Jeg kommer aldri igjen til å dømme en kvinne som velger å bli mor alene
Jeg syntes det var merkelig da venninnen min fortalte at hun hadde tenkt å få et barn alene. For etter min mening burde et barn vokse opp i en «ordentlig» familie med både en mor og en far.
Det er litt sprøtt hvordan vi ofte ser det «normale» som det eneste riktige.
Den fordommen har i hvert fall vært styrende for meg, kan jeg se i dag.
Så når jeg deler historien om meg selv og venninnen min, Lise, gjør jeg det med den erkjennelsen i bakhodet at jeg tross alt har blitt klokere. For én ting har jeg lært: Det er dumt å dømme andre. Noen valg som i første omgang virker merkelige for andre – les meg – ender faktisk med å være helt riktige.
Lise og jeg ble venner da vi gikk på videregående. Med tiden ble vennskapet vårt tettere, for ingen av oss fikk det som alle andre rundt oss tilsynelatende fikk styr på: Et stabilt parforhold og en gryende familie. Vi var begge nå i midten av 30-årene og ufrivillige single.
Vi begynte også begge å bli ganske lei av det, for vi drømte begge om barn og familie. Vi datet derfor også i vei, men uten hell.
En dag, da vi satt og drakk kaffe hjemme hos meg, sa Lise:
«Jeg har bestemt meg for å droppe prosjekt perfekt familie. For jeg vil ha et barn, så kan jeg ikke finne mannen å få det med, så vil jeg satse på å få det alene.»
Derfor hadde Lise allerede begynt å undersøke mulighetene for å få et barn ved hjelp av en donor.
Jeg må innrømmet at jeg syntes det var en underlig og litt trist løsning, og den dagen la jeg da heller ikke akkurat fingrene imellom. Jeg sa til Lise at hun måtte tenke på barnet, som kom til å mangle en far. Jeg sa også at hvis det lyktes henne å få et barn, så ville livet som alenemor bli ensomt.
Jeg fikk visst også sagt at jeg egentlig syntes hele prosjektet var egoistisk og feil.
Selv holdt jeg fast ved drømmen om å finne den rette mannen. Og midt i all Lises planlegging av et liv som alenemor, skjedde det faktisk. Jeg møtte Per og falt pladask for ham.
Per var skilt og hadde to barn fra et tidligere forhold. De bodde riktignok med moren sin i den andre enden av landet, så for det meste føltes det som om Per var min alene. Per la heller ikke skjul på at han var vill etter meg, og at han var klar til å starte et nytt kapittel i livet sitt med meg.
Vi flyttet derfor sammen, og jeg sluttet raskt å bruke prevensjon. Da jeg ble gravid, var jeg sikker på at Per ville bli like lykkelig som jeg selv var.
Det gjorde han riktignok ikke akkurat – men han protesterte heller ikke.
Samtidig hadde Lise lykkes med å bli gravid med en donor. Jeg gledet meg på hennes vegne, men jeg følte likevel at min graviditet var mer «ekte» enn hennes, fordi jeg hadde en mann å få barnet mitt med.
Jeg snakket nok også altfor mye om Per og mine forventninger til hans rolle som far. Jeg spurte henne også om hun virkelig ikke var redd for å bli ensom, nå som hun sto alene med alt.
I dag ser jeg på oppførselen min som virkelig tarvelig, for samtidig var jeg også opptatt av å fremheve hvor deilig det var at jeg selv kunne dele graviditeten min med barnets far. Det var selvopptatthet av verste sort, og jeg skjønte ikke i det hele tatt hvor mye jeg tråkket Lise på tærne.
Hun tok likevel den bedrevitende oppførselen min ganske rolig og sa bare at hun forberedte seg godt på et liv som mor uten en mann, så det skulle hun nok klare.
Jeg var lykkelig gravid og gledet meg til familielivet, og jeg følte virkelig at Per var mannen i mitt liv. At han sjelden så sine egne to barn fra sitt tidligere forhold, tenkte jeg den gangen ikke nærmere over – det betydde jo bare at vi hadde mer tid og overskudd til oss og vårt kommende barn.
Jeg visste også at Pers ekskone hadde funnet seg en ny mann, så jeg syntes ikke at han sviktet barna sine, noe han jo faktisk gjorde.
Niklas kom til verden et par uker før Lises datter, Sofie. Det var hyggelig å være i permisjon samtidig. Vi møttes og gikk turer med barnevognene våre og delte alle utfordringene som følger med det å bli foreldre.
Jeg klarte likevel fortsatt ikke å styre trangen min til å hevde meg overfor henne.
Jeg skrøt i vei om hvor god far Per var, og hvor herlig det var å være en «ordentlig» familie.
