Amalie Snøløs:  – Han aksepterer meg som jeg er

– For meg handler livet om å leve sant. Å stå for det du tror på – selv om du blir misforstått.

Amalie Snøløs (30) smiler litt når vi ber henne sette ord på sitt «indre lys». Det blå blikket bærer et alvor. Denne unge jenta vet hva det vil si å stå i noe. At det krever både å være sterk, og sårbar.

Vi møter henne i en hektisk lunsjpause på Aker Brygge. Hun har nettopp startet i ny jobb – innen finanssektoren. Nok en side  som har sjarmert norske TV-seere siden hun deltok på «Farmen» som 21-åring. 

Deretter fulgte «Skal vi danse», hvor hun viste både konkurranseinstinkt og sårbarheten. Noe som gjorde at mange følte de kom nær henne. I årene etter har hun blitt en kjent profil i sosiale medier, der hun deler små glimt av livet sitt med en stor følgerskare.

– Jeg har også lenge hatt interesse for aksjer, investering og utvikling, røper hun nå.

– Endelig får jeg utfolde meg i dette segmentet også.

Årene som influenser har lært henne å sette grenser ved det private. Den går ved dørterskelen på Tøyen, hjemmet til henne og ektemannen Marcus Mossberg (29), som arbeider med strategisk kommunikasjon.

– Han startet sitt eget selskap i 2024, «Kvikk Råd», forteller Amalie – stolt av sin kjære.

Paret giftet seg i august i fjor. De har foreløpig ingen barn, men håper å få det på sikt. De har derimot en nydelig firebent å komme hjem til, Snø – en golden retriever.

– De er en viktig del av hverdagen – «barna våre akkurat nå», som hun sier med et smil.

– Både Marcus og jeg elsker dyr. 

Ærlighet

– Jeg lever med en filosofi om å være ærlig, ansvarlig – og kjærlighetsfull, forteller Amalie.

Hun tenker seg om før hun svarer på spørsmål. Fordi hun vil gi hvert ord betydning.

– Jeg mener at sannhet bør gå foran komfort. Det kan være krevende, men jeg synes det er nødvendig.

Gjennom oppvekst, sykdom, sorg og motgang har det nærmest blitt et livsmantra: Ikke å rømme fra det vanskelige.

– Jeg kjenner på en indre plikt til å være ærlig, og vil ta valg jeg kan stå inne for.

Hun trekker pusten, og snakker med klarhet: – Jeg har lært at kjærlighet er vilje. Ikke bare en følelse.

Amalie snakker varmt om moren Cathrine (47) og stefaren Trond (47), han hun kaller pappa. Hun nevner at de viste henne vei i livet, lenge før hun selv forsto hvor den førte eller hvor hun ønsket at den skulle ta henne. Hun vokste også opp sammen med en lillebror.

– Mamma tok visse valg for meg som jeg først som voksen skjønte verdien av, sier hun.

Lojaliteten sitter dypt. Men den er ikke blind. Snarere rotfestet i livserfaring.

– Jeg har vokst opp i en litt annen familieform enn mange. Oppveksten kom med et savn, men ga meg også styrke.

Som voksen har hun erfart at mange barn og unge kjenner seg igjen.

– I hvert fall i deler av historien min, som jeg har vært åpen om både på sosiale medier og i bokform.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg var et veldig engstelig barn

Skrev bok

Barndommen på Birkeland i Agder husker Amalie med glede. Det var små forhold og mye trygghet. En fotballbane, ballbinge og mennesker som heiet. Hun var et talent innen flere sportsgrener, spesielt fotball. I dag er hun en ivrig golfer.

– Jeg var heldig å ha mange fine folk i ryggen, og plass nok til å utfolde meg.

Bak tryggheten fantes også noe annet. En uro. En fraværende og syk far. Et indre spørsmål som hun som liten aldri helt klarte å svare på.

– Jeg lurte nok helt ubevisst på om jeg var god nok. Siden faren min var fraværende. Og om jeg lignet på ham.

Faren var rusavhengig. Han forlot dem da hun var bitte liten. I mange år var det stille fra ham.

– Stefaren min Trond ble den ekte pappaen min. Jeg kunne ikke ha fått en bedre, sier hun.

– Han ga meg trygghet, han heiet og fulgte meg opp. Men vi var jo ikke av samme blod. Det fikk jeg høre av folk …

På skolen ble elevene bedt om å lage et slektstre. Hun førte opp Trond som far. Læreren ba henne føre opp den biologiske faren.

– Det var sikkert ikke vondt ment, men for meg skapte det et sår, husker hun.

I fjor ga hun med forfatteren Ida Løkåa ut romanen «Vi er ikke blod». Boken er skjønnlitterær, men tett på hennes eget liv.

– Jeg begynte å skrive for å si: Dette er min historie. En bare jeg kan fortelle.

Som at hun fikk kontakt med sin biologiske far igjen. Hun var 18 år. Det var gått mange, mange år siden sist.

– Det var i mai, jeg husker lyset. Jeg tok med onkelen og tanten min. Han kom med vergen sin.

På forhånd ba hun om én ting – at han måtte være rusfri den dagen. Det klarte han, men han skalv.

– Det var ikke ideelt. Men et riktig valg. Jeg så ham i øynene og merket intuitivt at jeg trengte å trekke meg tilbake.

Det ble for tungt. For sårt.

– Han var jo syk, unnskylder hun ham.

