Tre fedre og to barn: – Vi har kjempet hardt for dette

– Det er deilig å se Kris så lykkelig, sier bestefar Knut og smiler bredt mens han lar blikket vandre fra barnebarna til sønnen som ble født som jente og het Nora Elise, men som siden skiftet kjønn og tok navnet Kris.

– Det har jo ikke alltid vært så lett for Kris, legger bestefar ettertenksomt til, og medgir at han er blitt mer lettrørt med årene. Tårene kommer så fort.

Varme og sympati

Det myldrer av leker og latter i det rødmalte huset i Brumunddal der Kris vokste opp som Nora Elise og tidlig merket at han egentlig var en gutt født i en jentekropp.

Nå er Kris på besøk i barndomshjemmet med sin familie som består av hans to kjærester som han har to felles barn med, en tre år gammel jente og en åtte måneder gammel gutt.

I høst hadde filmen «Tre ­fedre» premiere. Den handler om en uvanlig familie som har vært gjennom mye, men som står fjellstøtt sammen i kjærligheten. Filmen vant publikumsprisen på filmfestivalen Oslo Pix og samtlige filmkritikker er overstrømmende fulle av varme og sympati. Det gleder fedrene. De har møtt på mer enn nok av fordommer og motstand.

– Det verste er når noen sier at de synes synd på barna våre. Hvorfor sier de sånt? Hva vet de om oss, spør Sindre.

Vennegjengen

Sindre er fra Bergen, David fra Spania og Kris fra Brumunddal. Alle er i slutten av trettiårene. De møttes omtrent samtidig på et utested i Oslo i 2017 og ble fort venner.

Kris var åpen om at han var en transemann som valgte å bli kjønnsoperert på Rikshospitalet da han var atten år. Det spilte ingen rolle for hverken David eller Sindre som begge var trygge i sine identiteter som skeive menn.

Alle tre trivdes uvanlig godt sammen, og snart begynte venner å lure på om de egentlig ikke var et par alle tre, altså en trekant? Det hørtes merkelig ut, men stemte det kanskje?

Trekløveret

Også for Kris, Sindre og David var det i begynnelsen en fremmed tanke å inngå et slags partnerforhold med tre, men vennskapet utviklet seg til gjensidig kjærlighet hos alle.

– Var det da ikke verdt å prøve å bo sammen, spurte Kris.

Så kom koronapandemien og forandret på mye. De bestemte seg for å prøve å bo under samme tak en stund for å se hvordan det fungerte.

Under pandemien var det ­nesten bare de tre hele tiden.

– Og det gikk jo veldig bra. Vi oppdaget at hverdagen var best når vi alle tre var sammen. Litt sjalusi kunne nok oppstå i begynnelsen, men etter hvert ble det helt borte i forholdet vårt. Vi er veldig likestilte og i grunnen fungerer ingen av oss spesielt bra sammen når det bare er to av oss, forteller Kris.

Deler på tre

Forholdet har også mange ­andre fordeler, særlig når husleie og regninger kan deles på tre, og ikke minst nå som de har fått barn og alt stell kan fordeles mellom tre fedre og seks varme hender.

– Og hvem er så far til hvem?

– Nei, det er helt uinteressant for oss, vi er alle tre fedre til begge, sier Sindre og for­teller at barna har kostet dem nærmere en millioner kroner i reise- og prøverørsutgifter. 

For ikke å snakke om hva det har kostet av psykiske påkjenninger med håp og sorg når prøverørsforsøkene ikke ­lykkes. De måtte gjennom syv prøverørsforsøk før de ble en tobarnsfamilie.

Kris, som har båret frem barna, har i tillegg måtte slite med alle de ups and downs som diverse hormonkurer kan forårsake, pluss bekkenløsning og svangerskapsforgiftning.

– Da var det godt å ha to kjærester som kunne støtte og trøste. Jeg fødte begge barna vaginalt, og det var viktig for meg å få til. Spesielt med nummer to følte jeg endelig at kroppen og jeg spilte på lag etter så mange år, sier Kristopher.

