NRK-profilen innrømmer: – Blir kvalm når jeg pakker kofferten

– Det er jo en drømmejobb. Hvis jeg skulle sett for meg en drømmejobb som tiåring, så hadde det vært dette her.

Jann Post (45) sier det uten bravur. Bare som en konstatering av noe han ikke tar for gitt og noe han har levd med lenge nok til å vite at han mener det.

Se video: Komiker-duo med innrømmelse: – Denne kjendisen har det mest kaotisk hjemme

Marienlyst ligger stille mellom slagene. Et sted i NRKs travle gangveier sitter han og er, for en gangs skyld, ikke på vei noe sted.

I år markerer han 20-årsjubileum som kommentator i statskanalen.

To tiår med stemmen som har fulgt millioner av nordmenn gjennom de største norske idrettsmiraklene – sesong etter sesong i langrennsløypa og på friidrettsbanen, og ikke minst som stemmen bak «Mesternes mester».

Han er blitt en av dem. En av stemmene som bare er der – sesong etter sesong, øyeblikk etter øyeblikk.

Kassettspilleren i kjelleren

Som liten satte han kassettspilleren på opptak og kommenterte fotballkamper. Ingen publikum. Ingen kamera. Bare stemmen, kampen og noe han ikke visste han øvde på.

– Jeg tenkte aldri at det var kommentator jeg skulle bli. Det virket ikke spesielt realistisk.

Han satset på idrett frem til han var 20. Orientering, langrenn, kombinert, friidrett – han prøvde det meste, og prøvde å bli god.

Til slutt ga han opp forsøket på å hevde seg i toppen, og gjorde det flere før ham har gjort:

– Jeg er jo en parodi på en sportsjournalist. Jeg ga opp å bli god selv og begynte på journalistikk med mål om å bli sportsjournalist. 

Han ler av det. Det er en selvironi som sitter lett – ikke fordi han ikke tok det alvorlig den gangen, men fordi avstanden er stor nok til at han kan le av det nå.

Han tok journalistutdanning i Bodø, så statsvitenskap og Idrettshøgskolen – «for å bevise på CV-en at det var dette jeg ville». Så ventet et vikariat i NRK, som skulle vise seg å bli det smarteste han hadde gjort. 

Muligheten til å leve ut kommentatordrømmen kom i 2007. NRK var på jakt etter ny langrennskommentator og det ble holdt intern audition hvor alle kunne melde seg på. Jann Post gjorde det.

– Det var ikke først og fremst for å bli kommentator. Jeg regnet ikke med at jeg hadde noen sjanse på den jobben. Jeg gjorde det mest av alt for å kjenne på hvordan det var – den følelsen jeg hadde som liten.

Han satte seg ned i kjelleren ved Marienlyst og kommenterte noen gamle langrennsklipp alene. En uke senere kom beskjeden: Han hadde passert nåløyet.

– Da ble jeg nervøs. Det er det ingen tvil om. Langrenn er jo selve nasjonalsporten. Skulle jeg rote meg bort i det der? Det var en skummel tanke.

Uforglemmelige øyeblikk

Tyve år med langrenn, friidrett og sist skiskyting etterlater seg spor. Ikke bare i stemmen, men i hukommelsen.

Er det et kommentatorøyeblikk han aldri glemmer, er det Marit Bjørgens OL-gull etter tre år med skader og mørke, og det mange trodde var slutten.

– Da hadde hun vurdert å legge opp. Det var beviset på at hun kom tilbake. Det er kanskje det mest emosjonelle øyeblikket jeg har kommentert. Og selv om jeg aldri har felt tårer som kommentator, kunne jeg nok ha gjort det hadde jeg sittet hjemme i sofaen, erkjenner Jann. 

– For jeg har vært tett på og vet jo hva disse utøverne har lagt ned av arbeid. Spesielt når folk har hatt mye motgang og kjempet seg gjennom ting – da kan det bli emosjonelt.

Det andre øyeblikket som har satt seg, er Karsten Warholms første VM-gull i London i 2017. Ingen hadde sett det komme. 

