«Fjellhytta»-søstrene kranglet om alt – dette ble vendepunktet
I dag får Mari og Stine Engebretsen abstinenser om det går for lenge mellom at de møtes. Men som barn sloss de gjerne til én begynte å blø eller grine. Først da lillesøster trengte hjelp som mest, snudde alt.
Hunden Milla (11) og fem måneder gamle Ellie snuser, romsterer og logrer rundt i leiligheten. I sofaen sitter søstrene Stine (31) og Mari Engebretsen (28) tett sammen.
Begge er sykepleiere. Stine bor og jobber på Lørenskog, mens Mari bor en times kjøretur unna, på Skarnes. Likevel går det sjelden mange dager mellom hver gang de møtes.
Se video: Jenny ble første «Farmen»-storbonde: – Måtte ta blytunge valg
– Hvis det blir mindre enn én gang i uka, får vi abstinenser, opplyser Mari og ler.
– Vi er nesten som tvillinger! slår Stine fast.
Sloss på trampolinen
Men slik har det ikke alltid vært. Som barn var de ofte uvenner. Mari ville være med, mens Stine ikke alltid ville ha lillesøsteren på slep.
De kranglet om klær, TV-en og alt annet som kunne føles livsviktig i barndommen.
Når mamma Lena og pappa Per ikke var hjemme, kunne det gå hardt for seg.
– Vi hadde en avtale om at vi gjorde opp kranglene på trampolinen. Da tok vi en slåsskamp der, og så var vi ferdige med det, sier Stine.
Mari smiler.
– Vi holdt på til én av oss blødde eller grein.
Så snudde det.
Stine tror vendepunktet kom da Mari ble mobbet på ungdomsskolen. Da var hun ikke lenger bare den irriterende lillesøsteren som ville være med. Hun var familien hennes.
– Da våknet beskytterinstinktet mitt. Jeg skulle ta dem som mobbet Mari. Jeg konfronterte dem, og da ble det slutt. Etter det kom vi nærmere hverandre, forteller Stine.
Deler vennegjeng
Senere ble Stine også den som hjalp Mari da hun hadde det vanskelig i tenårene.
– Jeg hadde en periode med en liten ungdomsdepresjon. Har ikke alle det? spør Mari og ler litt.
Så blir hun alvorligere.
– Da Stine skjønte at jeg syntes ting var litt dritt, var det hun som fikk meg ut av sengen. Hun tvang meg ikke, men det var sånn: «Kom igjen, da. Nå finner vi på noe.»
Det kunne være kino. En sykkeltur. En biltur. En milkshake på McDonald’s. Små ting som var store nok.
I dag ler Mari av at hun fremdeles kan føle at hun har sneket seg inn i Stines venninnegjeng.
– Jeg føler liksom at jeg har hoppet oppi kofferten til Stine. Hennes venninnegjeng er nå også min.
Det er ikke bare venninnegjengen som etter hvert har blitt felles. Også mennene i livene deres har funnet hverandre.
– Samboeren min sa til meg: «Jeg tror at den dagen vi skal gifte oss, må forloveren min bli Stines Lars», forteller Mari.
Først delte søstrene barndomshjem og hemmeligheter. Så venner. Nå deler de nesten et helt voksenliv.
Mistet mange
Hjemme på Skarnes vokste de opp i en trygg familie.
Mamma Lena, pappa Per og de to. Et hus der det alltid var plass til venner rundt kjøkkenbordet.
– Vi kommer fra en typisk stabil A4-familie, sier Stine.
De vokste opp med tanter, grandtanter og besteforeldre tett på. Men i løpet av en tiårsperiode tidlig på 2000-tallet ble familien mindre.
Én etter én gikk mange av dem som hadde fylt barndommen deres bort.
– Til slutt var det bare vi fire igjen, og da ble vi enda tettere med mamma og pappa, sier Mari.
Det er kanskje også derfor de ser og snakker med hverandre så ofte.
– Vi er veldig takknemlige for at vi har hverandre. Vi har vært gjennom mye sammen, påpeker Stine.
I mammas fotspor
At begge ble sykepleiere, er ikke helt tilfeldig. Mamma Lena er også sykepleier.
Mari husker at drømmen om å gå samme vei startet da hun så moren trå til når andre trengte hjelp. En bilulykke. En dramatisk drukningsulykke i Syden. Lena sto ikke og så på.
– Mamma var jo der det var action, og det ville jeg også være, forklarer Mari.
Pappa Per er på sin side familiens altmuligmann.
– Pappa gjorde mesteparten selv da vi bygde på og pusset opp huset. Men det var ikke sånn at vi gikk i lære. Vi flyktet stort sett til besteforeldrene våre når det ble for mye boring hjemme, innrømmer Mari.
Søstrene kunne garantert ha nytt godt av hans kunnskap dersom de hadde visst at de en dag skulle være med på «Fjellhytta» på TV 2.
Men i motsetning til de andre deltagerparene fikk de beskjed bare to uker før innspillingen startet, etter at et annet par trakk seg.
– Vi kom inn med veldig liten tro på at vi kunne få til noe som helst på «Fjellhytta». Vi ringte pappa konstant, røper Stine.
Ble bekymret
– Vi lider nok litt av flink pike-syndromet. Vi må gjøre alt riktig og helst ikke gjøre en eneste feil, legger hun til.
– Og helst skal vi klare alt på første forsøk, innrømmer Mari.
På fjellet var det derfor ikke langt mellom mestring og fortvilelse.
– Det går så fort mellom himmel og helvete. Du får til én ting, men har ikke tid til å reflektere over det. Så må du rett videre til noe du ikke får til, og dermed går du helt i kjelleren igjen, sier Mari.
Likevel skjedde det noe der oppe. Etter hvert begynte de å løse oppgaver uten å ringe pappa først.
– Da vi sluttet å ringe, begynte pappa å ringe oss. Han ble bekymret når han ikke hørte fra oss, forteller de og ler.
Ingen av dem kunne tenkt seg å dele «Fjellhytta»-eventyret med noen andre.
– Jeg blir jo glad bare av å være med «søssa». Hvis jeg har en dårlig dag, kan jeg bare ringe Stine. Så sier hun noen velvalgte ord, og da tenker jeg: «Å, dagen er kanskje ikke så verst likevel», sier Mari.
Stine smiler tilbake.
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Mari. Jeg ringer henne uansett hva det er. Hun er både bestevennen min og forbildet mitt.
