– Pressen plager livet av folk

– Hva som er den største fordelen med å bli eldre? 

Det er fredag ettermiddag, og forsvarsadvokat Holager Andenæs (78) har satt seg godt til rette i Bibliotekbaren på Hotel Bristol i Oslo sentrum. Eller «De Mauriske Salonger» som det ærverdige stedet nå heter.

Hun har nettopp fått et spørsmål det er vanskelig å finne noe godt svar på. Men hun gir ikke opp. Nå legger hun hodet litt på skakke. Det er tydelig at de små grå jobber.

– Hm …, sier hun. Så smiler hun.

– Vel, det opplagte svaret må vel være at man ennå ikke har avgått ved døden.

Se video: Influenser Tim Kristian: - Kunne ikke brydd meg mindre om hva min egen mor synes

Deprimerende opplevelse

Det er litt vanskelig å forestille seg at den elegante, velkledde og blide kvinnen en gang gikk under navnet «Jern-Ellen» og var kjent for konfrontasjoner med demonstrerende blitzere.

Da som kriminal- og ordenssjef ved Oslo politikammer, i full uniform, gjerne tronende på en diger politihest. Det ­begynner å bli lenge siden.

I tiårene etterpå har hun hatt flere andre viktige roller – som sjef for overvåkings­tjenesten, lagdommer, og siden 1997 privatpraktiserende forsvarsadvokat.

I det siste har hun vært involvert i en rekke profilerte straffesaker, aller sist i saken mot kron­prinsessens sønn Marius Borg Høiby, som hun forsvarte sammen med kollega og svigersønn Petar Sekulic.

Og la oss like godt begynne der. Med saken som utover ­enhver rimelig tvil har fått bredest pressedekning siden – ja, kanskje siden vi begynte med rettssaker her oppe i steinrøysa.

– Jeg vil si at det var en ganske deprimerende opp­levelse, sier hun og løfter forsiktig lokket av tekannen for å sjekke om den har trukket lenge nok.

– Og det er deprimerende på grunn av media. Pressen har under foregivende av å ha …

– Du mener altså latet som?

– Ja. Å ha et samfunnsoppdrag, vært nærmest sykelig ­interessert i å videreformidle hver eneste detalj i denne ­saken. Det er en merkelig forestilling at hver eneste nordmann, på hver eneste knaus bortetter, skal være i stand til å treffe en riktig avgjørelse. Det skal man ikke. Det er dommerens oppgave.

Hun rister på hodet. Oppgitt.

– Og både under og etter saken har pressen flokket seg utenfor fengselet for å se på­rørende komme på besøk. De flokker seg utenfor sykehuset for å se pårørende besøke sin syke slektning. Altså – er det virkelig noe man med høy­tidelig mine kan kalle for et samfunnsoppdrag? Å plage andre mennesker i vanskelige situasjoner?

– Pressen plager livet av folk

Holager Andenæs lener seg tilbake.   

– Jeg synes dette har vært fryktelig. Men, for all del, jeg er ingen spesialist på media. 

– Vel, du er likevel ikke ­akkurat noen nykommer?

– Absolutt ikke. Men jeg har likevel aldri opplevd noe lignende. Verken Nokas-saken eller store økonomiske saker jeg har hatt, nei, selv ikke Røkke-saken, hvor det var en viss interesse fra pressen, for å si det forsiktig, var i nærheten av dette.

Hun tar en liten pause.

– Jeg må dessverre si at hvis jeg hadde noen illusjoner igjen om pressen, så er de i hvert fall borte nå. Helt borte. Pressen plager rett og slett livet av folk. Nå er det jo til og med sånne livestudio-sendinger, hvor hvert eneste vitneavhør blir videreformidlet.

– Hvorfor er det så ille?

– Fordi at det finnes en regel om at vitner ikke skal overhøre hverandre. Men den regelen er jo nå torpedert. Nå kan et vitne sitte hjemme i stuen og høre alle foregående vitner, som jo kan ha ganske mye å si for hvilken farge vedkommende legger på sitt vitneprov.

– Vitnene påvirker hver­andre?

– Nettopp. Og det er ikke bra. Det er rett og slett en fare for rettssikkerheten, som jo er ganske alvorlig.

– Nå skal ikke dette intervjuet handle bare om Høiby-saken, men du nevnte i et ­annet intervju at Marius Borg Høiby ikke var bare lett å ­hjelpe. Hva betyr det?

– Jeg vil ikke gå inn i noen detaljer om ham. Men han var mye syk og har selv sagt at han ble kraftig medisinert. Det måtte han jo nesten være for å klare seg gjennom dette kjøret. Det var det jeg hadde i tankene. Og sånn sett var det et krevende oppdrag.

– Dommen falt før som­meren, du kunne henge fra deg den svarte kappen og ta ferie. Men forventet du egentlig å komme i mål?

Holager Andenæs trekker på skuldrene.

– Helt ærlig, det ante jeg ikke.

– Dritkjekk og kjempesporty

«Strålende!» Slik beskriver Ellen Holager Andenæs kort og greit oppveksten sin. De første ti årene på Kløfta, et par mil nord for Oslo, og etter det i hovedstaden. Pappa var tannlege, mamma hjemme­værende.

