Møtte ektemannen i en trikkeskinne: – Jeg løp bort for å sjekke hvordan det gikk

– Fare? Ja, det er klart det er en viss fare knyttet til det!

De fra før av store øynene til skuespiller og serieskaper Henriette Steenstrup blir om mulig enda større. Og rundere.

– Ja, folk kan jo rett og slett bli lei av meg. Og det er jo ikke bra.

Hun kan være inne på noe, for akkurat nå synes Henriette Steenstrup å være over alt. 

Hun er elskovssyk og enslig i serien «Evig singel», viser frem sine fluefiskeferdigheter i «Fiskekrigen», er etterforsker i krim-podkasten «Ding-dong, du er død!» og nylig var hun tilbake i femte – og siste – sesong av den internasjonale seriesuksessen «Pørni».

Og om ikke det er nok, like over sommeren blir hun å se i den splitter nye TV-serien «Nepobaby», som ble invitert til å konkurrere i den prestisje­tunge konkurransen Cannes­series i festivalbyen på den franske riviera, praktisk talt før noen hadde sett den. 

Og som gikk hen og vant to priser: For beste ensemble og beste manus.

– Det føles utrolig fint! Manusprisen skal Siri Seljeseth og Tina Rygh ha mest ære for. Og så er det særlig fint å få pris for beste ensemble, for når det kommer til alt, så er det aller beste med å være skuespiller, at man jobber i et team. At man er del av en gjeng.

– Gruer meg til nedturen

Det er fredag ettermiddag. I den øverste etasjen av en gammel fabrikk på Tøyen i Oslo, lokalene som vanligvis syder og koker av folk med såkalte «kreative yrker», er det nå stille.

På et luftig kontor helt innerst i det enorme bygget, er Henriette Steenstrup i ferd med å avslutte nok en uke med intenst skrivearbeid. På kontoret er den ene veggen full av post it-lapper i noe som viser seg å være et intrikat system.

– Vi er godt inne i arbeidet med sesong to av «Nepobaby», og du må love å ikke fortelle til noen hva som står på lappene på veggen, sier Steenstrup og tar plass bak et stort skrivebord.

Hun ligger selvfølgelig ­milevis foran oss andre, og er allerede langt inne i manus­arbeidet til andre sesong av «Nepobaby».

Stressnivået er rimelig høyt, men hun påstår det er til å leve med. Hun trives med å ha hendene fulle. Og når tilbakemeldingene på det hun gjør er så formidable, gjelder det å nyte øyeblikket. Eller?

– Ja, jeg vet. Selvfølgelig. Jeg vet at det jeg opplever nå ikke er noe som skjer hver dag, eller hvert år.

– Eller kanskje aldri?

– Nei, men jeg er en katastrofetenker. Når ting går bra, som nå, er det lett for at jeg begynner å grue meg til nedturen, som jeg vet må komme.

– Må den det?

Hun rister på hodet.

– Altså. Jeg er fullt klar over at det kun er noen få ganger i livet man treffer planken, sånn skikkelig. Og jeg vet selvfølgelig at derfor gjelder det å nyte dette her.

– Klarer du det?

– Nei.

Les også:  Kathrine Sørland: – Jeg følte meg merkelig i kroppen

Manglende selvinnsikt

– Jeg elsker blokk!

Innrømmelsen kommer på spørsmål om hvordan det var å vokse opp på Hovseter, langt vest i Oslo, men som på grunn av sterk blokkbebyggelse ofte blir omtalt som «østkanten på vestkanten». 

Med en medfødt evne til å «ta rommet» – samt et intenst ønske om å stå i rampelyset – allerede fra barnehagen av, hadde det sine for­deler å bo på den måten: Det manglet aldri på lekekamerater. Eller publikum.

At Steenstrups mor jobbet i NRK, var heller ingen ulempe. Før ordet ­«nepotisme» hadde dukket opp i vokabularet til folk flest, var det ofte sånn at barna til NRK-ansatte gikk foran i køen. 

Så raskere enn du kan nynne første strofe av «Vi ­tenner våre lykter når det mørkner», var purunge frk. Steenstrup på skjermen i «Jul i Skomakergata», sendt på NRK julen 1979, og siden ble serien sendt reprise på 80-, 90-, og 2000-tallet.

– Om det var stort? Hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg ikke jeg tenkte på det. Jeg var mer opptatt av andre ting. Å få pølser av Fru Enebær, for eksempel. Eller at det var morsomt med kunstig snø.

– Du var for ung til å ­skjønne at du var med i det som skulle bli «tidenes jule­kalender»?

Hun rynker på nesen.

– Jeg var seks år gammel, og hvis du ser på «Skomakergata» nå – den ligger i NRK-spilleren – er det helt tydelig at jeg ikke var det minste selvbevisst eller forfengelig. Herregud, jeg står jo og peller buser mens jeg synger!

