Kim Wigaard tar oppgjør

Oslo viser seg fra sin beste side denne morgenen. Himmelen er knallblå, sola skinner og bilene kjører forbi med vinduene nede. På toppen av en boligblokk på Ensjø står Kim Wigaard.

Han ser slett ikke verst ut, han heller, med svart bukse, svart skjorte og et stort, hvitt smil. Det hyler i en maskin inne på badet. Det står pappesker opp langs veggen, og gulvet er dekket med gråpapir. Her pusses det opp for harde livet.

– Leiligheten skulle ha vært ferdig for lengst, men det er forsinkelser overalt. Men sofaen har kommet, da, så bare sett deg ned! Vil du ha en Pepsi Max? 7Up? Vann?

Se video: Katrine og sønnen Sondre om «Sommerhytta» (artikkelen fortsetter under videoen)

Tydelig stemme

Kim og ektemannen Marius Hagen bodde i en leilighet i oppgangen ved siden av, men ønsket seg større plass og bedre utsikt. Det har de fått, og i løpet av sommeren håper de å kunne nyte både utsikten og litt roligere dager.

Men akkurat nå er Marius i Mexico, og to kofferter med initialene KWJ vitner om at Kim Wigaard Johansen også er mye på farten.

Denne våren har han turnert landet rundt med sin egen soloturné, og snart er det Pride med alt det innebærer av opptredener, show og konserter. En markering han gleder seg stort til.

– Det er fortsatt viktig å feire og markere Pride fordi alle mennesker har rett til å være den de er uansett legning, hudfarge og bakgrunn. Alle har rett til sin plass og til de samme rettighetene som alle andre – det har ikke skeive alltid hatt. For litt over 50 år siden var det ulovlig å være homofil i Norge. Det var ulovlig å være seg selv. Jeg er opptatt av at vi må ta stafettpinnen og fortsette å kjempe slik våre forgjengere gjorde.

– De risikerte livet sitt for at vi skal få feire Pride. Jeg mener ikke at alle må gå først i toget, men jeg gjør det! Selv om vi har kommet langt i Norge, er det fortsatt mye diskriminering og hatkriminalitet, og selvmordsraten blant skeive er høyere enn i resten av befolkningen. Det må vi få slutt på, og da trenger vi å vise unge, skeive at her er vi! «Den eldre garde» er her for å passe på og stå opp for dere.

Kim er 38 år og har hverken grå hår eller dårlig hukommelse, men han har likevel vært en åpen og tydelig stemme i debatten i mange år.

Han kom ut av skapet på videregående, og veien frem til å være åpen, stolt og skeiv har ikke vært bare enkel.

– Når jeg sitter i sofaen min i dag og tenker tilbake, så har jo livet mitt blitt fantastisk. Jeg har fått alt jeg noen gang drømte om som liten gutt, men reisen har bydd på mange utfordringer. Jeg har lett mye etter hvem jeg er og min egen identitet, og jeg har stilt meg tusen spørsmål: Hvem er jeg egentlig? Hvorfor føler jeg meg så annerledes? Er det galt å være annerledes? Hvorfor liker jeg ikke å spille fotball og gjøre det de andre guttene liker? Hvorfor har jeg bare jentevenner? Hvorfor vil jeg kysse en gutt?

Indre konflikt

Kim vokste opp på Hoff i Oslo med mamma, pappa og to yngre søstre. Han husker oppveksten som trygg og harmonisk, med mange venner og en familie som var samlet, støttende og respektfull. Det var ingen konflikter eller krangling.

– Jeg har aldri hørt noen i familien krangle, og det har nok gjort meg en smule konfliktsky. Jeg syntes det var vanskelig å sette ord på hva jeg følte i ung alder. Jeg ville ikke si til mamma og pappa at jeg følte meg annerledes, eller at jeg ble mobbet på skolen. Jeg ville ikke at de skulle bli skuffet eller bekymret. Hoff er et relativt konservativt sted, og som i mange andre miljøer på Oslo vest, var det en uskreven regelbok for hvordan man burde leve livet sitt. Ingen av reglene passet for meg. Jeg ønsket ikke å følge strømmen å bli advokat, lege eller akademiker. Jeg ville bare synge.