Selv om barn i Norge kun kan ha en juridisk far, er Sindre, Kris og David veldig klar på at begge barna deres har en dada (David), en pappen (Sindre) og en pappa (Kris).

Les også: (+): Da ryktene hadde begynt å gå, satte Tonje (19) seg ned og skrev et brev til foreldrene. Svaret kom umiddelbart

Får vite hvem som er donor

Barna til Kris, Sindre og David er blitt til takket være eggdonasjon. De fikk donor­egg fra en privatklinikk i Finland, og mens David og Sindre sto for befruktningen av hvert sitt egg, har Kris båret frem begge barna gjennom en fantastisk, men også slitsom graviditet.

– Det måtte en del hormoner til, men som alle andre med tøffe graviditeter, føler jeg at når barna først er der, så er de verdt hver eneste smerte og plage, smiler Kris.

– Når barna blir atten år, kan de få vite hvem donoren deres er. Akkurat det har vært veldig viktig for samtlige fedre. Og selvfølgelig var begge ­fedrene med da den tredje skulle føde.

Et ubarmhjertig valg

– Da jeg fikk vite at jeg hadde en livmor som kunne bære frem et barn, ble jeg helt overveldet av lykke, forteller Kris.

Han er utdannet barnehagelærer og har alltid ønsket seg barn. 

Men han fikk et ubarmhjertig valg da han endelig skulle kjønns-opereres fra å være jente til å bli den gutten han hadde følt at han var helt siden barndommen.

– Da jeg fikk kjønnskorrigerende operasjon i 2008, fikk jeg beskjed om at jeg måtte fjerne både livmor og egg­stokker, noe jeg absolutt ikke ønsket. Nærmest ved en tilfeldighet fikk jeg likevel beholde livmoren. Det er vi takknemlig for i dag, smiler Kris og får hengivne smil tilbake fra sine to menn.

Lykken var nemlig ubeskrivelig for alle den dagen gynekologen kunne fortelle at ­livmoren til Kris var intakt.

Doktor i matematikk

Både David og Sindre har visst at de var skeive fra tidlige ungdomsår. Heldigvis er begge vokst opp i en tid da det å være homofil ikke var noe man måtte skjule. 

Selv om David er spansk og gikk på en katolsk skole, ble det at han var skeiv hverken betraktet som en skam eller et stort problem i hans miljø.

David kom til Norge som utvekslingsstudent i 2003 og ble her i et år. Oppholdet ga mersmak. 

Da han kom tilbake etter endt matematikkstudier i Barcelona, tok han en doktorgrad i Norge. I dag er han førsteamanuensis i matematikk og statistikk, samboer med to norske menn og en veldig lykkelig tobarnsfar.

Stor forståelse

– Vi har stor forståelse for at mange synes vi lever et annerledes liv, men ingen av oss har bevisst søkt å være annerledes, sier Sindre mens han tørker litt overflødig tåteflaske-melk som minstemann nettopp har gulpet opp på skulderen hans.

Sindre visste tidlig at han var skeiv, og oppveksten beskriver han som grei og uten særlig store identitetsproblemer. Han hadde en nabo som var lesbisk og det var liksom ikke noe spesielt med det. 

Tidligere jobbet Sindre som bartender på et hotell, nå er han ansatt på hotellkjedens hovedkontor og slipper å jobbe sene helger. Det er viktig.

Les også: (+) Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet

At han skulle være så heldig å bli far til to barn, hadde han aldri forestilt seg. Det gjør han ydmyk og takknemlig.

Et modig valg

Da Kris, David og Sindre ble gravide, kontaktet de regissør Even Benestad. Fedrene ville lufte muligheten for å lage en dokumentar om det helt spesielle familielivet deres. Even, som er sønn av den kjente ­legen og transpersonen Esben Esther Pirelli Benestad, og som for noen år siden laget ­filmen om sin far, jobber nå i Indie Film.

