Slik møtte hun kjæresten: – Jeg tror det var like greit at jeg var litt full
Hun har alltid elsket å ligge strekk ut i solsteken og kjenne UV-strålene brenne behagelig i hudoverflaten. Da en føflekk på brystet fikk en merkelig fasong, knøt panikken seg i brystet. – Jeg ble veldig sinna på meg selv, sier Sigrid Bonde Tusvik.
– Jeg tror jeg skal dø hver gang jeg sjekker meg. Det er straffen for at jeg elsker å sole meg, erkjenner Sigrid Bonde Tusvik, og blottlegger den rette, hvite perleraden hun kan takke seks år med regulering for.
Det er et smil av det galgenhumoristiske slaget. Å få bekreftet at den rare, sol-formede føflekken på brystet inneholdt hudkreft, var på ingen måte morsomt. Ordet «basalcellekreft» fikk panikken til å knyte seg i brystet. Tanken gikk til moren, som hadde vært rammet av den onde stesøsteren til den mindre alvorlige hudkreft-typen Sigrid selv var rammet av.
– Særlig vi som er veldig nervøse mennesker, vi blir jo enda mer nervøse av en slik diagnose. Og selv om basalcellekreft ikke er en farlig krefttype, er det likevel ubehagelig. Så ble jeg veldig sinna på meg selv ...
Generasjoner med solere
Sigrid blir avbrutt av kaffekannen på komfyren. Den stadig mer oppmerksomhetssyke pipingen når et nivå som får all kommunikasjon til å opphøre. Det sorte gullet er åpenbart ikke redd for å si ifra.
– Håper den er god. Jeg kjøpte den på Åpent Bakeri i dag tidlig, da jeg og Jens (sønnen) hadde en morgendate der før skolestart.
Det var fortsatt tidlig da vi ankom den store, hvite villaen på Nordstrand i Oslo. Klokken 08.45 passerte vi smijernsporten og den frodige hagen som leder til Sigrids barndomshjem. Nå sitter vi her ved det harmoniske, valnøttfargede kjøkkenet Sigrid fikk laget, inspirert av Matkanalens Sonia Huanca Vold. Med nytraktet kaffe i keramikkrus, plukker hun opp tråden der vi forlot den.
– Jeg har jo vært helt solegal. Jeg tror jeg har generasjoner med solere i DNA-et mitt. Hele livet har jeg elsket følelsen av at huden blir brent. Jeg blir veldig fort brun, jeg liker å være brun og jeg tåler mye varme. Å vandre rundt i Roma i 40 grader gjør meg ingenting. Men det har jo straffet seg.
Solstråler som skader huden gjennom et langt liv, er hovedårsaken til at den ondartede, men langsomtvoksende kreften i huden oppstår. Basalcellekreften sprer seg ikke med blod eller lymfe til andre organer og har en utmerket prognose (Kilde: NHI). Men siden Sigrid først oppdaget hudforandringene i 2020, har hun vært til årlige sjekker. Derav dødsangsten hun refererte til innledningsvis.
– De sier jeg ikke trenger å gå så ofte, men jeg må gjøre det for å roe meg litt ned. Nå var jeg til sjekk for to uker siden, og jeg ender opp med å få fjernet et område i huden hver gang. Hudlegene er sikkert lei av at jeg raser inn til dem og sjekker. Derfor synes jeg det er veldig fint at noen apoteker nå gjennomfører føflekkskanning. Det skal ikke koste deg så mye å få det sjekket!
Sigrid blottlegger solbrune ben når hun usjenert drar av seg den hvite t-skjorten og den blå jeansen, og velger ut en sommerlig, gul kjole med hvite blondeblomster blant antrekkene stylisten har lagt frem på sofaen.
– Denne fargen kan jeg takke selvbruningen for, unnskylder hun kjapt.
– Og bena kan jeg takke mamma for!
Fortsatt velger hun strand og sydenvarme foran fjellet. Men når Sigrid, barna og vennegjengen tradisjonen tro setter kursen mot et slott i Frankrike for å nyte late sommerdager i juli (i den grad en ferie med barn kan kalles late) tar hun visse forholdsregler.
– Jeg smører meg alltid med solfaktor 50 i ansiktet, og smører kroppen med faktor fra våren og til utpå høsten. Så lærer jeg mine egne barn om solvett og smøring – som jo er en helvetes kamp, vil jeg si. Men der er det viktig å være streng. Til tenåringen din må du si at hvis du blir brent før du fyller 15, får du hudkreft når du blir stor. Skrem dem litt og påfør dem litt angst, understreker Sigrid, mens perleraden viser seg nok en gang i all sin prakt.