Det ukompliserte livet på gressplenene og trampolinene i nabolaget tok slutt på ungdomsskolen. Mens de andre gutta spilte innebandy og fotball, elsket Kim teater, sang og tegning.

– Jeg begynte å forstå at jeg likte gutter, og jeg kjente på en indre konflikt. Jeg turte ikke å være meg selv. Jeg ville bare være som alle de andre, men samtidig var jeg jo ikke det. Å akseptere det selv var vanskelig. Jeg ville bare ha det lett. Hvem vil vel ikke ha det lett?

Perfekt på utsiden

Som 14-åring utviklet Kim en alvorlig spiseforstyrrelse. Han hadde så mye selvforakt og tenkte at han måtte bli perfekt på utsiden siden han ikke var perfekt på innsiden. Fra å være klassens overvektige mobbe- offer, ble han på kort tid en tynn gutt på bare 50 kilo.

– Jeg har fortsatt et litt annet forhold til kropp enn mange andre, og når noe vanskelig skjer, kan det fortsatt påvirke mat og trening. Men etter at jeg var åpen om spiseforstyrrelsene jeg hadde i ungdommen, føltes det mye lettere. Det at jeg har valgt å være åpen om mye, har vært et helt bevisst valg. Når jeg snakker om noe som er vanskelig, kommer det ofte meldinger og brev fra folk som står i samme situasjon og som setter så enormt stor pris på at jeg gidder. Jeg kan ikke redde noen, men jeg kan fortelle at livet kan bli bra igjen, at det kommer en dag hvor du kjenner deg fri, sterk og god nok.

Første gang Kim snakket om spiseforstyrrelsene offentlig, fikk han en melding fra en gutt i 12-årsalderen. Han hadde slitt med mat og kropp i hemmelighet, men hadde ikke snakket med foreldrene sine. Han sendte en melding bare for å si tusen takk.

– Jeg sa jo heller ingenting til mamma og pappa. Spiseforstyrrelser er skamfullt, og jeg ville ikke at de skulle bli redde. Men det har jo preget livet mitt, og som voksen har jeg tenkt at livet er for kort til ikke å bruke stemmen. Hvis min åpenhet kan gi noen et håp om at ting kan bli bra igjen, så vil jeg jo det.

– Det er også viktig for meg å vise at jeg lever et kjempefint liv som åpen, homofil mann – og det kan du også.

– Du er et forbilde for mange. Hva tenker du om det?

– Ja, kanskje jeg er det for noen. Noe av det mest rørende jeg vet, er når foreldre sender meldinger til meg. Noen skriver at barna deres føler seg annerledes, at de ikke passer inn og blir mobbet, og så forteller de at det betyr noe at jeg snakker åpent og tør å vise hvem jeg er. Jeg sitter jo hjemme i sofaen min i trusa og spiser Cheeze Doodles …

– Med gaffel!

– Hahaha, ja! Jeg spiser alltid Cheeze Doodles med gaffel! Det er ikke alltid jeg tenker over at det betyr noe for noen, men jeg ser det når jeg reiser rundt på turné nå. Folk kommer bort og vil fortelle noe ansikt til ansikt, og jeg får mye brev fra de litt eldre.

– Har åpenheten hatt en pris?

– Uansett hvor mye bra du gjør – når du er en offentlig person, vil du få dritt. Jeg har gjort mye veldedig og frivillig arbeid i livet mitt, særlig rundt demens, spiseforstyrrelser og de skeives rettigheter, som er mine hjertesaker. Dette er arbeid jeg ikke får betalt for, men som betyr mye for meg. Hvis du stikker nesen frem i offentligheten, må du dessverre også være forberedt på hatmeldinger, diskriminering og trusler.

– Det er fortsatt mange miljøer i Norge der jeg som stolt, skeiv mann ikke blir akseptert. Det kan være i konsertsammenhenger eller i religiøse sammenhenger der jeg er leid inn for å gjøre en jobb, hvor jeg egentlig ikke er velkommen og akseptert, forklarer Kim, som understreker at han prøver å bruke minst mulig tid og energi på de negative opplevelsene.

