– Hun er kynisk

Det er klart for de 25. olympiske leker i Italia, og Kristine Stavås Skistad (26) er klar for sitt aller første OL. 

Langrennsløperen fra Konnerud utenfor Drammen tok sin første VM-medalje i Trondheim i februar. Det ble sølv på sprinten, men de svenske løperne tok gull i alle seks øvelser og ødela Kristines drøm om å ta VM-gull på hjemmebane. Nå er hun klar for å gi alt for å oppfylle gulldrømmen.

– Jeg kommer dit med mye større revansj og lyst, sier hun til VG.

Mest sannsynlig lar hun seg inspirere av Norges tidligere langrennskonge. Petter Northug (40) har fire OL-medaljer, og to av dem er i gull. Trønderen er nemlig hennes største forbilde.

– Det er ikke noen hemmelighet at jeg er fan av Petter Northug. Han er kul. Northug er Northug, og i mine øyne kan ingen måle seg med ham. Samtidig er jeg bare gira på å være meg selv, forklarte hun til Her og Nå i fjor.

Petter Northug, som nå er langrennsekspert for TV 2, heier på Kristine. Han liker at hun er annerledes enn A4-utøverne.

– Hun er kynisk, vet hva hun vil og jobber ut ifra sine egne premisser. Hun er en litt annerledes utøver, og slike utøvere liker jeg, har han fortalt til Drammens Tidende.

Ekstremt dårlig taper

Selv om Kristine markerte seg i skisporet for mange år siden, holder hun en svært lav profil. Hun er lite å se i sosiale medier, og hun stiller sjelden opp til intervjuer. Så hva vet vi egentlig om sprintstjernen? 

Hun vokste opp på Konnerud i Drammen sammen med pappa Per-Erik Skistad og mamma Ann Kristin Stavås. Foreldrene ser ikke på seg selv som utpregede konkurransemennesker, men har likevel oppfostret tre barn med stort vinnerinstinkt.

Kristines yngre brødre er nemlig begge fotballspillere. Erik Stavås Skistad (24) har spilt for Mjøndalen i eliteserien tidligere, men nå spiller han for Konnerud i 4. divisjon. André Stavås Skistad (19) spiller fotball for Strømsgodset i eliteserien.

Søsknene konkurrerte mot hverandre gjennom hele oppveksten – i absolutt alt.

– Hun er en ekstremt dårlig taper og en enda verre vinner. Hvis hun taper, blir det fryktelig dårlige stemning, hun blir fly forbanna, og det går ikke å snakke med henne resten av dagen. Men hvis hun vinner, er hun blid som solen, forklarer lillebror Erik til Nettavisen. 

Han mener storesøsteren ikke er som alle andre.

– Kristine er en egen rase, som ikke bryr seg så mye om hva andre mener. Det synes jeg er veldig tøft.

At Kristine satset på langrenn, kan ha vært litt tilfeldig. Som barn spilte hun både fotball, håndball og bandy i tillegg til at hun drev med både ridning og korps. Da hun var 15 år gammel, kolliderte håndball-treningene med skitreningene, og hun måtte velge hva hun skulle satse på. 

Hun gikk tre år på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer og har satset for fullt på langrenn etter det. Allerede som tenåring fikk hun sponsorer, blant annet Fischer, som betalte for ski og smøring.

Les også: Kjetil André Aamodt: – Stine var knust da jeg dro

Vanskelige år

Som 19-åring vant hun sprintprologen under åpningen på Beitostølen og ble nummer to i finalen, og kort tid senere fikk hun sin debut i verdenscupen. Hun imponerte mange, og Therese Johaug (37) kalte henne en utøver for fremtiden.

– Og det trenger norsk kvinnelangrenn. Spesielt på sprint. Hun er uredd, offensiv, tør å trykke til. Det er holdninger jeg elsker å se. Jeg synes det er utrolig moro at hun setter oss seniorer skikkelig på plass. Det er ingenting som gleder meg mer enn at vi får opp yngre jenter, sa hun til NRK.

I 2019 vartet Kristine opp med to gull i Junior-NM og ble tatt ut som debutant til VM på ski i Seefeld. Forventningene var store, men mesterskapet endte i tårer. Hun lå an til å vinne sin semifinale på sprinten, men falt på oppløpet.

– Jeg synes egentlig jeg løste det helt perfekt, så jeg skjønner ikke at jeg klarer å sette staven mellom beina der. Jeg har aldri gjort det før, sa hun oppgitt til NRK.

Deretter fulgte noen tøffe år for ungjenta fra Drammen med nedtur etter nedtur. Hun ble plassert på rekruttlaget på landslaget i stedet for på elitelaget.

– Det er ganske uforståelig, synes jeg da. Likevel velger jeg å se på rekruttlandslaget som positivt. Det er med tanke på rammene rundt meg, økonomi, opphold, utstyr og slike ting. Det er også bra matching med dem man er på samling med, jeg har fått forsikringer om at samlingene mine blir tilpasset behovet mitt, sa hun til Drammens Tidende.

