Må gjøre dette hver dag: – Det er terapi
NRK-veteran Karen-Marie Ellefsen starter hver morgen som pensjonist med et spesielt «ritual».
«Det er hun som strikker støtt!»
Slik ble Karen-Marie Ellefsen (75) omtalt og beskrevet av omgivelsene i ungdommen.
Og fortsatt strikker den tidligere NRK-profilen støtt. Faktisk helt fra hun står opp om morgenen.
– Jeg starter dagen min med to krus med kaffe og strikketøy. Jeg står opp ganske tidlig og strikker da fast et par timer. Det er avkobling og terapi for meg. Jeg blir helt desperat hvis jeg ikke har et strikketøy! Jeg blir nemlig rastløs av å sitte rett opp og ned, og må ha noe kreativt å holde på med, slår Karen-Marie fast.
Se video: Komiker Ahmed Mamow: – Du må fortsatt lære deg humor
Ikke plass i skapet
Etter at hun takket for seg i NRK for fem og et halvt år siden, har strikkingen naturlig nok tatt større plass i hverdagen. Nye gensere, sokker, votter og skjerf – i alle slags mønstre og farger – blir til i pensjonistens hender.
– Men jeg har etter hvert skjønt at jeg ikke bare kan strikke til meg selv. For det første har jeg ikke bruk for så mange gensere. For det andre har jeg ikke plass i skapet. Derfor strikker jeg en del til en bekjent som har en pike på fem år. Hun har jeg strikket både gensere og kjoler til fra hun ble født, opplyser Karen-Marie med et smil.
Et stygt fall på en fortauskant i februar – med tilhørende håndoperasjon – har imidlertid satt strikkeren ut av spill i noen uker. Mer om det senere.
Lærte av farmor
Først vil NRK-veteranen ta oss med til begynnelsen. Til oppveksten i Begnadalen, et dalføre sør i Valdres.
Her vokste hun opp med foreldrene, en tre år yngre søster og farmor i hus. Og det var sistnevnte som lærte lille Karen-Marie å strikke, lenge før hun begynte på barneskolen.
– Jeg har strikket så lenge jeg kan huske. Farmor lærte meg å strikke dukkeklær og små gensere. Hun hadde mange barn, så hun var vant til å strikke sokker og votter til alle barna sine, forklarer 75-åringen.
Strikkeinteressen fulgte henne gjennom hele barneskolen, realskolen og gymnaset. Under forelesningene på universitetet satt Karen-Marie ofte med strikketøy i hendene.
– Da var det egentlig enklere å følge med, så lenge det var enkel strikk, presiserer hun.
En brå slutt
Selv om Karen-Marie også har prøvd seg på annet håndarbeid, som hekling og brodering, er det lite som slår strikking som hobby, mener hun.
– Jeg har jo heklet litt, både duker og sommergensere. Men det er det mange år siden jeg gjorde sist. Moren min var veldig glad i å brodere, men det var ikke noe for meg. Jeg hater nemlig å feste tråder, ler hun.
Broderingen fikk en brå slutt etter at hun fikk et broderingssett i gave i barndommen. Karen-Marie hadde utsatt å feste trådene underveis i broderingen, noe som fikk lillesøsteren til å synes kreasjonen så rotete ut.
Hun klippet dermed av alle trådene på storesøsterens møysommelige arbeid.
– Og dermed gjorde jeg det ikke igjen, humrer Karen-Marie.
Feriestrikk
NRK-journalisten var fast ansatt i statskanalen i over 40 år og ble historisk som Norges første kvinnelige sportskommentator.
De hektiske årene i arbeidslivet besto blant annet av å dekke store idrettsarrangementer som EM, VM og OL. Karen-Marie kommenterte i turn og friidrett, og under åpnings- og avslutningsseremonier. Strikkingen var dermed noe hun stort sett bare fikk tid til i ferier.
– Men da kunne jeg til gjengjeld strikke hele dagen. Det ble blant annet en del håndklær i forskjellige variasjoner, som jeg ga bort, erindrer hun.