Gutten med gullkjolen

Å finne sin plass har tatt tid, men da Kim begynte på musikklinjen på Foss videregående skole, følte han seg endelig hjemme. Fra å være den litt nerdete og rare, møtte han folk fra hele byen som delte samme lidenskap for musikk. Endelig kunne han være seg selv.

Planen var å bli klassisk pianist, men en lærer ga ham troen på sin egen stemme. Dermed byttet han hoved-instrument fra piano til sang. Det var et avgjørende vendepunkt i livet. Kim bestemte seg for å gå all in.

Han utdannet seg til opera- og musikalsanger ved Manhattan School of Music i New York, Norges musikkhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo. Han har vært å se på scener som Den Norske Opera og Ballett, og Off-Broadway i New York.

Den høyreiste mannen gjorde seg først bemerket da han deltok i TV-programmene «The Voice», «Idol», «Beat for Beat» og «Melodi Grand Prix». Han traff oss midt i hjertet da han ledet «Demenskoret» på NRK, og klatret videre oppover karrierestigen da han vant «Maskorama» 2024 og «Stjernekamp» i 2025.

For en liten gutt på en institusjon et sted i Norge, var det imidlertid en delfinale i «Melodi Grand Prix» som ble et viktig øyeblikk. Høyt oppe på en scene, i en flere meter lang gullkjole, sto nemlig Kim Wigaard og sang seg inn i hjertet hans.

– Historien om denne gutten er et veldig kraftfullt minne. Han hadde hatt en fryktelig trøblete oppvekst og opplevd mye fælt. En dag ringte det en dame som jobbet ved barnehjemmet. Hun fortalte at et av barna gjerne ville vise ham en opptreden han hadde laget. «Han elsket kjolen din, og han har skrevet en tekst til låten din», sa dama.

Kim fikk se ham på Face Time. Han sto på et bord med sin egen kjole og sang. Kim elsket selv å leke med kostymer og mammas høye hæler da han var liten. Nå fikk han se en liten gutt som sang med kjole, og det opplevde Kim som både søtt og rørende. 

– Den lille gutten fortalte at hans største drøm var å møte meg og synge sangen live, så jeg inviterte ham hjem. Han fikk gå inn i kostymerommet vårt, der det er masse farger, lys og speil, og han ville gjerne prøve kjolen. «Den kan du ta med deg og ha så lenge du vil», sa jeg. Da begynte han å gråte. Senere fikk jeg bilder tilsendt av gutten som sov med kjolen, og står på rommet med den. På et av bildene hadde han sminket på seg skjegg, slik som jeg har. Det var et fristed for ham.

Kim leter frem et bilde på mobilen. Ansiktet til den lille gutten er delvis sladdet, men bildet viser en liten gutt i en diger gullkjole i et nakent rom.

– Han kunne ikke ha noen gjenstander på rommet sitt fordi han var så aggressiv og utagerende, men han fikk ha kjolen, sier Kim og smiler. 

– Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er jo disse øyeblikkene som er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør. Når man er barn, er ting større, og de betyr mer. Da jeg sto på Smartclub og skulle få signert CD av «Cape» da jeg var liten – det var så stort for meg. Sånn var det sikkert for ham også.

Den amerikanske drømmen

Kims beste venninne og forlover, Emma, har kjent Kim siden 8. klasse. Hun beskriver ham som utrolig omtenksom og sjenerøs, og med stor omsorg og kjærlighet for dem rundt seg. Han er i sitt ess på scenen, men ikke særlig smidig på dansegulvet. Han er visst også litt klønete.

– Jeg er veldig klønete, bekrefter han og ler.

– Motorikken min er ikke særlig bra. Jeg har alltid et blåmerke eller en forstuet tå. Jeg dulter borti dører, karmer og bordben, og senest i går dunket jeg hodet i døren på vei ut av flyet. Jeg har alltid syntes at jeg er litt for høy og litt for stor. Jeg skulle nok ønske jeg var litt mindre enn det jeg er.

– Men du har jobbet som modell?

