– Jeg er spent på hvor skuffet de blir
Petter Bubresko leder TV-sendinger med stoisk ro og glimt i øyet. Men bak den trygge fasaden skjuler det seg fortsatt en gutt som trives godt i sitt eget selskap.
Familiefaren Peter Bubresko (50) er en av landets mest folkekjære programledere i «God morgen Norge». Han fyller skjermen med ro og varme, og får det til å virke enkelt.
Men slik har det ikke alltid vært.
– Jeg var sjenert. Ekstremt sjenert. Det er nok mange av dem som gikk på barneskolen med meg, som er litt overrasket over hvor jeg har endt opp, sier han og ler lavt.
En personlighetstest i voksen alder bekreftet det han allerede visste.
– Det er ingen som tror det, men jeg vet det.
Den sjenerte grunntonen er der fortsatt – bare bedre kamuflert.
– Jeg er jo ikke like sjenert i dag, men trives fortsatt veldig godt alene. Det gjorde jeg som barn også.
Mammas prins
Han hadde en god oppvekst med en mamma som alltid var der, og eldre søsken som passet på. Et trygt, nesten beskyttet liv.
– Jeg var nok ganske bortskjemt også. Jeg vokste opp som en prins, og det var kjempegøy – helt til jeg ble kastet ut, sier han med et smil.
Overgangen kom brått.
Da moren begynte å jobbe igjen, måtte han ut i verden – og inn i barnehagen som femåring.
– Det ville jeg absolutt ikke.
Den lille gutten som trivdes best i sitt eget selskap, måtte plutselig forholde seg til en verden full av andre.
– Det var jo ingen krise, men jeg var ikke blant dem som hadde lett for å få venner. Jeg likte meg godt alene.
Han stopper litt opp.
– Men fra rundt 9. klasse begynte det å løsne.
Les også: Amalie Olsen: – Vi ønsker å holde forholdet privat
Et råd til seg selv
I dag kan han se tilbake med mildhet på den usikre tenåringen. Hva ville han sagt til 14 år gamle Peter?
– Jeg ville sagt: «Bit tennene sammen, hold ut – det vil bli bra. Den virkeligheten du møter nå, er ikke den du møter om noen år. Snart åpner verden seg. Du har så mye gøy i vente!»
I disse dager kan vi følge Peter i en helt ny rolle når han kaster seg ut i «Kompani Lauritzen»; et valg han lenge hadde styrt unna.
– Jeg har alltid takket nei til reality, men så snek det seg inn i «God morgen Norge»-redaksjonen. Plutselig hadde alle medprogramlederne mine vært med på noe!
Det ble et samtaleemne – en boble han sto utenfor.
– Til slutt tenkte jeg: «Fader heller, nå må jeg også få oppleve dette én gang.»
Det skulle vise seg å bli alt annet enn komfortabelt.
– Det var helt jævlig, men også helt fantastisk. Jeg hadde lyst til å reise hjem hele tiden, men samtidig bare bli litt lenger.
Han ler.
– For en unik opplevelse og erfaring det var. Skjønner du det ikke mens du er der, så skjønner du det når du kommer hjem.
Midt i kaoset oppdaget han noe uventet.
– Jeg er mye tøffere enn jeg trodde! Høyder? Null stress. Vann? Null stress. Frykten lå heller i overtenkingen, erkjenner Peter.
Les også: Oliver Bergset: Åpner opp om diagnosene
Fra bortskjemt til disiplin
Som 19-åring gjennomførte Peter førstegangstjenesten – noe han i ettertid ser verdien av.
– Men det var peanuts i forhold til dette. Vanlig militæret er en sommerleir i sammenligning!
Peter understreker at han på ingen måte er en typisk «militærfyr». Men oppholdet på rekruttskolen på Madla og senere i Nord-Norge, gjorde ham godt den gangen.
– Kanskje særlig fordi jeg var litt bortskjemt. Jeg hadde godt av det. Jeg elsket militæret.
Les også: (+) Jeg er blitt forelsket i ekskjæresten. Det er bare ett problem
Pappa uten filter
I dag er det likevel ikke egen prestasjon i leiren som bekymrer ham mest. Det er barna.
– Jeg tenkte mye på det da jeg gikk inn der. At barna mine skal se dette i etterkant.
For forventningene deres er tydelige.
– De tror de skal få se en tøff «GI Joe»- pappa på TV.
Han rister på hodet, smilende.
– Det får de ikke. Det de får, er grining, hyling, klaging, nervøse sammenbrudd og kløning. Altså det stikk motsatte.
Tvillingene han har med samboeren Aleksander Herresthal, er ni år nå; gamle nok til å følge med.
– Så jeg er spent på hvor skuffet de blir over pappaen sin, ler han.
Men kanskje er det nettopp det uperfekte som treffer sterkest? For bak den trygge TV-profilen finnes fortsatt den stille gutten – han som en gang syntes verden var litt for stor.