En snasen mann kan vurderes
Hun har klart seg selv siden barndommen – både i livet og i en tøff jobb som kriminaltekniker. Men på «Kompani Lauritzen» måtte Eva B. Ragde gjøre noe hun aldri har vært komfortabel med; å slippe andre inn.
– Du skal ikke plassere deg selv på en hylle, selv om du er 62 år, understreker Eva B. Ragde.
Hun sier det uten å nøle. Som en leveregel. Som en påminnelse – til seg selv og andre.
Fått juling
Hun har lenge tenkt at «Kompani Lauritzen» kunne vært en utfordring skreddersydd for en som henne. Likevel meldte tvilen seg da hun passerte 60.
– For hvem i all verden vil vel se en dame på 62 svinse rundt i det programmet? spør hun retorisk.
Produksjonen var imidlertid ikke i tvil. De ville ha henne med – nettopp fordi hun representerer noe større: at det aldri er for sent å utfordre seg selv. At erfaring og styrke ikke har noen aldersgrense.
Og fysisk? Der hadde hun få bekymringer.
– Kroppen min var jeg ikke engstelig for. Den har fått ganske tøff juling i over 50 år, og den tåler mer enn jeg tror. Kroppen sviktet meg ikke – og det var deilig å kjenne, smiler Eva.
Hun ler litt, og legger til:
– Jeg har drevet med hard fysisk aktivitet som kampsport, sykling og tøffe ekspedisjoner. Den er vant til å jobbe – og liker det. Og hodet liker det enda bedre. Så er det ikke alltid hodet og kroppen henger helt sammen …
Les også: Anna-Lisa Kumoji: – Jeg har forlovet meg med en marinesoldat
Kontrollbehov
Eva var bare 19 år gammel da hun startet på Politihøgskolen i Oslo – som den yngste i kullet. På 90-tallet ble hun den første kvinnelige kriminalteknikeren i Oslo-politiet. I dag er hun en av landets mest erfarne og respekterte innen fagfeltet.
Kontroll har alltid vært en forutsetning i jobben hennes. På Bømoen forsvant den – fullstendig.
– Jeg jobber i et system hvor jeg er vant til å innrette meg. Men her ble jeg fratatt all kontroll, og jeg ble helt slått ut av hvor voldsomt det opplevdes. Da gikk hele kroppen i forsvar, forteller hun.
Å være tett på andre mennesker, bli presset fysisk og spise mat hun ikke akkurat ville valgt selv – det håndterer hun.
Men noe annet traff hardere.
– Å bli pushet så fysisk og psykisk til bristepunktet, blant mennesker jeg ikke kjente fra før … Da mister du alle forsvarsverk og muligheten til å stå rett i egen kropp.
Les også: Adam Schjølberg: – Noen dager knekker jeg helt sammen
Å slippe ned guarden
Instinktet hennes strittet imot. Å stole på fremmede ligger ikke naturlig for henne.
Likevel hadde hun ikke noe valg.
– Jeg var nødt til å slippe ned guarden og vise egne svakheter. Det var tøft, men på ingen måte negativt, understreker hun.
For Eva har selvstendighet alltid vært en bærebjelke.
– Fra jeg var syv år gammel, har moren min vært i jobb. Det var ikke SFO den gangen. Søsteren min er seks år eldre, så da sier det seg selv: Du må klare deg selv. Jeg har vært vant til at ingen gjør ting for meg.
Hun tar en kort pause.
– Jeg er vant til å stå alene. Derfor blir jeg ekstra rørt når noen faktisk stiller opp for meg. Det er så uventet at jeg nesten blir litt satt ut. «Hvor kom det fra, liksom?»
På Bømoen måtte hun øve seg på nettopp det: å ta imot.
– Jeg synes det er krevende å ta imot både hjelp og komplimenter. Jeg er vant til å stå i stormen alene. Men det at du er tøff, betyr jo ikke at du alltid er tøff på innsiden.
Les også: (+) Jeg ble mobbet av stemoren min. Da mamma fikk vite hva hun sa, ble det månelyst
Usannsynlig vennskap
Gjennom en krevende karriere har hun bygget opp en profesjonell rustning. Men bak den tøffe masken, skjuler det seg en sårbarhet som hun sjelden viser frem.
– Jeg kan være livredd og tenke: «Fy fader, klarer jeg dette?». Men utad må jeg vise kontroll. Jeg skal inngi tillit. De som møter meg, skal føle at: «Eva gjør det hun kan – og hun gjør det skikkelig».
På Bømoen falt masken.
Hun lot de andre bli kjent med hele henne. Og midt i det hele oppsto et vennskap hun aldri hadde sett for seg.
– Jeg har alltid vært klar på at hvis jeg skal være med på reality, så kan jeg ikke være et sted hvor det inntas ulovlige substanser. Og Adrian Sellevoll har jo vært åpen om at han har levd ganske hardt tidligere. Jeg har satt et klart krav om at jeg ikke skal delta i reality om Adrian er der. Det kunne de bare glemme, forteller Eva.
Hun var krystallklar.
– Jeg har en jobb som krever tillit, og jeg setter integriteten min høyt. Da kan jeg ikke være med i et program sammen med en jeg anså som inkarnasjonen av slike «tullinger».
Hun ler litt nå. For det tok ikke lang tid før hun sa det rett til ham:
– Jeg sa: «Nå har du tatt tak i livet ditt. Så jeg har bestemt meg for å gi deg en helt åpen sjanse».
Hun beskriver hvordan han så på henne – lenge – før han rakk ut hånden og sa: «Ok».
– Og han fikk så hatten passet av meg underveis. Jeg var dønn ærlig, arresterte ham når det var tull, ba ham skjerpe seg og ga råd når han ble sint. Jeg ble nok mammaen hans der inne ganske fort.
Hun smiler. Det gikk begge veier.
– Han ga meg så utrolig mye omsorg. Adrian er et veldig fint menneske. En ordentlig godgutt som fortjener respekt og kred for det han har gjort med livet sitt.
Hun rister litt på hodet, nesten over seg selv.
– Det er en fin følelse å møte seg selv i døren på den måten.
Les også: Oliver Bergset: Åpner opp om diagnosene
Døren står på gløtt
Som 62-åring lever Eva fortsatt med fullt trykk – både i jobb og liv.
– Jeg elsker jobben min og kollegaene mine. Samtidig kunne jeg nok hatt litt mer ro og fred … Men jeg legger jo ikke akkurat opp til det selv, sier hun, og ler.
– Det er et litt tveegget sverd.
Privat lever hun godt alene – men døren står på gløtt om kjærligheten skulle dukke opp.
– Det skal være noen veldig bra som dukker opp om det skal bli aktuelt i dag. Jeg har nok blitt litt for glad i å styre livet mitt selv og slippe å ta hensyn til noen andre.
Hun trekker litt på smilebåndet.
– Men skulle det plutselig dukke opp en «Lars Monsen-light» som vil leve et aktivt og impulsivt liv … så for all del.
Hun ler.
– Dukker det opp et ordentlig snasent stykke mannfolk, skal jeg alltids vurdere det!