Med årene økte selvbevisstheten. Og ambisjonene. Henriette Steenstrup må ha noe i nærheten av rekord når det gjelder å søke på Statens teaterskole.

– Jeg kom først inn på sjette forsøk, sier hun tørt.

– Vitner det om ekstrem målbevissthet? Svært godt utviklet tålmodighet?    

– Ja. Samt manglende selvinnsikt. He-he, ha-haa!

Latteren er brå, høy og ­ender nesten i et gisp etter luft.

– Sannheten er at jeg rett og slett ikke hadde noen plan B. Hvis det hadde vært nå, hadde jeg nok gitt meg tidligere, eller kanskje gjort noe annet ved siden av å forberede søknader i alle de årene. Jeg kunne for eksempel tatt noen fag på universitetet.

– Du hadde rukket en god del på seks år …

– Jøss, ja! Jeg kunne jo tatt en Ph.d.!

– Eller du kunne blitt lege?

– Ja! Men – jeg måtte liksom inn på den skolen. Det var ekstremt viktig for meg. Selv om jeg hele tiden drev med skuespill, følte jeg ikke at jeg kunne kalle meg skuespiller uten å ha gått der. Jeg har forresten mareritt om det fremdeles. Jeg drømmer at jeg igjen har søkt. I en alder av femti.

Hun rister på hodet.

– Det triste med det hele er at så snart man har kommet inn på teaterskolen, og tror at man er ferdig med opptaksprøver og auditions for godt, skjønner man at det bare var starten. At yrket består av en endeløs rekke av auditions. Det er det jeg liker minst med å være skuespiller.

Men akkurat da Steenstrup hadde nådd den alderen der kvinnelige skuespillere ofte klager over at det ikke lenger finnes gode roller for dem, fant hun en smart – og skulle det vise seg – usedvanlig ­vellykket måte å unngå dette problemet. 

Men før det, litt om det som virkelig betyr noe i livet: Kjærligheten.

Les også: Leserne forteller: Bruddet til vennene våre ble en vekker for oss

«Livets sensommer»

– Er det virkelig sant at du møtte din mann i en trikkeskinne?

Steenstrup ler.

– Ja, det er faktisk det. Jeg så en mann som fikk sykkelhjulet inn i en trikkeskinne, og tryna skikkelig. Jeg løp bort for å sjekke hvordan det gikk, men han spratt opp igjen. Så det gikk bra.

Etter å ha oppdaget at mannen som «tryna» kjente søsteren hennes, og viste seg å være en usedvanlig hyggelig fyr, prøvde Steenstrup å koble ham med en singel venninne.

– De var på date, men det gikk dårlig. Heldigvis, for jeg skjønte jo at det var jeg som hadde lyst til å gå på date med ham. Men – dette tok sin tid.

Den viktigste grunnen til det, var at Steenstrup på det tidspunktet nylig hadde skilt seg fra skuespillerkollega Fritjof Såheim, og ikke var spesielt klar for å gå inn i et nytt forhold. 

Men av alle naturkrefter er kanskje kjærligheten den sterkeste, så for seks år siden sa Henriette Steenstrup og Rune Assmann høytidelig «ja» til hverandre i vitners nærvær. 

Bryllupet var stort og staselig, varte tre dager til ende, men uansett: «Det er hverdager det er flest av», som Steenstrups far sa i talen til sin datter, akkurat slik han hadde gjort i hennes første bryllup.

– I hverdag og fest, hvordan man holder det gående?

Steenstrup tenker seg om.

– Det er både fordeler og ulemper med å møtes hver­andre i «livets høst», sier hun med dyp og dramatisk røst.

– Kom igjen! Du er da ikke så gammel …

– Nei, kanskje «livets sensommer», er riktigere. Vel, jeg tror det handler om at vi rett og slett må sette av tid til å være sammen, bare oss to.

Hun sier at det kan være utfordrende, siden de begge har barn fra tidligere forhold, og ønsker å være sammen med dem så mye som mulig. 

SMen hun understreker at de er kjempeheldige, siden barna ­liker hverandre og tenker på dem alle som en stor gjeng.

– Jeg tror også felles interesser er veldig viktig. Så jeg har begynt med fluefiske og ser på fotballkamper.

– Hva har vært mest utfordrende?

– Å se på fotball sammen med gjengen er bare moro, så da blir nok svaret fluefiske.

Steenstrup forteller at ektemannen hadde sagt til henne hvor viktig det var å være ­musestille når man fisket, selv om man fisker i en stri og bråkete elv. Noe hun etter hvert skjønte ikke stemte.

– Da ble jeg litt sur. Jeg, som hadde stått ved en elv i åtte ­timer uten å si ett ord. Men samtidig skjønner jeg at en av de sentrale tingene ved flue­fiske, er at man skal være ­stille. Man skal være rolig. At tiden bare skal flyte av gårde, akkurat som elven.

