– Stine var knust da jeg dro

Kitzbühel, 20. januar 2006: Mediene melder at Kjetil André Aamodt ikke stiller til start i super-G-rennet, grunnet medisinske årsaker. 

Mens konkurransen går av stabelen, sitter Aamodt på et fly fra München til Oslo. Med bare én tanke i hodet, nemlig å rekke hjem i tide. 

Et nytt liv 

Januar 2026: Vi sitter på en enkel kafé ved foten av Wyllerløypa i Oslo. Det er en av de første dagene denne vinteren hvor hovednedfarten er åpen. Selv om det er midt på dagen og en vanlig ukedag, er det mye folk i bakken. Forbi vinduet suser folk på ski og snowboard, men det er Kjetil André som får oppmerksomheten. Folk kommer bort, ber om selfier, og slår av en prat. 

Vi sklir tilbake til Kitzbühel 2006.

– Jeg stresset for å komme meg hjem til Oslo, forteller han med et smil over det brune, litt slitne bordet.

Han hadde fått beskjed om at kona Stine Østvold var på plass på Rikshospitalet, og at fødselen til parets første barn var i gang.

– Det tok ganske lang tid, så jeg rakk frem til sykehuset i tide. Det ble en lang, slitsom affære for Stine, minnes han.

– Erle var også sliten da hun kom ut, men det gikk heldigvis fint. Det var stort å bli far.

Les også: Johannes Klæbo: – Jeg har enda mer å unnskylde meg for enn å takke for

Tredjeplass – og dårlig samvittighet

Tre dager etter fødselen var Kjetil André tilbake i Tyskland, denne gangen i Garmisch-Partenkirchen for et nytt verdenscuprenn.

– Jeg måtte ned for å få med meg det siste rennet før OL i Torino. Hvis du ikke kjører renn hele tiden, mister du litt av «edgen». Stine var knust da jeg dro. Hun hadde nok håpet jeg skulle bli litt lenger.

Fremdeles kan han føle på et snev av skyld.

Men i Garmisch tok den nybakte pappaen tredjeplass i super-G.

– Det var brutalt for Stine å være hjemme alene. Hun hadde akkurat født, og alle de følelsene … Men det endte jo godt, slår han fast og smiler så øynene blir smale.

– Tenker du på forholdet eller OL?

– Begge deler, ler han og utdyper:

– Det hadde gått fint uansett, men akkurat der og da er det alvor. Å få barn for første gang er den største omveltningen i livet.

Les også: (+) Hvordan kan du si noe sånt etter 15 års ekteskap?!

Gull-løpet

Tilbake til Torino 2006: Dette året deltok Aksel Lund Svindal i OL for første gang, Kjetil Jansrud var med, og selvfølgelig «Kjusern» – legenden Lasse Kjus.

– OL-landsbyen var ikke ferdigbygd da vi flyttet inn, husker Kjetil André.

– Alt føltes litt halvveis, bortsett fra konkurransene. Jeg hadde forhåpninger – jeg hadde kjørt bra det året. Etter å ha vært ute med skade året før, var jeg veldig «keen» på å prestere igjen, forteller han engasjert.

Utforen ble en utfordring. Han endte på fjerdeplass, skadet kneet og måtte stå over kombinasjonen der han var tittelforsvarer. Han sto også over både slalåm og storslalåm. Bare super-G gjensto.

– Jeg hadde troen, selv om jeg hadde litt vondt i kneet. Før jeg dro til start konkurransedagen, la jeg paradeantrekket – det antrekket vi bruker på medaljeseremonien – på sengen. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tenkte at det kunne skje, at jeg faktisk kunne komme på pallen.

De 19 medaljene han hadde tatt tidligere, handlet alt om å holde fokus – én sving, én port, én oppgave av gangen. Men denne gangen var det annerledes. Han tillot seg å håpe. Å drømme.

– Jeg planla å vinne, røper han med et smil. Nesten litt overrasket over seg selv.

