Janne Amble trodde hun måtte gå på medisiner resten av livet

– Nei. Det var ikke gøy. Det var helt …

Janne Amble (43) leter etter riktig ord for å beskrive sin erfaring som menig soldat i kommende sesong av «Kompani Lauritzen». Ut fra ansiktsuttrykket å dømme, vurderer hun flere, før hun lander på et relativt mildt kraftuttrykk.

– … jævlig. Ja, det var ­virkelig helt jævlig. Mye verre enn man får inntrykk av fra TV. Hadde jeg visst hva jeg sa ja til, hadde jeg aldri gjort det.

Hva som var så ille? Det skal vi komme tilbake til. Likeledes hvordan det var å bli rammet av en autoimmun sykdom, å bli bra igjen på rekordtid og å avsløre en selverklært seriemorder i beste sendetid. Å bli mobbet som barn, ikke av en jevnaldrende, men av en godt voksen person – og om det er sant at arret på skulderen hennes skyldes møte med en sulten løve.

Selverklært seriemorder

Vi er vant til å se henne i svært alvorlig modus. Kanskje ikke så rart, når hun, sammen med makker Kadafi Zaman, har rotet rundt i ting som barnekriminalitet, slavearbeid, menneskehandel, partnervold – kort sagt gravd dypt i samfunnets aller mørkeste avkroker i serien «Norge bak fasaden». 

Men akkurat her og nå, hjemme i rekkehuset midt i tjukkeste Oslo sentrum, virker det som om hun knapt har sett en regnsky i hele sitt liv.

– Nei, behold skoene på. Her løper det barn inn og ut hele dagen. Jeg har hverken tid eller lyst til å holde det helt striglet hele tiden, sier hun og setter i gang kaffemaskinen på kjøkkenbenken.

– Folk som har det så ryddig hjemme at det ikke ser ut som om det bor noen der, vekker skeptikeren i meg. Da tror jeg kanskje de har litt feil fokus. Melk? Sukker?

Onsdag 27. november 2024 satt Amble og kollega Zaman på et lite, anonymt hotellrom like ved Nordbysenteret, ti minutter fra svenskegrensen. Stedet veldig mange nordmenn forbinder med billig svineribbe og brett med mineralvann, var i ferd med å bli åstedet for et stykke makabert, men viktig journalistikk.

– Aktiv dødshjelp hadde lenge stått på listen over temaer, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Var ikke det ganske ferdigsnakket? Men så dukket det opp en rettssak i Moss, hvor en fyr var tiltalt for medvirkning til selvmord.

Amble og Zalman fikk sjokk da de hørte hva tiltalte fortalte i rettssalen og hvilke bevis politiet satt på.

– Det var … virkelig sjokkerende. Den tiltalte, som heter Steinar Wangen, har en idé om at han hjelper folk. Men jo mer vi gravde i dette, jo mer skjønte vi at han var drevet av helt andre ting også. Så da ­bestemte vi oss for å gå under cover, utgi oss for å være «Randi», en kvinne som ønsket å få hjelp til å dø.

– Da avtalte dere å treffe ham på dette hotellrommet i Nordby. Hvordan var det å sitte der som «Randi» og vente på drapsmannen sin?

Amble sperrer opp øynene.

– Fullstendig absurd, og ­sekundene før han kom, var ganske intense.

Wangen innrømmet for åpent kamera hvorfor han var der. Hvilke planer han hadde. Og han erkjente å ha drept en kvinne i Trollhättan to måneder tidligere. Wangen ble arrestert av svensk politi, senere utlevert til Norge, og sitter i dag bak lås og slå og venter på rettssaken, som er berammet til juni 2026. 

Før jul kom boken «Mysteriet Steinar Wangen», som Amble og Zaman har skrevet. Amble forteller at de satt på så mye informasjon, både om Wangen og om på­rørende, så mange ting som ikke kom frem på TV, at de bestemte seg for å skrive bok.

– Hvordan føltes det å avsløre en selverklært serie­morder i beste sendetid?

Amble tenker seg om. Trekker pusten dypt. Tenker litt til.

– Absurd. Fullstendig uvirkelig.