Og hennes mormor var en ungdomsvenn av danske prins Carl, bedre kjent i Norge som Kong Haakon VII. Ja, det sies til og med at det var mormoren som lærte den kommende monarken hans første norske gloser.

– Hvilke ord det var, aner jeg virkelig ikke. Det fortalte hun aldri. Hun var den første norske personen han kjente, så hun ble stadig invitert i lunsjer på slottet og sånt. Jeg tror at de flørtet litt i yngre dager. Hadde det moro sammen i København da mormor var sånn 17–18 år gammel.

Unge Ellen tilbrakte oppveksten sammen med to brødre, en yngre og en eldre, og storebroren skulle bli avgjørende for hennes studieretning og videre karriere.

– Jeg har sagt det før, men det er helt sant. Jeg valgte juss fordi det var der alle de kjekke guttene var.

– Seriøst?

Holager Andenæs kniper sammen leppene og nikker alvorlig.

– Ja. Storebroren min studerte juss, og jeg så jo at det var sånn. Men det har nok endret seg. Nå er det jo bare damer der.

Hennes motivasjon for å velge juss, om aldri så diskutabel, bar uansett frukter. For det første fikk hun en utdanning hun har hatt både glede og nytte av. For det andre møtte hun mannen i sitt liv der.

Navnet var Mads Henry Andenæs, og han ble senere professor med formuesretts­lige fag som spesialfelt, og må ikke forveksles med hans navnebror, den 17 år yngre juristen som jobber med internasjonal rett og menneskerettigheter.

– Riktig. Og det er viktig, sier Holager Andenæs og forteller at hennes Mads, altså «originalen», var syv år eldre enn henne og universitets­stipendiat da de først møttes.

I tillegg hadde han allerede en spennende bakgrunn.

– Mads hadde alt vært dommerfullmektig i Molde, og hadde dessuten vært et år på Berkeley i San Francisco, ja, i 1968, faktisk.

– Han fikk med seg det berømte studentopprøret og «The Summer of Love»?

– Studentdemonstrasjonene fikk han med seg. «The Summer of Love» var vel strengt tatt året før, men han fikk med seg etterdønningene av den. Så, jo, han hadde det nok gøy der borte den gangen. He-he.

– Og i tillegg var han en av de kjekke guttene som var avgjørende for ditt studievalg?

– Ja. Han var dritkjekk. Og kjempesporty. Så, ja, det ble oss to.

Gjensidig beundring

– Dere var gift i 50 år og …

Holager Andenæs avbryter:

– Ikke helt. Vi skulle hatt 50-årsbryllupsdag i september 2019, men det rakk vi ikke, siden Mads døde i mai. Vi hadde hatt et fint liv sammen. Og mye moro. Og jeg beundret ham veldig.

– Var beundringen gjensidig?

– Ja. Absolutt. Han syntes det var morsomt at jeg drev med helt andre ting enn å sitte og forske og skrive bøker. Vi var forskjellige, men hadde likevel mye felles, sier hun mens det ellers så klare og direkte blikket blir fjernere. Men bare et øyeblikk. Eller i høyden kanskje to.

– Nei, ting er ikke like gøy lenger, jeg må si det. Men …

Hun retter seg opp. Kremter.

– Man kan ikke grave seg ned heller. Jeg har jo fire barn og ni barnebarn. Så jeg må vel si at jeg tross alt har det som plommen i egget.

– Hvordan var du som mor?

– Nei, det aner jeg virkelig ikke. Jeg var jo mye på jobb, men jeg var også mye hjemme. Jeg hadde ikke veldig mange hobbyer, ingen andre tidkrevende ting enn barna. Og jeg var opptatt av at de skulle ha et bra kosthold. Så hver dag klokken halv fem sto middagen på bordet.

– Som du laget. Fra bunnen?

Hun nikker.

– Alltid.

– Med full og krevende jobb ved siden av?

– Det stemmer. Jeg brukte helgene til å lage mat som jeg frøs ned. Veldig praktisk, veldig enkelt.

– Barna deres – alle fire – fulgte i deres fotspor. Å være jurist kan ikke ha virket så avskrekkende?

Holager Andenæs smiler skrått.

– Nei, det kan det ikke ha gjort.

Enklere å jobbe med menn

Når man som kvinne gjør kar­riere i mannsdominerte yrker, blir man lagt merke til. Holager Andenæs mener hun kanskje til og med fikk mye gratis.

– Jeg er blitt spurt om det mange ganger, men jeg må si at jeg alltid har syntes det har vært veldig enkelt å forholde meg til menn. Jeg tror kanskje menn er enklere å jobbe sammen med.

– Enklere enn kvinner?

– Ja. Eller i hvert fall ikke vanskeligere. Nå har jeg heller ikke hatt problemer med å jobbe med kvinner, men kvinner kan være litt mer kompliserte enn menn.

– På hvilken måte?