Å være kreativ med hendene har gitt henne mye glede.
Så viktig er strikkingen for Karen-Marie at hun husker presist de årene da hobbyen kom i andre rekke.
– Fra 1995 til 2007 strikket jeg ikke mye. Da var det travelt på jobb, samtidig som både jeg og søsteren min tok oss av moren vår etter at hun ikke kunne bo alene lenger. Da var hun ofte med til Oslo og bodde stort sett hos meg, siden jeg hadde størst plass, forteller hun.
Foretrekker oppskrifter
Da Karen-Marie tok fatt i strikkepinnene igjen for fullt i 2007, «så brukte jeg ganske lang tid på den genseren altså», som hun selv sier.
Oppskrifter finner hun på nettet, i strikkehefter og bøker. For selv om Karen-Marie er en garvet strikker, foretrekker hun å følge veiledning og strikker ikke etter fri fantasi.
– Jeg vil helst ha et mønster å forholde meg til. Jeg må vite hvor jeg skal legge på, når jeg skal øke og når jeg skal felle. Men jeg har strikket gensere der jeg har forandret mønsteret litt, i hvert fall hvis jeg strikker med én farge. Da hender det at jeg forandrer teknikkene underveis.
Frustrerende selbuvanter
Karen-Marie er åpen om at hun innimellom har overgått seg selv når hun har strikket enkelte mønstre, spesielt hvis de er i flere farger. Det er også de genserne hun har fått mest skryt for, selv om de har kostet «blod, svette og tårer – og mye bannskap».
– Jeg er nemlig ikke så flink med flere farger, for jeg synes det er vanskelig å få pent. Men jeg gjør det jo likevel hvis jeg finner mønstre jeg synes er fine.
NRK-veteranen husker med skrekk og gru da hun strikket et sett lue, sokker og vanter i selbumønster for noen år tilbake. Luene og sokkene gikk det greit å lage. Det var noe helt annet da det kom til vantene.
– Du skal altså strikke fingre i to farger og mønster, og du må bruke flere pinner. De måtte jeg rekke opp flere ganger underveis, og da var det godt ingen sarte sjeler hørte ordene som kom ut av min munn! De vantene brukte jeg en hel vinter på, men de ble ålreit til slutt, ler hun.
Men å få noe å bryne seg på underveis i strikkingen, gir også en helsemessig bonus.
– Jeg har nemlig lest at strikking er en av de tingene som kan forebygge demens. For du må bruke de små grå når ganske mange av strikkeoppskriftene er klønete formulert, mener Karen-Marie.
Knuste hånden
Strikking blir uansett en del av rekonvalesensen hennes fremover. I februar snublet 75-åringen på fortauet da hun kikket i et butikkvindu på Majorstua i Oslo.
Venstre hånd ble knust i fallet, og Karen-Marie måtte dermed operere inn en titanplate. Når vi møter TV-profilen fem uker etter operasjonen, har hun så smått begynt å ta frem strikketøyet igjen.
– Hånden skal bruke seks uker på å gro. Den er fortsatt vond, og jeg fikk beskjed om at den kan være vond lenge. Noe av det kjedeligste med bruddet, er at jeg ikke har kunnet strikke. Men nå har jeg begynt å øve meg litt igjen.
Karen-Marie har vært gjennom samme runde tidligere og vet hva som trengs for å få tilbake styrken i hendene. For to år siden var nemlig det høyrehånden som fikk seg et brudd, og påfølgende gips, etter et fall på en annen fortauskant.
– Jeg er ikke berømt for å løfte beina så høyt når jeg går. Kollegaer sa de kunne høre på subbingen min at det var jeg som kom, sier hun galgenhumoristisk.
– Men den gangen var det et renere brudd, så jeg slapp operasjon. Da spurte jeg på lege- vakten om jeg fortsatt kunne strikke. Svaret jeg fikk, var at det måtte jeg bare gjøre, hvis jeg klarte det. For hånden skal brukes! Jeg må jo ha noe å holde på med, og heldigvis har jeg en hobby jeg elsker, smiler Karen-Marie.