Hage-sekten
Sigrids leilighet på 170 rause kvadratmeter, befinner seg en kort tur opp trappen fra foreldrene som fortsatt er innlosjert i hovedetasjen. Fra toppetasjen i den verneverdige Nordstrands-villaen, sender Sigrid et panoramablikk ut de smårutete vinduene og over den speilblanke Oslofjorden. Vi skal snart sette kursen fra det fredelige nabolaget på Oslos beste østkant, og ned til fjorden for en forfriskende dukkert. Men først går turen innom den langt over snittet vakre hagen som omkranser boligen.
– Jeg får panikk om mamma og pappa plutselig ikke orker å gjøre mer i hagen. Hva gjør jeg egentlig da? spør Sigrid retorisk.
Lyden av stillhet møter oss utenfor den hvite inngangsdøren. Fuglekvitter og en ensom syklist som passerer forbi hekken som rammer inn hagen. Rektor-mamma Elin og forlagsredaktør-pappa Sverre dukker opp, bærende på overdimensjonerte blomsterkrukker, innkjøpt på bestilling fra Sigrid.
– Hvor vil du ha dem? spør pappa Sverre på avslepent sognemål, og avventer videre instrukser fra Sigrid. Hun lyser opp og foreslår å sette dem langs husveggen ved den blomstrende magnoliaen.
– Jeg liker foreldrene mine, og synes de er både gøye og interessante. Å bo sammen her med dem føles både naturlig og fint. Det er ikke alltid lett, men jeg mener det er viktig å lære å kommunisere og løse konflikter – og tåle hverandre. Og de ukene jeg er alene med barna, passer det veldig bra å bo alle sammen. Jenny og Jens er utrolig glade i mamma og pappa. Det er veldig trygt å ha noen som alltid er hjemme.
Vi tråkker over nylagte skiferheller, passerer et drivhus bebodd av noen ensomme stiklinger og Sigrids planter som har avgått med døden (R.I.P), og stopper opp ved epletreet som har vokst på eiendommen siden villaen ble bygget i 1905. Her står minner fra en svunnen tid side om side med moderne innslag som morelltreet de har fått i gave av Sigrids kusine.
– Vi er som en liten sekt inne i hagen her, og vi slipper noen ytterst få inn. Her står jeg og steker vafler hele tiden og jeg slipper sjelden barna ut av hagen. Det har jeg lært av foreldrene mine. Barn skal ikke reke gatelangs i nabolaget. Jeg har mange av mine egne sommerminner fra denne hagen, forteller Sigrid, og gir oss en omvisning i den lille dukkestuen hun og søsteren Ane tilbrakte utallige timer i da de vokste opp. I dag er den smakfullt innredet av Sigrids kusine, og den nye generasjonen har «flyttet inn».
Sigrids venner mener forholdet hun har til denne eiendommen, grenser til usunt. Selv om hun på et tidspunkt flyttet ut og tilbrakte noen år på Grünerløkka, har Sigrid alltid hatt en intensjon om å gå inn for landing her på Nordstrand. Siden hun og eksmannen gikk hvert til sitt i 2021, har hun eid sin del av jugendvillaen i Solveien, alene.
– Det har jeg alltid vært bevisst på. Jeg skulle klare å bo i dette huset uansett hva som skjedde. Det er jo skumlere å drifte et høyt lån alene og bo i et hus som krever så mye utgifter. Jeg kunne gjort det mye lettere for meg selv, men det er noe med at dette stedet er med på å forme familien.
Les også: (+) «Du må ikke være så paranoid», sa Lasse, og jeg kjente at jeg skammet meg. Sannheten var rystende
Gråt og latter
Og familien kommer alltid først. Foran stand up, engasjerte kronikker, TV-jobb og podkast-innspillinger. Sigrid har fått barn for å tilbringe tid med dem, og fire år etter samlivsbruddet er det fortsatt krevende å levere dem fra seg.
– Jeg har organisert det slik at jeg jobber mest mulig når jeg ikke er sammen med barna. Og omvendt, prøver jeg å ikke fylle opp ukene barna er hos meg. Det er jo ikke alltid det går, men jeg synes det er viktig å vise barna at de har en arbeidende mor også. Begge er med på opptak og klemmer alle der som de er deres beste venner, om det er Maria Stavang eller John Brungot.
De ukene Jens (9) og Jenny (12) bor hos henne, har hun faste cafédater med barna om morgenen og kjører dem til skolen hver eneste dag.
– Der er jeg litt sleip. Jeg kjører dem fordi jeg mener det er da man får vite de hemmelige tingene. Da har de sovet på hendelser fra dagen før og de er klare for å dele. Så er det sikkert litt dumt at de ikke får gå de tolv minuttene det tar å gå til skolen, men jeg synes den stunden vi får sammen i bilen er så koselig.
