– Det er Elling folk vil huske
Han trodde han sa ja til en liten teaterforestilling. I stedet ble «Elling» en rolle som har stort betydning for Per Christian Ellefsens liv.
Det er ikke bare vi som står utenfor Valkyrien Restaurant på Majorstuen i Oslo ti minutter før dørene åpner klokken 13 på en helt vanlig tirsdag.
Noen ser ut som om de har vært her før. Andre kikker mot døren og venter utålmodig.
Se video: Sebastian Solberg: – Jeg føler jeg vant det lotteriet
– Vi skal ikke være for sikre på at de åpner nøyaktig på slaget. Det hender det blir noen minutter over, advarer en dame oss.
Hun forteller om den gangen de hadde glemt nøkkelen og måtte hjem for å hente den. Da åpnet de altfor sent. Hun himler med øynene. Det gjør nesten vi også. Så går døren opp.
Noen haster inn og bestiller dagens første øl før de har rukket å sette seg. Andre løfter menyen, prater ivrig og finner plassene sine.
En mann minner litt om Elling, og vi tar oss i å tenke at kanskje er det nettopp derfor Per Christian kommer hit. Kanskje er det flesk og duppe som lokker.
Bildet over bordet
I år er det 25 år siden filmen «Elling» hadde premiere på norske kinoer. Den rørende og hjertevarme historien om Elling og Kjell Bjarne vant ikke bare norske hjerter, men hjerter over hele verden.
Valkyrien Restaurant, eller «Valka» som den heter på folkemunne, var en institusjon allerede før filmen.
Men etter at Elling og romkameraten Kjell Bjarne gikk hit for å spise flesk og duppe, ble den tradisjonsrike restauranten også en del av norsk filmhistorie.
Over bordet kompisene pleide å sitte ved, henger et bilde av Per Christian og Sven Nordin i rollene som Elling og Kjell Bjarne. Mens vi studerer bildet, kommer Per Christian mot oss.
25 år etter at han ble hele Norges Elling, setter han seg ved bordet der filmfiguren en gang satt. Rollen har for lengst sluttet å være bare en jobb han gjorde.
– Jeg har liksom aldri kvittet meg med Elling. Nå ligger han alltid her, sier han og legger hånden på hjertet.
Vi er alle litt Elling
For noen skuespillere kan én rolle bli en skygge. For Per Christian ble Elling noe mer. Et ansikt folk fortsatt kjenner igjen, en døråpner – og en skikkelse han både har båret og blitt båret av.
– Den dagen jeg forsvinner fra denne kloden, er det Elling folk vil huske. Jeg skjønner det, sier han og smiler.
Elling er en skikkelse Per Christian har levd med på scenen, på film, i samtaler, i møte med publikum – i alle årene etter premieren.
– Det er jo litt Elling i meg også. I hvert fall har det blitt det nå, poengterer han ettertenksomt.
Kanskje er det derfor han ikke snakker om filmen som en gammel suksess han må hente frem fordi det er jubileum, men med ømhet i stedet.
– Jeg har brukt mye av meg selv i karakteren, erkjenner han.
Det ble laget tre filmer om Elling, men det var den første som fikk størst suksess.
Den ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film, elsket av publikum og stående igjen som en av de virkelig store norske filmsuksessene.
I fjor gikk forfatteren bak Elling-universet, Ingvar Ambjørnsen, bort. Det gjør jubileet annerledes for Per Christian.
– Jeg var veldig glad i ham, sier han stille.
Ingvar Ambjørnsen skapte Elling. Per Christian ga ham kropp, stemme, blikk, uro og rytme.
– Han er jo avsenderen, mens jeg er mottager og avsender videre, utdyper han.
Tilfeldigheten
At det ble akkurat Per Christian som skulle bli denne karakteren, skyldtes egentlig en tilfeldighet.
Skuespilleren skulle vært i gang med en annen produksjon på Nationaltheatret. Én uke før leseprøvene skulle starte, ble forestillingen stoppet. Plutselig sto han der med et hull i kalenderen.
Dagen etter ringte regissør Petter Næss. Han hadde en liten forestilling som skulle settes opp på Sentralteatret. Den het «Elling og Kjell Bjarne». Sven Nordin var allerede klar som Kjell Bjarne.
– Jeg visste ingenting om hva det var for noe, innrømmer han.
Det skulle vise seg å bli et av de viktigste jaene i karrieren.
Planen var at forestillingen skulle spilles 18–20 ganger.
– Det ble mange forestillinger – over hundre, forteller han.
På scenen vokste Elling og Kjell Bjarne frem. Publikum fant dem. Kritikerne likte dem. Etter hvert kom også spørsmålet om film.
Da var det likevel ikke gitt at Per Christian og Sven skulle få rollene.
– Produsenten Dag Alveberg mente at man skulle prøve å finne noen unge skuespillere. Han ville ikke bruke disse gamlingene, sier Per Christian spøkefullt.
Han og Sven ble fortvilet. Ikke fordi de mente at en teaterrolle automatisk måtte bli en filmrolle, men fordi dette universet allerede hadde flyttet inn i dem.
– Akkurat dette var liksom vårt. Vi hadde vært så mye med på det. Vi kjente det så godt. Jeg sa til Dag at vi i hvert fall måtte få lov til å komme på audition.
Til slutt fikk de komme.
– Jeg var på vei til Sverige for å feire påske da Dag ringte og sa at vi hadde fått rollene. Det glemmer jeg aldri.
Under huden
Per Christian forsøkte ikke å spille Elling utenfra. Ikke som en diagnose. Ikke som en «type». Ikke som en rar mann publikum skulle le av.
– Petter Næss var veldig flink. Han sa: «Gå i deg selv. Bruk egen galskap».
Per Christian måtte finne Elling i sin egen uro. I sin egen sårbarhet. I alt det mennesker helst skjuler, men som de fleste likevel kjenner igjen.
– Vi prøver å være friske og kjekke, og late som om alt er bra, hurra. Det er ikke alltid det stemmer, slår han fast.
Siden den gang har Per Christian spilt mange roller, både på teater, i film, i opplesninger og i prosjekter i Norge og utlandet. Likevel er det Elling folk kommer tilbake til. På gaten. I møter. I blikkene som sier at de kjenner ham.
– Folk kjenner meg igjen som Elling. Folk liker Elling, så jeg føler at han på en måte er en døråpner, og det setter jeg virkelig pris på.
Han tror mange fortsatt holder fast i denne karakteren fordi han ikke bare er morsom, ikke bare redd, og ikke bare en mann som strever.
– Han betyr så uendelig mye for mange mennesker som sliter litt ekstra. Mange strever med dårlig selvtillit og utenforskap, og trenger både kraft og mot til å stå frem som akkurat den de er, sier han.
Elling er klok. Sta. Poetisk. Sårbar. Og modig på sin egen måte.
– Vi er jo alle så mye mer enn det vi ser ut som, sier skuespilleren og blir alvorlig.
Så kommer maten på bordet. Flesk og duppe. Retten Elling og Kjell Bjarne en gang bestilte her på Valkyrien, og som siden har blitt en del av filmhistorien.
Per Christian smaker og smiler.
– Den var helt nydelig.
Så sitter han der, ved bordet der Elling satt på Valkyrien Restaurant i Oslo. Ikke fanget av rollen, men som i en evig samtale med den. 25 år etter premieren er det fremdeles Elling mange ser først, men bak ham sitter Per Christian.