– Jo da, men det var en fryktelig kjedelig jobb. Jeg gjorde noen modelloppdrag for å tjene penger, blant annet mens jeg studerte i New York. Det siste året i New York hadde jeg ingen penger. Jeg hadde ikke råd til å betale husleie, og det gikk ikke rundt. Jeg hadde ikke lov til å jobbe med noe annet enn å synge. Det er ikke lett i New York, der må du betale for å få synge. Det kostet 300 dollar for å få vise deg for et publikum. Enten er du Lady Gaga, eller så er du servitør. Det er ikke noe imellom.

Kim forteller at han var på sikkert 200–300 auditioner i året, og fikk kanskje ett ja, resten nei.

– Jeg sang gratis i begravelser, og jeg sang på gatehjørner med en caps foran meg. Jeg jobbet på en restaurant, sto nede i en kjeller i couscous-stank og presset appelsinjuice og agurkjuice. Jeg tjente 36 kroner i timen og jobbet 11 timers skift, seks dager i uken, og selv da hadde jeg ikke råd til hele husleien, forteller Kim.

Den amerikanske drømmen minnet mest om et mareritt, men mens han jobbet på restauranten, bygde han et nettverk. En kompis som jobbet i motebransjen, introduserte ham for gjengen i serien «The Real Housewives of New York City». På en fest møtte han venninnen til Ramona Singer, som var med de første 13 sesongene.

– Plutselig sa venninnen til Ramona: «Jeg har tre barn, og jeg vil at de skal lære seg å synge og spille piano. Kan du være privatlæreren deres? Kan du begynne på mandag?»

Noen dager senere forlot Kim rotter og kakerlakker i kjelleren i restauranten og tok turen til det fasjonable strøket Upper East Side. Da han kom ut av heisen og inn i den gigantiske leiligheten, ble han møtt med champagneglass på et sølvfat.

– Det var kontraster! «Hvor mye betalt skal du ha per time?» spurte hun meg. Det var snakk om tre barn som skulle ha to timer undervisning hver i uken. Jeg var litt nølende, for jeg var jo vant til å tjene 6 dollar i timen. Hun foreslo 150 dollar i timen, sier han og ler.

Plutselig begynte han å tjene penger, trappe ned på restauranten, betale husleien og spare litt i tillegg.

– Jeg var millimeteren unna å få en hovedrolle på Broadway som turnerte hele verden rundt, noe som kanskje kunne ha endret livet mitt. I stedet flyttet jeg hjem til Norge fordi pappa ble syk. 

Nå er han glad det ble som det ble. Det var nemlig plass til Kim Wigaard på den norske stjernehimmelen, og nå lever han av musikken. For åtte år siden ble han kjæreste med Marius, og i fjor giftet de seg. Nå drømmer de om barn.

– Surrogati er dyrt og føles som en fjern drøm. Adopsjon er heller ikke uaktuelt, men de fleste land sier nei til adopsjon til likekjønnede par. Da er surrogati muligheten vi har, sier han og smiler litt oppgitt.

– Det er nok litt lettere å være heterofil noen ganger.

Tre sommer-spørsmål

1. Hva skal du gjøre i sommer?

   – I sommer skal vi reise hele juli. Tre-fire dager til Amsterdam, tre-fire dager til Madrid og tre uker til Barcelona. Og så en helg til Nevlunghavn med mamma i august i bursdagsgave.

2. Hva er ditt beste sommerminne?
   – Det blir Barcelona. Jeg har mange gode minner derfra. Når vi sitter 10–12 venner på takterrassen på hotellet, drikker en Aperol spritz og har plasket i bassenget; det er så hyggelig! Jeg elsker den byen. Den har alt – strand, by, kunst, kultur og fjell – du kan gjøre masse. Og så er det tilfeldigvis Pride når vi er der. Da er det folkefest! Det er så fritt og fordomsfritt, varme og gode mennesker.

3. Fortell om ferien der alt gikk galt!
   – Min venninne Emma og jeg ble matforgiftet i Brasil. Vi lå ved bassenget, jeg hadde på meg en hvit badebukse, og så kjenner jeg: Nå skjer det noe! Jeg begynner å beine mot toalettet, og det kom noen lyder på veien der som hele bassengmafiaen hørte og lo av. Jeg rakk det så vidt. Da jeg kom ut av døren, sto det en bassengvakt utenfor med tre store badehåndklær. Ha-ha-ha! Forferdelig akkurat da, men veldig morsomt i ettertid.