Stolt av Pørni-effekten

«Skaper: Henriette Steenstrup». Det står det på rulleteksten til «Pørni», serien om den fraskilte tobarnsmoren som med vekslende hell for­søker å balansere impulsive og krevende tenåringsbarn, en selvsentrert eksmann, ymse kjærester og kolleger, samt mer eller mindre skakkjørte folk hun møter i jobben som barnevernspedagog. 

Det geniale – og imponerende – Steenstrup gjorde, var altså å skape sin egen jobb. Å skrive en rolle til seg selv. Slik slapp hun dette hun liker minst med yrket sitt: Å gå på audition.

– Det er klart det er en kjempefordel, men samtidig må det være lov å være «bare» skuespiller også. Alle kan ikke skrive sine egne roller. Men for meg har det vært bra, siden det har gitt meg flere ben å stå på.

Hun tenker seg om.

– Slik var det også før jeg begynte å skrive. Jeg har hele tiden vekslet mellom humor og film og mer «seriøse» teaterroller. At jeg aldri har vært ­jålete på sånt, tror jeg har vært lurt.

– I hvilken grad kan du ­takke «Pørni» for der du er karrieremessig i dag? 

– Jeg tror nok det har gitt meg litt kredibilitet og helt klart mange muligheter, ja. 

– Men nå er det altså snart slutt for «Pørni».

– Ja. Jeg har skrevet de to siste sesongene frem til at det skulle være en dundrende ­finale, så det føles riktig å gi seg nå. Å forlate Pørni der hun havner på slutten av sesong 5.

– Når du ser tilbake, hva tror du den viktigste grunnen til seriens suksess har vært?

– Det er flere grunner til at den har truffet bredere enn jeg drømte om. For det første tror jeg mange kjenner seg igjen i familiedynamikken. Og så er det nok veldig mange som ­føler at de kjenner en Pørni i virkeligheten. At de har en venninne, en tante, en mor ­eller en kollega som er en Pørni. Eller – at de selv føler seg litt som en Pørni.

– Hvor mye har du felles med henne?

– Hun er nok mer sånn jeg skulle ønske at jeg var, enn jeg faktisk er. Jeg er nok mer konfliktsky enn Pørni, som er fullstendig uredd i møte med vanskelige situasjoner, både på jobb og hjemme. Hun er nok et slags forbilde for meg.

– Og for mange andre, åpenbart?

Steenstrup smiler. Stolt. Og med god grunn. For en tid tilbake ble det kjent at flere enn før nå søker seg til helse- og sosialfagutdanning, som noen mener til dels kan skyldes ­serien. Ja, det snakkes sågar om «Pørni-effekten».

– Det gjør ikke at jeg føler meg kjempeviktig, eller noe sånt, men det er selvfølgelig veldig tilfredsstillende med en sånn bi-effekt. Ja, det er veldig kult!

– Det er ikke så ofte at ­barnevernsansatte blir helter i TV-serier?

– Nei, vi hører vel stort sett om dem når de får kjeft, når ting går galt eller at barnevernssaker ender i den europeiske menneskerettsdom­stolen i Strasbourg. Men i en dramaserie kan man løfte opp tjenesten og kanskje si noe om at det er ganske mange som får hjelp fra barnevernet.

– Et håndfast bevis på at kunst og kultur er viktig for samfunnet?

– Ja, jeg tror det. Mange, også vi som jobber med dette, har dessverre en tendens til å snakke ned effekten av det vi driver med. Hjernekirurgi er selvfølgelig viktigere, men ­likevel.

– Kan Pørni dukke opp igjen i en annen sammenheng?

– Som min far pleier å si: Man skal aldri si aldri. 

Les også: Slik møtte Sigrid Bonde Tusvik kjæresten: – Jeg tror det var like greit at jeg var litt full

Steinrik forretningskvinne

For manusforfatter Steenstrup begynner det å bli lenge siden Pørni la beslag på mesteparten av tankevirksomheten hennes. For tiden er hun langt inni ­hodene på rollegalleriet til «Nepobaby». 

Spesielt i den steinrike forretningskvinnen Margrete Bullmann, som hun selv spiller, og som er et gigantisk sprang fra den eiegode Pørni, for å si det forsiktig.

– Jeg er ingen «method ­actor», jeg blir ikke rolle­figuren min på fritiden også. Begynner ikke å røyke hasj privat fordi rollen jeg spiller gjør det. Men siden jeg også har skapt Margrete Bullmann på papiret, sammen med ­medforfatter Siri Seljeseth, blir akkurat det litt sterkere. Så under innspillingen i fjor kunne jeg begynne å tenke tanker av typen «men er ikke perleøredobber egentlig ganske fint?» Og: «Er jeg ikke ganske fin i dress, da?».

– Er du det?

– Nei! Så nå har jeg to ­dresser, sånne power suits, i skapet hjemme, som jeg aldri kommer til å bruke. Ha, ha!

– Når alt kommer til alt har du tross alt mer til felles med Pørni?

Steenstrup nikker sakte.

– Ja. Heldigvis.