Les også: Mona Grudt kjempet for livet: – Føltes som en evighet

Araber flik flak og frykt

Som barn var det helt andre ting enn journalistikk og TV den unge jenta fra Asker var opptatt av. 

– Jeg begynte å turne da jeg var fem-seks år gammel, og holdt på til jeg sluttet brått etter første året på ungdomsskolen.

– Hvorfor sluttet du?

– Fordi jeg ikke lenger orket å leve i frykt. Jeg­ ­turte ikke fortelle om det hjemme, men mamma skjønte likevel at noe var veldig galt og satte ned ­foten.

Hun forteller om redsel for å bli tatt på fersken i å spise en sjokolade. Om hvordan hun konsekvent holdt inne magen av frykt for å bli kalt tjukk – ikke av de andre jentene, men av treneren. Hun forteller at alle turnjentene ble veid i plenum, og at de som hadde gått opp i vekt, eller ikke hadde klart å gå ned, ikke fikk være med på å konkurrere.

– Jeg følte at treneren vår hadde full kontroll over meg og livet mitt. Jeg skjønte ikke at å slutte var et alternativ.

– Jenter, hardtrening, vektkontroll – det høres ut som ­ordet «spiseforstyrrelse» føyer seg naturlig inn i rekken?

Amble nikker sakte.

– Absolutt. Alt var jo til stede for at jeg skulle utvikle spiseforstyrrelser. At jeg aldri gjorde det, tror jeg utelukkende skyldes flaks. Og at foreldrene mine var ekstra varsomme.

I 2018, tretten år etter Amble forlot turnmatten for godt, og etter at flere varslere hadde krevd treneren sparket, vedtok domsutvalget i Norges idrettsforbund at treneren skulle utestenges fra all idrett i ti år, grunnet «langvarig mobbing og trakassering».

– I 2021 laget vi episoden «Når idretten svikter», og jeg fikk dessverre ikke inntrykk av at ting hadde endret seg veldig mye innen barneidretten siden jeg var aktiv. Derfor er jeg veldig opptatt av hva mine døtre begynner med, og hvilke arrangementer de deltar på, uansett sport.

For Amble fikk det hele en lykkelig slutt. Hun begynte med stup, og forteller om et miljø uten press, bare god stemning. Siden hun var så ­aktiv, tenkte hun at det var ­naturlig å begynne på idrettslinjen på videregående. Og tok grundig feil.

– Jeg var opptatt av stup, men der drev vi med fotball, bandy, basket og alle andre idretter. Og så var det mye fokus på … friluftsliv, sier hun uten å forsøke å skjule hva hun tenker om mange nordmenns favorittfritidssyssel.

– Etter at vi hadde sovet ute i skogen en natt, sa læreren: «Ja, dette gikk jo bra. Så nå skal vi begynne å planlegge snøhuleturen til Finse.» Da rakk jeg opp hånden og spurte om jeg kunne få lov til å gå opp til rektor. Så etter et halvt år på idrettslinjen landet jeg trygt på vanlig allmennfaglig linje.

– Du er stadig ikke så glad i turer i skog og mark?

– Jeg kjenner rett og slett ikke gleden ved det. Nei, jeg er glad i byliv, jeg.

Paradise Hotel-kjærlighet

Etter å ha tatt en bachelorgrad i kriminologi i Oslo, drømte Amble om å studere dokumentarfilm i New York. Hun endte i Lillehammer, der hun tok en mastergrad i dokumentarregi på Den norske film- og TV-skolen.

– Jeg tenkte at Lillehammer var litt feil vei. Men det var fantastiske år!

– Men etter kriminologi, hvorfor dokumentarfilm?

– Svaret er enkelt. Jeg skrev bacheloroppgave om et sprøyterom for rusavhengige, som da – altså i 2004 – skulle åpne i Oslo. Det var mye diskusjon, mange fordommer.

En skulle kanskje tro, slik Amble gjorde, at oppgaven hennes ble et viktig innlegg i den pågående debatten. Den ble lest av to stykker: Sensor og hennes mor.

