranglet. Vi tar nok hensyn til hverandre, og så er Aslak veldig tålmodig, mener Martine.
– Det er kanskje litt kjedelig? legger hun lattermildt til.
Det nærmeste de har kommet en krangel? Barnenavn. Aslak meldte tidlig inn ønsket om ni barn …
På samme scene for første gang
Nå er Martine tilbake i Oslo. Pappeskene fra leiligheten venter – noen uåpnet i tre år, noe begge tar som en mild oppfordring fra livet om å kvitte seg med halvparten.
Men det store er noe annet. For første gang skal de lage en forestilling sammen på Nye Hjorten teater.
– Det er ganske stort gap fra å leve i et avstandsforhold til at vi nå skal skrive sammen, skape sammen og spille sammen, sier Martine.
– Det er en tillitserklæring fra teateret at de våger å la oss gjøre det, sier Aslak.
– Og hvis det ikke går bra … så har vi i hvert fall prøvd.
Han sier det med det lure smilet igjen – det som alltid er et halvt sekund foran resten av ansiktet.
Og etterpå? Barn er ikke utenkelig, sier begge – men foreløpig er det forestillingen som gjelder.
– Det er noe spennende med karrieren akkurat nå. Vi må i hvert fall gjøre ferdig forestillingen først, sier Martine.
Universet har ventet i årevis. Det kan vente litt til.