Inn i foreldrelivet har Sigrid tatt med seg noen kjerneverdier hun selv vokste opp med. Den hun selv har blitt som mamma, skiller seg likevel vesentlig fra hvordan hun selv ble oppdratt.
– Jeg er nok mer slapp enn mamma og pappa var. De var strengere og hadde tydeligere regler. Jeg har også regler, men jeg er ikke konsekvent. Så er jeg både en tøysete far og en streng mor i samme kropp. Å vokse opp med meg, tror jeg er veldig slitsomt for barna mine. Det ene øyeblikket er det lov til å tulle, og så plutselig sier jeg: «Nei, herregud, nå må vi være ordentlige!»
Sigrid ler av sin egen urimelighet, og drar den sommerblonde luggen bort fra øynene.
Sigrid har snakket om det flere ganger før. Oppveksten hvor sosialdemokratiske verdier gjorde seg høyst gjeldende og felleskapsfanen var høyt hevet. Alle de kjedsommelige feletimene med søster Ane. Men minnene fra oppveksten på Nordstrand, var så mye mer enn det.
– Det er et hus som man kan bråke i. Jeg føler det ruver oppå haugen der, og inni huset står man bare og skriker, synger og traller. Vi er ganske hissige i vår familie. Man kan slamre ganske mye med dørene, selv om de er 120 år gamle. Lyden av gråt og latter om hverandre er minner som står igjen. Mamma var ungdomsskolelærer og hun lot oss være oss selv, uten at vi hele tiden ble analysert.
Sigrid lærte tidlig viktigheten av å ha meninger – og ytre dem. Det er en styrke hun mener kommer innenfra.
– Mamma og pappa lærte meg å diskutere. Jeg tror det er lurt å øve seg på å si sin mening. Du trenger ikke mene noe om absolutt alt, men det er jo litt rart å ikke bry seg om samfunnet du lever i. Jeg hisser meg ikke opp over alt, men ganske mye, innrømmer Sigrid.
Les også: Peter Bubresko: – Aleksander er tryggheten min
Et engstelig barn
Derfor er det noe fascinerende selvmotsigende med det Sigrid forteller videre. Hun som mange anser som både rappkjefta og uredd i sitt møte med verden, bærer også med seg en sårbarhet.
– Jeg var et veldig redd og nervøst barn. Jeg var livredd for alt. Brann, drukning, fjellskrenter, fly, bil og sykling. Jeg er egentlig livredd for alt ennå. Kanskje det er fordi jeg er veldig dårlig i gym. Fordi jeg vet jeg ikke er så god til å takle de ulike scenarioene.
Hun husker enda det årlige karnevalet som ble arrangert i Oslo da hun var yngre. Da var det mulig å ta seg en opplevelsestur med «Amerika-båten» rundt i Oslofjorden. Da søsteren og moren gikk om bord i båten, ble Sigrid stående lamslått igjen på kaien.
– Jeg var et så engstelig barn at jeg var overbevist om at søsteren min og mamma faktisk reiste til Amerika. Der sto jeg igjen på kaia, gråt mine modige tårer og tenkte: «Nå får jeg ikke se Ane og mamma igjen». Pappa prøvde å trøste meg og gjentok gang på gang at de ikke skulle til Amerika, men at det var en såkalt «Amerika-båt».
– Jeg var redd hele tiden da jeg var liten, og søsteren min skjønte det. Hun har alltid passet veldig på meg.
Vi har på dette tidspunktet rundet hagen og Sigrid har strøket den elegante, lyseblå badedrakten oppkalt etter med-badedrakt-gründer Charlotte Spetalen. Sigrid sprader ned den smale trappen og kjører den sporty, svarte porschen ut av garasjen.
Smijernsporten åpner seg, og vi snirkler oss nedover mot Sigrids barndomsparadis ved Oslofjorden, hvor badedrakten skal til pers. Det er kanskje litt sleipt å stille spørsmål om kjærligheten der i forsetet på den lille sportsbilen, men siden vi allerede har snakket om at det er i fortrolighetskammeret på fire hjul de hemmelige tingene kommer frem ...
Les også: (+) Når de andre barna får ferie, må mine barn i barnehagen
Blink på Tinder-premium
– Hva har det betydd at Annar (Ruud-Johansen) kom inn i livet ditt?
– Jeg er mye tøffere i sjela med en gang jeg har en jeg vet elsker meg, i sofaen. Jeg har veldig mange venner, men det fyller ikke den plassen en kjæreste har. Jeg er en veldig kjærestejente og blir litt sånn desperat på jakt hvis jeg ikke har det. Jeg blir roligere av å ha noen der med meg.
Å åpne hjertet igjen etter et krevende brudd, er ikke gitt – om du ikke heter Sigrid Bonde Tusvik og er en håpløs romantiker.
