NRK-profilen om søsteren: – Blir rørt av å snakke om det

Værmeldingen har lovet regn, men solen skinner fra en skyfri himmel. Eirik Fure (34) står allerede klar ved inngangen til Manglerudhallen.

NRK-profilen har vært syk i noen dager, men lite tyder på det. Snart skal han stille seg i mål for fotografen inne i hallen.

Se video: Denne landslagsspilleren har influenser Trygve Bennetsen vært på nachspiel med.

Den innendørs fotballbanen viser seg å være unødvendig som skjul for regnet, men Eirik virker ikke det minste misfornøyd. Særlig ikke når han får en fotball mellom hendene.

– Jeg tror jeg begynte å spille fotball så tidlig som det overhodet er mulig, opplyser han.

Drømmejobben

Fotballen har fulgt ham hele livet. I sommer blir den runde kula også en viktig del av det Eirik selv omtaler som karrierens største høydepunkt.

Sammen med Ingerid Stenvold (48) leder han NRKs kveldssendinger under fotball-VM.

For 34-åringen er det vanskelig å se for seg en gjevere jobb.

– Det er det største oppdraget jeg kan tenke meg i livet, sier han oppriktig.

Han smiler. Hjertelig, og som en som fortsatt synes det er litt uvirkelig at akkurat han skal få gjøre dette.

– Jeg har tenkt på hva som kunne vært større, men jeg kommer ikke på noen ting, fortsetter han.

Ett hus mellom

Eirik vokste opp på Tyristrand i Ringerike kommune, i et hvitt hus med brune kanter.

Der bodde han sammen med mamma Anne Grethe, pappa Knut og storesøster Vibeke. Veien til fotballbanen var kort.

– Jeg løp ned til banen på ett minutt. Jeg spilte der flere ganger om dagen, forteller han.

Eirik var ni år da foreldrene skilte lag. Faren ble boende i huset, mens moren flyttet noen meter bort i gaten.

Mellom de to hjemmene lå det bare ett hus.

På den ene siden av det oransje huset bodde pappa. På den andre bodde mamma. For Eirik ble avstanden aldri stor.

Familien fortsatte å feire jul og bursdager sammen. Faren var fremdeles fotballtrener for laget, og de voksne valgte å fokusere på det som var positivt med forandringen.

– Det jeg husker best, er at jeg kunne få to av alt. To PlayStation, to GameCubes. Søsteren min, som er to år eldre, husker nok mer, sier han ettertenksomt.

«Bruttern»

Hos foreldrene var dørene alltid åpne, også for kompisene til den i overkant sosiale Eirik.

Moren gledet seg over guttegjengen som stadig var innom og hadde høy toleranse for fotballmodus, sjokomelk og manglende rydding.

– Mamma disket alltid opp med lapper. Vi hadde spisekonkurranse, og etterpå løp vi ut på løkka igjen for å spille fotball. Jeg husker at mamma ble glad hvis vi hadde rota og kost oss ordentlig.

Far Knut ble ikke bare kjent som trener, men også som en slags bonusperson i kompisgjengen.

 – Kompisene mine kaller pappa for «bruttern». Det kan være litt forvirrende, for pappa kaller også meg «bruttern», og jeg kaller ham det samme. Så jeg blir «lillebruttern», og pappa blir «storebruttern». En av bestekompisene mine kalles også «Papi», så han har blitt «papibruttern». Det har blitt mange «bruttern».

Han blir stille et øyeblikk før han fortsetter.

 – Både mamma, pappa og søsteren min har vært ekstremt gode til å følge meg opp. Vibeke og jeg har et veldig nært søskenbånd. Hun heier på meg i med- og motgang. Jeg blir litt rørt av å snakke om det, fordi det betyr mye for meg hvordan de tre alltid har lagt til rette for at jeg skal ha det bra, sier han.

Omsorgen og verdiene hjemmefra tar han med seg videre i livet. En dag, når han får familie selv, vil han gjøre det samme som familien har gjort for ham.

– De er min beste heiagjeng.

Den lille djevelen

Eirik er ikke typen som går inn i en VM-sending og tenker at dette kommer til å gå av seg selv. Inne i ham finnes det en stemme som gjerne melder seg.

– Djevelen på skulderen kommer nok til å dukke opp under VM også. Stemmen som sier at jeg ikke er god nok for dette, at jeg ikke fortjener den jobben nå, og at det er andre som kunne gjort det bedre.

Han er vant til å evaluere seg selv hardt. Kanskje for hardt.

– Jeg kan være veldig selvkritisk. Jeg kan se på sendinger og ta tak i små detaljer som kanskje bare er flisespikkeri, innrømmer han.

Han har jobbet med en programledercoach i NRK, som har minnet ham på at det ikke alltid hjelper å se seg selv om igjen.

Noen ganger kan man se seg blind på detaljer ingen andre legger merke til. Det vet han. Likevel er det ikke alltid lett å la være.

– Det hadde vært digg om den djevelen pratet litt mindre. Det hadde jeg nok tålt.

Han smiler litt.

– Men nå er jeg i hvert fall klar over at den er der. Da er det lettere å vite når det er han som prater.

Ikke en perfekt prins

Utenfra kan livet hans se blankpolert ut: drømmejobben, TV-karrieren, fotball-VM, bildene fra store oppdrag og reiser.

Men de siste årene har Eirik blitt mer bevisst på at det ikke må bli hele bildet. For noen år siden kom en av hans eldste venner til ham og sa noe som traff.

 – Han syntes det var litt vanskelig å komme til meg med ting, fordi «du har jo et perfekt liv», forteller Eirik.

Det ble en vekker.

– Da ble jeg litt sånn: Oi, er det sånn du oppfatter meg? Er det slik de rundt meg oppfatter meg?

Han ønsker ikke å være en venn som bare er med på oppturene. 

– Jeg vil ikke være en som bruker kompisene som en overskuddsgreie. De må også få bli med meg i de dype dalene. Da blir jo vennskapet også tettere, poengterer han.

Nå deler han også det som ikke er like blankt.

– Jeg vil ikke være en dinosaur som ikke tør å snakke om ting.

Vennene hans er i dag veldig åpne med hverandre.

– Nå vet de at jeg ikke er en «perfekt prins». Det er det siste stempelet jeg vil ha. At noen ikke kommer til meg fordi de tror livet mitt er perfekt, er det verste jeg kan tenke meg. Jeg vil være en som alle føler de kan komme til, og som tar vare på andre, sier han.

Hundre prosent

I sommer sitter han i studio på Marienlyst, med millioner av seere som gleder seg over den store fotballfesten.

– Jeg gleder meg helt vilt. Dette er det jeg har jobbet for og drømt om hele veien, deler Eirik.

– Når jeg hører nedtellingen før Norge–Frankrike, kommer hjertet antagelig til å føles som om det er i ferd med å hoppe ut av kroppen. Men det er jo bra. Det viser at det betyr mye for meg.

Han smiler.

– Og det gjør det. Hundre prosent.