– Her hadde jeg jobbet og jobbet med noe jeg mente det var kjempeviktig at folk fikk vite om, men nei. Så tenkte jeg at TV, det er jo noe alle har.

– Aha! Da kunne du lage dagsordensettende dokumentarfilmer om temaer du brant for?

Amble nikker.

– Men, i stedet dro du til Mexico for å jobbe som regissør for realityserien «Paradise Hotel» …

Hun ler. Høyt.

– Altså, det var jo ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Men det var en utrolig lærerik jobb. Krevende, men også veldig morsom.

Ikke bare lærte jobben henne mye. Den fikk en direkte innvirkning på retningen livet hennes tok etterpå. Amble og hennes mann er et av parene som møttes i forbindelse med realityserien og som fremdeles holder sammen.

– Det stemmer. Selv om han også jobbet bak kamera, var vi aldri i Mexico samtidig. Vi møttes i Oslo, på en fest i forbindelse med serien.

Hun smiler.

– Så er det ikke helt riktig at vi er det eneste paret som har møtt hverandre i forbindelse med serien. Det finnes stadig både Paradise Hotel-par, -ektepar og til og med noen barn.

– Som deres to …

– Ja. Og noen andre. Paradise Hotel kan det komme mye godt ut av.

Les også: (+) Vi meldte vår egen datter til barnevernet

Stoffskiftesykdom

«Norge bak fasaden» kan vise til ros, priser og rekordhøye seertall. Kritikk og debatt er det også blitt, noe man må regne med når man hele tiden stikker fingrene sine i tematikk som er omstridt. Som ­alternativ medisin. 

I programmet «Hektet på biohacking» gjorde Amble og Zaman seg selv til prøvekaniner, og hoi! De fikk gjennomgå. Amble møter kritikken med stort alvor – og glede. 

Ja, for det betyr jo at folk bryr seg om det de ­lager. Og hun angrer ikke på noe. Kanskje spesielt ikke på biohacking-programmet, som hun mener førte til at hun fikk et nytt og bedre liv.

– Jeg har egentlig aldri vært syk før, men i fjor vinter fikk jeg vite at jeg var i ferd med å utvikle en autoimmun stoffskiftesykdom som heter Hashimoto.

– Har det noe med skjoldbruskkjertelen å gjøre?

Amble nikker.

– Ja. Jeg fikk beskjed om at på sikt vil min svikte, fordi mitt eget immunforsvar angriper den. Legen jeg gikk til fortalte meg at det ikke var noe jeg kunne gjøre, ja, bortsett fra å ta medisiner, og det måtte jeg gjøre hver dag resten av livet.

I forbindelse med programmet møtte hun en kvinne med livmorhalskreft, som viste hvordan hun var blitt bedre grunnet biohacking, altså å endre helsetilstanden ved å endre kostholdet.

– Biohacking handler om å ta ulike grep for å legge til ­rette for at kroppen klarer å helbrede seg selv. Jeg gjorde litt det samme som henne, og symptomene mine forsvant. Blodprøvene mine ble likevel dårligere og dårligere. Jeg klarte ikke å snu utviklingen. Men da programmet var ferdig, fortsatte jeg å lete. Snakket med kilder, leste bøker og ­aller mest: Var kritisk. Jeg hadde kontakt med fem leger samtidig, fra de mest konservative skolemedisinerne til de mest … ja, crazy. 

– Til slutt fant jeg en lege som ba meg prøve autoimmun protokoll, en diett som egentlig handler om å ­spise seg frisk. Etter to uker snudde kurvene for blodprøvene mine. Og så, etter en stund til, spratt de tilbake til normalen.

– Så du er helt frisk i dag?

– Ja. Helt frisk.

– Hva innebar denne dietten?

– Det er eliminasjonsdiett, der man unngår å spise mat som kan irritere tarmen. Jeg kuttet ut sukker, gluten og all ultraprosessert mat. Jeg fikk tett oppfølging av lege og tok blodprøver nesten annenhver uke i denne perioden. Jeg fikk også kontroll over stressnivået, og sørget for nok hvile. Begynte med regelmessig isbading, meditasjon, badstue og styrketrening.

– Og det fungerte åpenbart veldig bra?

