Hvordan kan du si noe sånt etter 15 års ekteskap?! 

Kjære Leif, snart min eksmann

Jeg må skrive dette, mest for min egen skyld. Vi er i skilsmisseforhandlinger, og jeg er i sjokk. 

Da jeg møtte deg, hadde jeg to barn fra før, det er helt riktig at de to ikke er dine. Men de kaller deg pappa, og du har vært som en far for dem fra første dag. 

Da vi to giftet oss og fikk en sønn sammen, vårt felles barn, var vi fem som en hvilken som helst kjernefamilie, fordi faren til de to andre ikke var inne i bildet. 

Nå skal vi skilles, og du vil ha skjevdeling fordi jeg bare har jobbet 60 prosent og har tjent så mye mindre enn deg. Du vil ha mer enn meg fordi du har snekret og bygd, og gjennom det har økt verdien på boligen vår. 

Og da må jeg stille deg spørsmålet: Hva med meg og min innsats? 

Du og jeg var enige om at jeg skulle jobbe redusert fordi du hadde mye å gjøre som tømrer. Det var et grep vi to tok for å gjøre hverdagen vår bedre. Det var jeg som kjørte barna til skole og barnehage, og det var også jeg som hentet dem der. 

Du kom hjem til ferdig middag og rent og pent hus. Du trengte ikke å tenke på klærne dine, for de var vasket, brettet sammen og lagt i skapet. Hverdagen min var ikke noe latmannsliv. 

Jeg har stått på fra morgen til kveld jeg også, og jeg har stått på for deg og for oss! 

Du satt i går og la ut om alle materialene du har skaffet oss billig og om alt arbeidet du har lagt ned i å renovere huset vårt. Du fremstilte det som om jeg bare hadde gått hjemme og ikke gjort noen ting. 

Det var så utrolig sårende. Hvorfor kunne du ikke i stedet ha anerkjent min innsats? Det er jeg som går fra deg, og kanskje synes du at jeg trenger å bli minnet om hvor mye du har gjort for meg. 

Kanskje tenker du at jeg har levd på deg i alle disse 15 årene vi har vært gift, men vet du? Uten meg hadde ikke du kunnet leve det livet du har levd. Du har jobbet tidlig og sent og har ikke engang møtt til foreldresamtaler for barnet vi har sammen. 

Oppdragerrollen har vært min alene. Det er fordi du har valgt å bruke så mye tid på jobben din, at jeg måtte jobbe redusert. Kabalen hadde ikke gått opp om jeg også hadde vært i full stilling. 

Les også: (+) Den nye barnevakten ble med oss på ferie. En kveld fortalte datteren vår hva hun hadde sett

Trodde du ville dele

Vi har felleseie, og jeg var sikker på at du og jeg var så fornuftige mennesker at vi ville dele alt på midten. Nå vet jeg bedre. Du kjemper for å få mesteparten. Du mener at min innsats ikke er noe verdt. 

Du har lagt frem papirer som viser hva du har betalt, hva du hadde med deg inn i ekteskapet og laget beregninger på hva vi har spart på din innsats. 

Jeg grøsser. Har jeg virkelig elsket en mann som deg, som unner meg så lite?

Jeg leste en gang at menn bygger borger for at de i all ettertid skal kunne peke på dem og si: «Den laget jeg!» Kvinner gjør rent, vasker klær, lager mat og får hverdagen til å gå rundt, og det finnes ingen ting å peke på, fordi hus blir skitne igjen og mat blir spist opp. 

Kvinners innsats og omsorg blir borte etter noen timer eller noen dager.

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer ut økonomisk etter bruddet vårt. Sannsynligvis sitter jeg igjen med nesten ingen ting. Jeg skal ikke la det ødelegge livet mitt, for det er deg det er synd på. 

Du forstår ikke betydningen av ordene takknemlighet eller anerkjennelse. 

Hadde du verdsatt den innsatsen jeg har lagt ned i vårt familieliv, ville jeg aldri ha gått fra deg. Det er fordi du aldri ga meg anerkjennelse, at jeg gikk.

Snart din ekskone