Det ble likevel to år med feiltrening, og hun valgte etter hvert å takke nei til rekruttlaget og stå utenfor landslaget og trene for seg selv.

– Dersom man ser på mitt eksempel, er jeg fortsatt helt ødelagt etter de to årene på rekruttlandslaget. Jeg må bruke flere år på å bygge meg opp igjen i stedet for å være skikkelige god nå, sa hun til Aftenposten.

Les også: Johannes Klæbo: – Jeg har enda mer å unnskylde meg for enn å takke for

Mistet bestefaren

I pausen fra landslaget trente Kristine med Lage Sofienlund (36) fra Konnerud IL. Han har en mastergrad i coaching og psykologi fra Norges idrettshøgskole med fordypning i trenerrollen. Den mentale jobbingen har vært viktig for Kristine, og Lage har endret tankesettet hennes.

– Samtidig som han er viktig for meg når jeg går på ski, så er han også viktig når jeg ikke er på ski. Lage er en av dem som alltid er der, også når det går dårlig, forklarer hun til NTB.

Treneren er også enig i at det kanskje er viktigst å være der i motgang enn når alt går som smurt.

– Vi har vært veldig tett på hverandre i ti år, og vi bryr oss veldig om hverandre. Så det er litt det som kjennetegner oss, at når det blåser og motgangen er der, så møtes vi bare oftere.

I tillegg til treneren er det også en annen mann som har hatt stor betydning for Kristines karriere. Morfaren Terje Stavås var en nær støttespiller, og det var tungt da han døde i 2020. 

– Jeg er veldig, veldig lei meg etter at morfar døde i natt. Trening gjør godt i en slik stund, så det er derfor jeg er her i dag. Morfar har betydd mye for meg, så dette er en tung dag, fortalte hun til TV 2 på treningssamling.

Hun mener hun ikke hadde vært der hun er i dag uten morfar. Han fungerte både som trener og smører for barnebarnet, og han var med henne på hvert eneste renn gjennom hele karrieren.

Les også: Dette overrasket Aksel Lund Svindal

Tapet gjorde vondt

VM på hjemmebane i Trondheim i fjor ble ikke den oppturen Kristine hadde drømt om. Hun måtte gi tapt for svenske Jonna Sundling (31) i den siste bakken før mål i Granåsen.

– Jeg hadde håpet på mer enn sølv i dag, og har gått «all in» for dette. Og da blir man så klart skuffet. Helst vil jeg glemme denne dagen, sa hun til NRK.

Hun var sønderknust i flere måneder etterpå og fortalte at tapet gjorde skikkelig vondt, at hendelsen forfulgte henne og at hun tror at det er et sår som alltid kommer til å være der. Så begynte tankegangen å endre seg etter hvert som tiden gikk. Nå ser hun på sin egen VM-prestasjon med helt andre øyne.

– Når jeg ser det i ettertid, skulle ikke den prestasjonen ha gått an. Den ser jeg. Samtidig hadde vi jobbet for ett mål, det var bare det som telte og kun det. Likevel var det en stor prestasjon med det utgangspunktet jeg hadde, sier hun til NTB og peker på at hun måtte gjennom en mageoperasjon i sesongoppkjøringen.

Les også: (+) Hvordan kan du si noe sånt etter 15 års ekteskap?!

Knallstart og rødt kort

Årets sesongstart ble av det litt dramatiske slaget. På den nasjonale langrennsåpningen på Beitostølen gikk Kristine Stavås Skistad inn til seier på sprinten i klassisk stil. I rennet pådro hun seg imidlertid et gult kort, og hun ble redd for at det skulle ødelegge for henne i verdenscupåpningen uken etter.

Noe overraskende gikk hun derfor ut og sa at hun planla å få et nytt gult kort i neste renn. Dette ville føre til en diskvalifikasjon som dermed fjernet de gule kortene. Det falt ikke i god jord hverken hos skiforbundet, trenere, lagkamerater eller TV-eksperter.

I neste renn tok sprinteren flere skøytetak på oppløpet i det som var en klassisk gren, og resultatet ble rødt kort. Dermed ble hun diskvalifisert fra konkurransen, men uten å miste det gule kortet fra dagen før. Planen gikk derfor i vasken.

– Jeg var så sliten på slutten at jeg ikke klarte å holde meg i sporet, hevdet hun først til NRK.

Etterpå var hun litt mer ydmyk og understreket flere ganger at hun måtte hjem for å øve på reglene.

– Juryen kan jobben sin. Jeg dreit meg ut. Jeg burde ikke ha skøytet. Jeg klarte å gjøre det to ganger, og det var ikke helt bra, sa hun til NTB.

Helgen etter var det duket for verdenscupåpning i Ruka i Finland. Det gikk strålende for Kristine. Hun tok sin første verdenscupseier på 10 måneder, og fikk ingen gule kort. Nå er hun altså klar for å gi alt i sitt aller første OL.