Det er et filmselskap som ifølge dem selv har som formål å produsere sterke filmopplevelser, basert på en virkelighet som aldri slutter å overraske oss. Og her var det nettopp en slik virkelighet.

Men så skjedde terrorangrepet i Oslo. Hatet mot de skeive førte til at to mennesker ble drept. Hendelsen fikk dem til å nøle, men på den annen side – skal man bekjempe fordommer, må man vise mot. Fedrene tok et modig valg og Even og hans co.-regissør, August Baugstø Hanssen, svarte ja til å lage filmen.

Utfordrer publikum

Sammen med August har Even laget en dokumentarfilm som i aller høyeste grad overrasker sitt publikum. «Tre ­fedre» setter spørsmålstegn ved hva en familie egentlig er og utfordrer oss både sosialt, psykisk og fysisk.

De tre fedrene har våget å fortelle om seg selv og dermed også utsatt seg for kritikk, ­likevel synes de det er verdt det. Alt er gjort i kjærlighet og med håp om at samfunnet kan åpne opp for folk som velger å leve annerledes. Og med et inderlig håp om det kan bli mer naturlig at barn vokser opp under ulike forhold.

– Det viktigste er tross alt at barna er ønsket og elsket, og jeg tror vel ikke det finnes noen tvil om at våre barn er det, smiler Kris.

Naturlig avlastning

Når man tilbringer en ettermiddag med Kris, David og Sindre, er det fort gjort å glemme at noe er annerledes. Her blir det uvanlige ganske fort vanlig. Som hos andre småbarnsfamilie går det i ett med lek, måltider og bleieskift, og om nettene deler de på å stå opp med minstemann.

Fedrene avlaster hverandre på en helt naturlig måte. Når Kris koker kaffe, Sindre mater sønnen og datteren plutselig vil skifte til kjole med englevinger, er David straks på pletten. 

Han er forresten det svake leddet i familien får vi høre. Hvis datteren i huset har behov for en ekstra makron og de to andre fedrene, pappa og pappen, rister på hodet, vet hun nøyaktig hvem hun skal gå til, dada selvfølgelig.

Les også: Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår

Tre menn, tre meninger

Man kan nesten bli litt misunnelig av å besøke denne ­familien. For hvor deilig hadde det ikke vært å dele den strevsomme småbarnsperioden på flere? Men så dukker spørsmålene opp. Tre fedre kan kanskje også føre til tre meninger og heftige diskusjoner om oppdragelse, skolevalg, religion, steder å bo osv., osv.?

– Ja, det er klart, men hittil har vi klart å bli enige. Vi hadde en del diskusjoner rundt spørsmålet om hvorvidt barna våre skulle døpes eller ikke, medgir Kris som selv vokste opp med en sterk barnetro.

Fedrene var uenige, men etter en del frem og tilbake ble det likevel bestemt at barna skulle døpes, og dermed fikk de også en god anledning til å be sine familier og venner på besøk.

Storfamilien

De er tre menn, samboere og fedre til to felles barn, og barna betyr alt for alle tre. Men selvfølgelig har de tenkt og diskutert igjennom hva som skal skje hvis noe skjærer seg.

– Vi har trolig snakket mer om det enn andre småbarns­foreldre, tror Kris, mens David og Sindre nikker bekreftende.

Samværsrett, bosted og økonomi blir neppe noe problem, problemet blir nok mer savnet av det daglige fellesskapet med barna.

– Vi har kjempet hardt for å komme dit vi er i dag, og jeg er trygg på at vi kommer til å kjempe enda hardere for å bevare det, ikke minst for ­ungenes skyld, sier Kris og får på nytt bekreftende nikk fra sine to menn.

I denne familien gjelder mantra – alt for barna, og kanskje kommer det flere barn?

– Vi utelukker det ikke, men først må kroppen og livmoren min hvile en stund, sier Kris, som tross alt er første mann i Norge med to fødsler bak seg.