– Det var ingen som tenkte at han var favoritt til å bli verdensmester. Så det var jo stort.

Han liker overraskelsene best. Øyeblikkene ingen hadde skrevet inn i manuset på forhånd.

Men selve øyeblikket i kommentatorboksen – det husker han ingenting av.

– Rullegardinen går ned, og det er helt svart. Jeg husker ikke hva jeg har sagt. Av og til etterpå er jeg litt spent på hva jeg egentlig sa.

Det er en viss ironi i dette: mannen som lever av stemmen sin, hater lyden av sin egen stemme.

– Helst vil jeg ikke høre det. Jeg reagerer fysisk på det. Jeg kan ikke fordra å høre min egen kommentering.

Han stopper. Som om det å si det høyt er nesten like ille som selve opplevelsen.

– Nei, jeg syns det blir veldig … ubehagelig.

Samvittighetskvaler

Ulempen med drømmejobben er reisebelastningen. Det er ingen hemmelighet. 

– Idrett foregår i helger, i ferier og på kveldstid. Det matcher litt dårlig med A4-livet, som resten av familien fører.

Han bor på Råholt utenfor Eidsvoll med kona – fysioterapeut og tidligere skøyteløper Anna Rognstad Post – og deres to gutter på åtte og elleve år.

Valget om å flytte dit var enkelt: billigere enn Oslo, stor hage, kort vei til Gardermoen, og svigerfamilien like i nærheten. Sistnevnte har vært «helt essensielle» i en hverdag der pappa jevnlig er fraværende.

– Kodelåsen hjemme funker heldigvis fortsatt. Jeg er litt bekymret hver gang jeg har vært ute og reist, om jeg kommer til låst dør. 

Det sies med et smil. Men under ligger det også et alvor: I perioder var reiseaktiviteten høyere enn den er i dag.

I de mest intensive månedene tilbrakte han kanskje to dager hjemme, før han satte kursen mot et nytt idrettsstevne. Han rakk å pakke ut, vaske klær, og pakke ned igjen. 

– Jeg kan fortsatt kjenne at jeg blir kvalm når jeg pakker kofferten. Jeg kan bli fysisk dårlig, særlig de gangene jeg skal være borte i 3–4 uker på rad.

Det verste er ikke å reise. Det er alt han går glipp av på hjemmebane. 

– Jeg dekker kanskje skirenn og friidrettsstevner i utlandet, så går ungene mine skirenn eller er på friidrettsstevner hjemme. Så får jeg noen meldinger om hvordan det har gått og videoer fra målgang på ski. Da kan jeg føle på at jeg er på feil idrettsarrangement.

Han tar en pause.

– Det kan være tungt for pappahjertet. Jeg vil følge opp barna mine og de vil gjerne ha meg med på disse tingene. Og «alle» vet at de har en pappa som er opptatt av ski og friidrett, og så er han aldri til stede. Det er litt trist innimellom, rett og slett. Jeg går glipp av deler av oppveksten deres. 

Han får umiddelbart behov for å moderere seg noe. 

– Men jeg vet gutta har det fint når jeg er ute på jobb. De har besteforeldre, mor og kompiser som opptar tiden deres. Og jeg prioriterer alltid å være der når jeg har muligheten, selv om jeg bare får med meg slutten. 

Riktig kone

Kona har holdt ut – og ikke bare holdt ut. Hun forstår bransjen, forstår hva det krever, og har fylt hullene uten å gjøre det til et drama. Det setter han pris på, på en måte som antyder at han vet han er heldig.

– Det er viktig å velge riktig kone. Det er ingen tvil om det. Hun er både tålmodig og usedvanlig snill. Hun tenker på alle andre enn seg selv og er tvers igjennom et godt menneske. 

De gikk i samme klasse på Idrettshøgskolen og har holdt sammen siden. I år kan de feire ti års bryllupsdag.

– Vi har vært sammen i 23 år, men har ikke tilbrakt mye av den tiden sammen. Så snart kommer vel syvårskrisen, flirer Jann. 

Og kanskje er det like greit at han har en periodevis nomadisk livsstil. 