Sannheten var imidlertid en annen, for Per viste seg raskt å være alt annet enn den perfekte faren. Han ble irritabel og snudde seg over på den andre siden hvis jeg forsøkte å få ham til å ta Niklas når han våknet om natten.
Han holdt seg også langt unna både innkjøp og matlaging, og Niklas var ikke mer enn tre måneder gammel før Per hadde planer for stort sett alle helgene sine. Planer som aldri involverte verken meg eller Niklas.
Enten skulle han ut og sykle med vennene sine, eller så ble det byturer med gutta fra fotballklubben.
Det var helt tydelig at Per tok det for gitt at han kunne leve det glade ungkarslivet, mens jeg tok meg av barnet som det ifølge ham var mitt valg at vi hadde fått. Alt dette sa jeg likevel ingenting om til Lise. Tvert imot lot jeg som om Per var mer eller mindre perfekt, selv om det indre mitt var et stort kaos av uforløste og skuffede følelser.
Per og jeg holdt så vidt sammen i tre år før forholdet vårt kollapset.
Utad fremsto vi sikkert som en klassisk liten familie, men sannheten var at jeg aldri hadde følt meg så ensom i hele mitt liv. For Per fortsatte å leve sitt eget liv, og at det etter hvert også inkluderte andre kvinner, var jeg ikke lenger i tvil om. Jeg håpet likevel hele tiden at han ville forandre seg.
Ta mer ansvar og engasjere seg. Noen ganger lekte han også litt med Niklas, men når valget sto mellom å gjøre noe for ham eller for seg selv, valgte han alltid det siste.
I dag kan jeg godt gremmes over at jeg brukte så mye krefter på å holde sammen et håpløst forhold, som attpåtil endte med at Per forlot meg for en annen kvinne. Selv om jeg egentlig burde være glad for å bli kvitt ham, slo det meg fullstendig ut, så til slutt ble jeg nødt til å legge kortene på bordet for Lise.
Hun reagerte med langt større overskudd enn jeg selv hadde klart å vise henne tidligere. Hun beroliget meg med at jeg helt fint kom til å klare å være alene med Niklas.
Hun sa også at hun var glad for livet sitt, og at hun nok skulle hjelpe og støtte meg slik at jeg også kunne bli det med mitt.
Her gikk det endelig opp for meg, for det finnes mange måter å bli foreldre på, og hvilken av dem var egentlig best: Lise, som hadde planlagt livet sitt som alenemor. Hun som nå hadde en harmonisk tilværelse med den lille datteren sin, som virket trygg og tilfreds.
Eller meg, som hadde brukt masse bortkastede krefter på en idiot av en mann, som ikke gadd å være far for sønnen som nå savnet faren sin, selv om han aldri hadde gjort noe som helst godt eller konstruktivt for ham.
I dag har Niklas og jeg så smått fått orden på tilværelsen vår, i stor grad også takket være Lise. Jeg er fortsatt alene med sønnen min og har vært det lenge. Per dukker opp i ny og ne og insisterer på å spille rollen som far for Niklas, altså helt til han plutselig ikke egentlig gidder det lenger.
Det ustabile nærværet i Niklas’ liv påvirker ham. For Niklas blir sint og lei seg når Per svikter, og han har bare meg å la det gå utover.
Jeg takler det så godt jeg kan, men jeg er ulykkelig over at sønnen min stadig må oppleve det sviket fra farens side, uten at jeg selv kan gjøre noe med det.
Lise lever fortsatt et ganske enkelt liv som mor til Sofie. Hun har sørget for at foreldrene hennes helt fra starten av fikk lov til å spille en stor rolle i datterens liv, samtidig som hun har gode venninner som også stiller opp.
Alt dette er jeg selv i ferd med å få på plass, men det tar tid.
Heldigvis har jeg Lise som et fast anker i livet mitt. Hun har aldri bebreidet meg for alle de bedrevitende fordommene jeg disket opp med før vi fikk barn. Jeg merker heller ikke at hun fryder seg over at det likevel endte med å gå galt for meg. Tvert imot har hun brukt tiden på å støtte meg og hjelpe meg på plass i det nye livet mitt.
På den måten fyller Lise større sko enn jeg selv klarte. Hun har på en måte blitt den familien jeg forgjeves forsøkte å skape sammen med Per.
Våre to små barn er jevngamle, de elsker hverandre og ser i dag på hverandre som en slags søsken. Jeg er ikke helt i mål, men jeg er godt på vei til å få det gode, trygge livet for meg selv og Niklas, som jeg skimter i horisonten. Det med god inspirasjon fra Lise og måten hun har innrettet seg på. Så herfra er det slutt på å håne kvinner som velger å sette barn til verden på egen hånd. For så lenge det er kjærlighet og omsorg involvert, må folk gjøre det de nå engang mener er best.
Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navn og sted oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
