– Før sa vi: «Han er dust». Nå kastes det ut diagnoser
En setning på flasken med håndsåpen på badet satte i gang et helt arsenal av ting jeg anser som ekstreme forskjeller mellom oss som var unge på 90-tallet, og de som er unge post internett, skriver Jannecke Weeden.
Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.
Her forleden tok jeg meg i å lese på håndsåpen jeg har stående på vasken. En sånn billig en, sikkert kjøpt på Kiwi eller Meny. Og der står det:
«Turn your daily routine into a blissful moment!»
Se video: Alexandra Joner: – Jeg tror ikke dattera mi kommer til å tenke at jeg var kul
Og da merket jeg at det relativt nyfødte uttrykket WTF dukket opp i hodet mitt. For er det bare meg, eller har absolutt alt – ALT – blitt til noe veldig mye mer enn hva det egentlig er?
Altså at ting og følelser, og selv den minste rutine, skal føles som en tur innom himmelrike?
Vi som vokste opp på 90-tallet, klarte veldig fint å vaske hendene med Lano, Bliw eller et såpestykke, der det bare sto hva det var: såpe.
Jeg ser for meg at jeg skal gjøre mitt fornødne, for så å tenke: «Aaaahhhh, nå er det tid for mitt «blissfull moment», jeg skal vaske hendene … mmmmm!»
Og sånn syns jeg verden generelt har blitt.
Bitte liten psykologigrad
Mennesker seg imellom prater nå om dagen som om de har en bitte liten grad innenfor psykologi eller terapi.
Man sier ikke lenger: «Jeg er redd», eller «det liker jeg ikke». Man sier: «Det trigger nervesystemet mitt».
17 år gamle meg står og halvgaper med regulering, høy lugg og spørsmålstegn i øynene.
Vi som er the OGs fra 90-tallet, kan vel innimellom klø oss i hodet når vi ser tiktokere og podkastere tidlig i 20-årene snakke om eksene sine som narsissister, at forhold er toxic, eller at hen er emosjonelt utilgjengelig.
På 90-tallet sa vi: «Han er dust.»
Eller: «Jeg blir kvalm av buksene hans.»
«Jeg trenger å beskytte energien min»
Nå kastes det ut diagnoser både på seg selv og relasjoner, som om hele verden har bakgrunn for å uttale seg om sånt.
«Jeg trenger å beskytte energien min», så jeg en i sosiale medier uttale. Om det handlet om beskyttelse fra en kjærlighets- eller vennerelasjon, aner jeg ikke. Men på 90-tallet hadde vi vel kanskje turt å dra den til: «Det har jeg ikke så lyst til!»?
mindre svulstig vokabular enn mange av de som vokser opp i dag.
Eller da vi venninnene kranglet, så var det: «Jeg er sur på deg», eller «hun er en drittkjerring».
Nå: «Jeg opplever at dynamikken mellom oss ikke føles trygg for nervesystemet mitt.»
Oppdratt til å tåle alt
Jeg skriver ikke dette for å håne noen, eller for å si at alt eller noe var bedre før. Det er bra at den oppvoksende generasjonen er i kontakt med følelsene sine.
Men innimellom klarer jeg ikke å dy meg fra å tenke: «Men herregud, da! Snu deg, gå fra situasjonen, sleng ut en bannefinger hvis du er skikkelig sint.»
Alt trenger ikke å være en rolig, terapilignende samtale med myke fremmedord. Eller?
Vi fra 90-tallet ble oppdratt til å tåle alt. Jeg har fortsatt setninger som ble slengt i min retning på barne- og ungdomsskolen, som jeg tror på fremdeles:
«Du er tyskertøs.»
«Du ser ut som en heks.»
«Du som heter Mentzsen, har det vel hele tiden.»
Men jeg tror ikke dette har gitt meg PTSD, eller at setningen «jeg kjenner at dette aktiverer tilknytningsmønsteret mitt» ville dukket opp i hodet mitt.
Sunn motstand
Igjen, jeg sier ikke at ting var bedre før, eller at man skal godta erting eller mobbing. Men er du med på at bitte litt motstand er sunt for de fleste?
Det å lære å stå opp for seg selv, bli selvstendig. Ikke gjennom mobbing og utenforskap, men kanskje innimellom bare ved å kalle en spade for en spade?
Kanskje si «drit i å snakk sånn til meg», istedenfor «jeg føler meg ikke trygg i energien din».
Sann historie: En bekjent ansatte en ung person. Etter én uke kom det en sykmelding, og etter tre uker troppet pappaen til vedkommende opp på kontoret for å hjelpe barnet sitt ut av en «vanskelig arbeids-situasjon».
Barnet var i slutten av 20-årene.
Jeg legger også merke til at svært positivt ladde ord også faller ungdommen enklere for munnen.
«Glad i deg»
Jeg har to sønner som ikke klarer å legge på en telefonsamtale med meg uten å avslutte med «glad i deg». Noen, nei, mange bekjente har ungdom hjemme som sier «jeg elsker deg», før de legger på.
Så hva syns jeg egentlig? Er språket vårt i ferd med å ta over følelseslivet? Jeg er en som kan bli fryktelig direkte, og tidvis såpass engasjert i en samtale at folk tror jeg er sint. Det får jeg stadig vekk høre, men jeg hørte det aldri på 90- eller 2000-tallet.
Så mye har jeg ikke forandret meg, og om det så er en forandring der, vil jeg heller veie den mot «mindre hissig og direkte».
Jeg vet nesten ikke lenger hvordan jeg kan si «nei, det kan du ikke få i dag» til yngstemann, for han tar ethvert negativt svar som direkte kritikk. Som om jeg ikke er glad i han lenger.
Jeg humrer når jeg skriver dette, altså. Enten fordi jeg vokste opp uten internett, eller bare rett og slett fordi jeg har knekt 50.
Den dumme håndsåpen satte i gang et helt arsenal av ting jeg anser som ekstreme forskjeller mellom oss som var unge på 90-tallet, og de som er unge post internett.
Jeg må innrømme at innimellom savner jeg at folk har et emosjonelt sammenbrudd uten å lage en egen podkast eller en egen Instagram-konto for å komme seg gjennom det.
Og, bare for å slå det fast: Jeg kommer aldri til å ha et «blissfullt moment» når jeg vasker hendene etter jeg har vært på dass, dét er sikkert.