– Det er ikke sikkert hun hadde orket å ha meg hjemme hundre prosent. Jeg kommer hjem og lager rot i systemet.

Vendepunkt

Et stykke inn i NRK-karrieren hadde Jann Post det ikke fullt så bra som stemmen hans kunne antyde. Reising, uregelmessige dager, vaner som sklir. Vekten bikket 100 kilo og formen var nedadgående.

– Jeg veide på et tidspunkt 0,1 tonn. Spiralen hadde gått nedover en stund, og jeg måtte bare snu det.

Han bestemte seg. Ikke med en stor plan og målsettinger – men med ett enkelt prinsipp: si ja til all mulig fysisk aktivitet. Styrketrening, intervaller, sykling med kona, innefotball på jobbarrangementer, golf med en kompis.

– Og så fikk jeg bare lov til å forsyne meg én gang med middag. Ikke to eller tre.

Det var det. Enkelt nok til å holde. Og det holdt.

Elleve måneder senere løp han sitt første maraton – på 2 timer og 55 minutter. Drøyt 30 kilo lettere enn da spiralen snudde.

Han har løpt maraton to ganger i året siden, og var en periode vert for podkasten «I det lange løp» på NRK og skrev boken «Et steg foran». Han er en mann som bokstavelig talt har gjort løpingen til en livsstil – og et levebrød.

– For meg er seieren at jeg fortsatt kan løpe maraton 15 år etterpå. Jeg klarte å snu noe varig. Det er jo det som er det vanskelige. Ikke å ta seg sammen i tre-fire måneder. Det er det mange som klarer. Men jeg snudde den retningen livet gikk i, rett og slett.

Han tenker seg om.

– Så handler det om hvilken pappa jeg ønsker å være for barna mine. Jeg har to aktive unger, og jeg har lyst til å kunne trene sammen med dem. Når vi er på ferie nå, så kan vi dra på joggetur sammen som familie – og det er ordentlig gøy!

Løpeglede

I dag er han ikke lenger ute etter personlige rekorder. De satte han som hobbyløper, og de blir stående.

– Jeg skjønner at de personlige rekordene ikke blir slått med det livet jeg er interessert i å leve nå i dag. Nå handler det om å holde seg fysisk og psykisk oppe.

Om han ikke får trent over tid, merkes det. 

– Kona pleier å si at jeg må løpe, fordi jeg blir glad av det. Og det stemmer. Jeg ser flere problemer når jeg ikke trener. Hvis du har fått en økt tidlig på morgenen, ser du lysere på livet.

Hans råd til alle som sier de ikke har tid er kontant: Sjekk skjermtiden på telefonen.

– Det tallet forteller deg at du mest sannsynlig har en halvtime/time til å trene, hvis du prioriterer. Og ikke legg listen for høyt. Kom deg ut tre ganger i uken. Gjør det i tre måneder. Skap en vane, ikke prøv å endre alt på en gang. Da holder det kanskje i to uker, så skuffer du deg selv, og da er det fort gjort å gå tilbake.

Han lener seg litt frem.

– Hvis trening hadde vært en pille, så hadde de fleste fått den pillen. Og tatt den. Men det krever litt mer egeninnsats, da.

Vil ikke gi seg

Jann Post har ikke tenkt å gi seg som kommentator. Ikke på en stund.

– Jeg holder på til jeg går i graven, flirer han.

– Det er en drømmejobb og jeg ser ikke for meg at jeg kan gjøre noe annet. I hvert fall ikke ennå. Men jeg vil jo gi meg før jeg blir veldig mye dårligere. Helst før det ringes ned på klagekontoret hos NRK. 

Han sier det med det lune alvoret til en mann som ikke egentlig har tenkt å gi seg noen gang. Men det finnes noe ha ønsker mer av i livet.

– Jeg ønsker meg mer ro til tider. Det er det ikke mye av i livet i dag. Men plutselig er det helt stille også, og det vil jeg jo heller ikke.

Den spesielle hendelsen på hytta har preget Åge: – Bestandig med meg