Les også: Dette overrasket Aksel Lund Svindal

Feiring og farvel

Idet samme kommer en mann bort til bordet vårt og sier entusiastisk:

– Skal jeg fortelle dere én ting? Han er like god på ski nå. Helt rå. Jeg klarer å lure ham ut av og til. Han har ikke glemt noen ting!

Kjetil André ler.

– Jeg skal vipse deg senere, sier han med et glimt i øyet, før han fortsetter:

– Da jeg vant, sa jeg: Du kan bare hente antrekket. Det ligger klart på senga, forteller han og ler.

Hadde det ikke gått veien, ville han tatt første fly hjem til Stine og Erle. Men da gullet var et faktum, ble det feiring. En lang og minnerik natt.

– Det ble siste festen med gutta. Den varte helt til neste dag, smiler han.

Etter OL reiste han hjem med gullet i bagasjen. Skadene hadde begynt å tære, og han sto ved et veiskille: Fortsette – eller gi seg?

– Prioriteringene endret seg da jeg ble far. Jeg kjente plutselig at alpint ikke var like viktig.

Les også: (+) Vi dro på ferie med far. Det ble ikke som vi hadde tenkt

Gir seg 

Han kjente det på kroppen også – kneet, alderen.

– Jeg begynte i World Cup som 16-åring. Nå var jeg nesten 35. Den nest eldste på laget, Aksel, var 11 år yngre enn meg. Motivasjonen var ikke like sterk. Det var riktig tid å gi seg – før jeg havnet i rullestol.

Overgangen til en vanlig hverdag var tung for 20 år siden, for den da 34 år gamle mannen.

– Jeg savnet det veldig. De to første årene var tøffe. Som utøver har du alltid et mål. Du har noe å fokusere på. Det gir livet mening. Jeg savnet samholdet og vennskapet i laget.

Tankene om comeback var der.

– Selvfølgelig tenkte jeg tanken. Mange gjør det, men det blir som å gå tilbake til barneskolen etter ungdomsskolen. Jeg er glad jeg ikke gjorde det.

Etter hvert slapp savnet taket.

– Det er en tid for alt. Nå skjønner jeg ikke at jeg drev med det en gang. Jeg har null ønske om å stå på toppen der igjen og risikere livet mitt, sier han og legger til:

– Hvis du får barn fordi du vil være der for dem, så endrer det alt. Barna er og har vært det viktigste for meg.

20 år senere 

Når OL arrangeres i Cortina denne vinteren, er det 20 år siden Kjetil tok sitt siste OL-gull. Det bringer frem gode minner, samtidig får Kjetil fortsatt sin daglige dose alpint gjennom jobben som ekspertkommentator for Viaplays alpinsendinger. 

I tillegg er han involvert i skimerket Stereo og er en populær foredragsholder. 20 år etter at han la opp, står han fortsatt som den mestvinnende vinterolympieren og mesterskapsmedaljøren i alpint gjennom tidene.

– Det er hyggelig å ha noen rekorder igjen. Men vi får se hvor lenge det varer, sier han beskjedent.

Den tidligere alpinistens liv ser ganske annerledes ut i dag enn det det gjorde for 20 år siden, og det er han mer enn fornøyd med. 

– Livet er godt. Ungene er litt større. Vi fikk jo en attpåklatt, Emily (8). Jeg var litt usikker, men jeg er veldig glad for det. Vi har blitt en gjeng, hvor hun er midtpunktet. 

De to eldste, Aksel og Erle, er 16 og 20 år.

– Det er gøy med Emily. Hun er ganske annerledes. Veldig pratsom. Vi andre er litt roligere, beskriver han. 

Og showet, det får hun ofte holde. Akkurat som pappa en gang gjorde. Kanskje er det noe som går i arv …

– Hun blir rasende hvis hun ikke får holde show hele tiden. Det er hun som lager liv og røre i familien, avslutter Kjetil André med sitt velkjente gode smil.