– Det kan være mye. Men jeg samarbeider godt med alle, uavhengig av kjønn. Og jeg tror at jeg faktisk var heldig den gangen fordi jeg er kvinne. Slik tror jeg ikke det er lenger. Den der: «Jøss! En dyktig, kvinnelig statsadvokat!»-­effekten er borte. Men den gang var det såpass uvanlig at alle syntes å være begeistret over å ha en kvinne i en slik jobb.   

– Syntes å være begeistret?

Holager Andenæs rynker på nesen.

– Vel, det var kanskje noen som tenkte: «Hva f … gjør hun her?». Men det var aldri noe jeg la merke til. Kanskje jeg burde ha gjort det, men jeg gjorde det ikke.

– Et godt tips er ikke å bry seg så mye om hva andre tenker og mener?

– Ja, det synes jeg. Ikke å bry seg så mye om sånt er bra. Folk vil uansett tenke det de vil, og det kan du ikke gjøre noe med. Så gjør jobben du er satt til å gjøre godt, ha det gøy og kjør på.

– Hvor komfortabel er du med å bli omtalt som et for­bilde?

– Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si til det. Det har i hvert fall aldri vært noe mål. Det bare ble sånn. Jeg har heller aldri hatt noen karriereplan. Jeg har troen på at hvis du gjør den jobben du har bra, blir du dyttet videre. Men da må du selvfølgelig passe på noe annet.

– Hva da?

– At du sier nei når du skjønner at du har nådd kompetansenivået ditt.

– Har du sagt mye nei?

– Å, ja. Det har jeg.

– Er det lov å spørre om til hva?

– Det er lov, men du får ikke noe svar.

Endelig blond

For to år siden tok Ellen Holager Andenæs et stort og viktig valg. Hun er født med mørke, brune lokker, og når naturen ville det annerledes, søkte hun proff hjelp for å få tilbake sin opprinnelige hårfarge. Men, altså, for to år siden var det stopp.

– Det måtte jo skje før eller siden. Jeg hadde tenkt på det lenge, orket ikke å drive å farge håret hver tredje uke. Så til slutt gikk jeg til frisøren og satt der i ti timer, tror jeg. Det måtte gjøres mye faenskap for å få ut fargen. Ja, det måtte tre runder med avfarging til. På et punkt var håret mitt ildrødt! Nei, det var helt vilt.

– Men du følte at det måtte gjøres?

– Ja. Jeg tenkte at det var på tide å aldres med en viss verdighet. Men det hender fremdeles at jeg får sjokk når jeg ser meg i speilet.

– Du er 78, hvor gammel føler du deg?

– Jeg vet ikke hvordan det skal føles å være 78, siden jeg aldri har vært det før. Jeg føler meg bare som meg selv og er komfortabel med å være der jeg er i livet. Og så er jeg selvfølgelig veldig takknemlig for at jeg er frisk som en fisk og sterk som en bjørn. For det er jo slett ikke gitt. Samtidig er det noen ting som gjør at jeg føler meg eldre.

– Som hva da?

– Jeg er ikke lenger så glad i å leke med barnebarn nede på gulvet. Det er vanskeligere å komme seg ned dit, og enda verre å komme seg opp igjen. Jeg er også blitt redd for å brekke noe, så jeg tør ikke lenger gå på ski eller sykle. For det øyeblikket du brekker noe, da er du virkelig så gammel som fødselsattesten sier. For ikke å si eldre.

– Er det et stort savn? For du var vel en sånn skikkelig frisksporter før?

– Jeg?

Hun ser overrasket opp.

– Å, nei. Jeg har gått mye på ski med barna og sånn, men jeg er nok en ganske daff type. Jeg prøver å holde meg i form. Min mor ble gammel, over 100, så jeg plikter å holde meg sånn noenlunde i «shape». Ellers blir det en veldig lang periode hvor noen må passe på mamma, liksom. Det vil jeg helst unngå.

– Er det noen fordeler med å bli eldre?

– Eh … Jo, det er det: Man kan jo gi litt mer faen. Jeg har aldri vært veldig redd for hva andre mener, men nå er jeg om mulig enda mindre opptatt av det. Om noen journalister, redaktører eller andre blir sure for hva jeg mener om dem og pressen, for eksempel. He-he.

Et godt tips

At hun fremdeles er i toppform mentalt, har Ellen Holager Andenæs fått vist ettertrykkelig etter dager, uker og måneder i rettssalen i vår.

Til tross for relativt høy alder til advokat å være, er hun stadig partner i advokatfirmaet Andenæs, og har ingen konkrete planer om å parkere «Norges Lover» på øverste hylle med det første. Men hun tar likevel sine forbehold.

– Jeg kan gjerne være del av et team. Å dra en sak alene nå, er jeg blitt for gammel til. Egentlig mener jeg at man ikke bør gå i retten etter fylte 75, og jeg er jo for lengst forbi det. Nei, man bør gi seg før man ikke lenger er à jour med det siste fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg eller sovner i retten.

Ellen Holager Andenæs tenker seg om igjen.

– Målet er rett og slett å slutte før man driter seg ut.

– Et godt tips til alle, kanskje, uansett yrke?

Hun smiler.

– Ja, det vil jeg si.

Den spesielle hendelsen på hytta har preget Åge: – Bestandig med meg