– Jeg sitter ikke på noen ­fasit. Det eneste jeg vet er at dette fungerte for meg.

– Men sunnere kosthold regnes vel ikke som «alternativt» på noen måte?

Hun rister på hodet.

– Nei. Ordet «alternativt» rommer så mye. Jeg går ikke rundt med krystaller i lommene, eller drikker rosevann, men jeg tror samtidig ikke at skolemedisinen har et klart svar på alt. Det er det også ­flere helt vanlige leger som mener.

– Uten å ta side, er det vel ikke så utenkelig – eller kontroversielt – at kosthold virker inn på hele systemet?

– Selvfølgelig ikke. Uten at det betyr at du kan spise deg frisk fra hva som helst.

– Du er fremdeles kritisk?

– Ja. Som sagt, jeg vet bare at dette virket for meg. Så må jeg også ta med at jeg skjønte at jeg måtte stresse mindre. At jeg måtte lære meg å koble helt av i perioder. At jeg kan legge meg ned på sofaen uten å få dårlig samvittighet. Det gjorde jeg sjelden eller aldri før, nå gjør jeg det med fullt overlegg.

– Rammer dette først og fremst kvinner?

– Ja. Omtrent 240 000 nordmenn tar medisiner for stoffskifte. Et stort flertall av disse er kvinner som stresser for mye og lever over evne helt til kroppen sier stopp. Akkurat som meg. Så nå gjør jeg minst én ting hver eneste dag som bare handler om å ta vare på meg selv. Og det tror jeg andre – uansett kjønn – også bør gjøre.

Les også: Kim Kolstad med datteren: – En dag skal jeg og pappa skape noe sammen

Begravd levende        

Å stupe fra fire meters høyde, baklengs, med hodet først, bør ikke være noe problem for den gamle stuperen Amble. Men det var andre ting i «Kompani Lauritzen» som fremdeles får henne til å grøsse.

– Jeg var stort sett livredd hele tiden. Man blir jo overlatt til folk som herjer med deg hele tiden. Jeg fikk så mye kjeft at jeg ble engstelig for alt.

– Hva var det verste du opplevde?

– Å bli begravd levende, kanskje? Og å slåss med en mann i et basseng med kaldt vann. Jeg var virkelig livredd, men det var jo meningen at jeg skulle være.

– Er det ikke folk til stede som passer på at ting ikke går over grensen?

– Jo, selvfølgelig. Grensen deres gikk åpenbart et helt ­annet sted enn min.

Hun tenker seg om.

– Det er jo meningen at man skal bli livredd. At du skal få panikk. For hvis du ikke gjør det, kan du heller ikke lære hvordan du tar kontroll.

– Vel, om ikke annet så har du fått erfare hvordan det er å være på den andre siden av kamera i et realityshow?

– Ja. Og nå er jeg faktisk glad for at jeg gjorde det. Selv om det var helt … jævlig, så har jeg oppdaget at det skal mer til å vippe meg av pinnen nå enn før. Og den tryggheten er veldig kul å kjenne på.

Det går i ytterdøren. Det er svigermor som stikker innom, før hun skal hente på skolen. Før vi slipper Amble: 

– Historien om arret på skulderen – hva handlet den egentlig om?

Hun stønner.

– Åh. Må jeg fortelle det? Johan har sagt til barna at jeg en gang ble bitt av en løve. Dette skjedde for lenge, lenge siden, en sen kveld på Roskilde-festivalen, og …

Hun stopper opp. Stønner igjen.

– Jeg var der med en kompis og en kveld fikk vi ideen om at det hadde vært kult å varme opp en ølkork og brenne inn et merke på skulderen til hverandre. Som en slags sånn vennskaps-greie.

– Høres mer vondt enn kult ut, eller?

– Herregud, det var fullstendig idiotisk. Og meg på mitt mest crazy. Jeg har egentlig ikke gjort mye galt opp gjennom livet. Men jeg har sett ganske mye gjennom jobben.

Hun setter fra seg kaffekoppen. Ser opp og smiler skrått.

– Så, ja, det skal ganske mye til for å sjokkere meg.