– Jeg har alltid hatt tro på kjærligheten, jeg. Det er litt fordi jeg føler jeg har valgt riktig kjæreste hver gang. Jeg elsket alle eksene mine høyt. Jeg synes at alle jeg har hatt en relasjon med, har tilført noe fint i livet mitt også etter at det er slutt. Du vet jo hva du har vært glad i og hva du elsket med det mennesket. Det synes jeg er rart å skulle avskrive. Det mennesket jeg er blitt, er jo takket være de relasjonene som har formet meg i livet.
Sigrid og Annars kjærlighetshistorie startet med et premium abonnement på Tinder i 2023.
– Jeg ble anbefalt å skaffe meg Tinder-gull, for der er folk litt mer seriøse. Så kom jo Tinder-platinum. De som gidder å bruke 1200 kroner på en gratis-app, de må jo være desperate sånn som meg, tenkte jeg. De kan ikke bare være ute etter et ligg!
Sigrid ler. Det var likevel tilfeldighetene som fikk henne til å sveipe til høyre akkurat den dagen. Hun satt i en badstue sammen med kompisene Jonas Bergland og Nils-Ingar Aadne, da diskusjonen dreide seg mot datingappen. Da bestemte Sigrid seg for å vise gutta hvor ubrukelige alle menn på Tinder var.
– Jeg forklarte at det kun er sånne spreke menn som er på fjellet hele tiden på Tinder, og jeg er en byjente og veldig lite friskus. Og da jeg skulle vise Jonas og Nilsi hvor mange menn det er på fjellet der ute, sier Jonas: «Du må bla tilbake til han der ene på det fjellet der. Han må du sveipe på, fordi han har gått i klasse med søsteren min. Han har radikale foreldre, så han vil du like». For Jonas vet jo at jeg er en radikal kvinne.
Og med den setningen ble Sigrids skjebne forseglet.
– Det stemte. Han hadde radikale foreldre, og han likte jeg. Det er mye smartere å sitte på datingapper med venner som gjerne ser litt andre ting enn du selv!
Meldingen fra Annar Ruud-Johansen
Først dagen etter, mellom en firmajobb i Sandefjord og et 40-årslag, oppdaget hun meldingen som hadde tikket inn fra Annar.
– Jeg oppdaget det tilfeldig da jeg pratet med Mona B. Riise nede i Sandefjord. Hun spurte også om Tinder-statusen, og da jeg skulle vise henne alle disse mennene på fjellet, så jeg meldingen. Han hadde skrevet: «Hei, vil du komme på hjemmelaget kirsebærrom?». Hun mente at jeg måtte møte ham, men jeg var skeptisk. Jeg skulle jo i 40-årslag! Men Mona foreslo at jeg kunne dra dit etterpå.
Vel hjemme i Oslo, kom hun på at hun skal kle seg ut til dette 40-årslaget. Da ringte hun Morten Hegseth, som bor like ved, for å låne den fargerike «Skal vi danse»-paljettjakken hans. Det første han spurte om da hun skulle hente jakken, er: «Hvordan går det på Tinder?»
– Jeg fortalte om Annar, og at jeg kanskje skulle møte ham samme kveld. Morten mente han var så kjekk og giret meg skikkelig opp!
Klokken halv tolv på kvelden hadde Sigrid rukket å havne langt ned i rødvinsglasset da Else Kåss Furuseth spør: «Skal du ikke på date, da?». Sigrid mente hun var blitt for full, men Else insisterte på at hun tok en taxi opp til ham.
I en gul plastbukse fra Rotate, den spjåkete paljettjakken til Morten Hegseth og med en gitar på ryggen, veltet hun ut av taxien hjemme hos Annar.
– Jeg tror det var like greit at jeg var litt full, for da er det ingenting som er skummelt. Jeg var veldig redd for å bli blind av den hjemmelagde kirsebærromen, men jeg ble ikke blind. Og jeg ble værende hos Annar, smiler Sigrid.
I hvert fall til klokken 15.00 dagen derpå. Da ventet det hun beskriver som en nedrig «walk of shame» hjem til villaen i Solveien, hvor hun ble møtt av foreldrene som kostet ivrig i innkjørselen.
– Jeg har sovet hos Else, sa jeg til dem. «Så koselig» svarte de, uten å vite at jeg hadde vært tjue hus borti gata og funnet verdens fineste mann.
Annar jobber som skipsarkitekt og er bosatt på Heistad med sine to barn. Noe samboerskap ligger ikke i kortene – enn så lenge.
– Annars barn og mine er fortsatt unge, så det er ikke noe som blir aktuelt på veldig mange år. Det hadde vært veldig koselig å bo med Annar en gang, men jeg flytter jo ikke, da. Det er jo et problem. Med meg kommer et helt hus på lasset – som jeg elsker like høyt som en kjæreste, ler Sigrid.