– Det tok tid å forstå – han ville meg ikke vondt. Han hadde det vondt.

Faren døde for noen år siden.

– Jeg pleier å si at jeg la sorgen på korset.

Amalie forsto at deres manglende forhold ikke var hennes ansvar.

– Den friheten og forsoningen betydde alt.

Les også: Olivia (29) opplevde alle foreldres mareritt: – Jeg tenkte «Å nei, shit!»

Troen

Amalie har alltid hatt en gudstro. Men det tok tid før hun visste hvilken plass hun skulle gi den.

– Troen har bestandig vært en positiv kraft, men jeg har ikke tenkt like bevisst på den som nå. Den gir det meste mening.

Hun opplever tro som personlig, og synes det er lett å bli misforstått.

– Vi snakker lite om tro i Norge. Det virker nesten som det er flaut å si: «Jeg er kristen.» Det synes jeg er synd. For meg handler tro om kjærlighet. Om å vise omtanke. Om hvordan vi mennesker møter hverandre.

I 2019 tok troen en ny og konkret form for henne. Hun flyttet inn i et kristent kollektiv. Ikke fordi hun måtte, men fordi det føltes riktig.

– Jeg hadde leilighet og «alt på stell», men det var noe som kom til meg. Og jeg tror det var Gud. Jeg kjente meg hjemme i kollektivet. Det ga meg en ro jeg ikke ante at jeg trengte.

Hun smiler.

– Jeg tror vi innerst inne vet hva vi trenger for å ha det godt, slår hun fast.

– Det handler om å lytte.

Troen ble et fundament. Noe fint å dele med den rette – når han kom.

– Da jeg møtte Marcus snakket vi tidlig om verdigrunnlag og tro. Om hvordan vi ønsker å leve. Hva slags hjem vi håper å skape. Barna vi på sikt drømmer om å få. Det gjorde at forholdet raskt ble trygt.

De fant også sin kirke i Oslo.

– For meg har kjærlighet alltid handlet om valg.

Som da stefaren Trond fulgte henne opp kirkegulvet en strålende augustdag i fjor. Et stille bevis på at kjærlighet er mer enn blodsbånd.

– Det er heller ikke alltid en følelse. Noen ganger er det et ansvar du må ta.

Les også: (+) Fem år med mannen min – det ble ikke som jeg håpet

Ambassadør

For Amalie ble også veien til selvinnsikt fysisk.

– I begynnelsen av tyveårene var jeg unormalt sliten. Jeg var ofte ukonsentrert og utmattet.

Utad var hun sterk og utholdende, en som ikke klaget. Men kroppen var ærligere enn hun selv tillot seg å være.

– Da jeg var med i «Skal vi danse», forverret det seg. Alt presset, blinkende lys og stresset – det trigget noe.

I ettertid forstår hun at det var kroppens siste varsko.

Hun måtte ha hjelp. En privat klinikk sendte henne videre til Spesialsykehuset for epilepsi (SSE). Der – på bursdagen hennes 16. april 2020 begynte utredningen. Det viste seg at hun har en type kompleks epilepsi.

– Det var en lettelse å få diagnosen. Den ga meg noe konkret å forholde meg til.

Hun valgte å dele helsetilstanden med følgerne sine. Responsen kom umiddelbart.

– Jeg fikk mange meldinger fra folk som kjente seg igjen. Det er ingen tvil – å dele gir felles styrke.

I 2023 ble hun ambassadør for Epilepsiforbundet. Hun vet hvor ensomt det kan føles å leve med en usynlig sykdom.

Les også: Camilla fikk en SMS fra en bekjent: «Skal vi lage barn sammen?»

Gården og dyra

Tre år tidligere kjente hun på et behov for å rømme fra seg selv.

Amalies løsning ble noe utenom det vanlige. Det var da hun søkte seg til realityprogrammet «Farmen».

– Jeg har vokst opp med dyr og elsker gårdslivet, forteller hun begeistret.

– Det var noe trygt og kjent ved å være på «Farmen». Der kunne jeg puste med magen.

I flere uker levde hun uten telefon – og nøt det.

– Jeg sov bedre enn noen gang. Huden fikk en friskere glød og øynene mine ble klarere.

Hun minnes samtalene rundt middagsbordet der de bodde med glede.

– Vi satt under skinnet fra oljelampen. Det var veldig koselig. For meg ble det en slags rehabilitering, null stress.

Et pust i bakken hun trengte.

– For mange handler deltagelsen på «Farmen» om å prestere. Der og da var ikke det så viktig for meg.

Hun var likevel nære ved å vinne. Det ble tredjeplass.

Les også: (+) Mine foreldre burde aldri fått barn

Å leve med tap

Amalie har erfart og lært mye under sin 30-årige tidsreise.

– Jeg tror det meste i livet handler om å rydde i sitt eget indre, sier hun tankefull.

– Det er ikke slik at du må ha orden på alt, men jeg har lært at uoppgjorte følelser ofte dukker opp når de er minst ventet. Som i et nytt forhold, i den nye jobben, ja generelt i møte med deg selv.

Hun tenker seg om – på nytt.

– Jeg har vært opptatt av å forstå hva det vil si å leve sant. Ikke bare i store ord og erklæringer, men i de såkalte små valgene som tas. De daglige justeringene. Når noe strammer inni meg, og jeg må spørre meg selv: Er dette riktig? Er jeg tro mot meg selv?

Hun smiler svakt.

– Jeg vet hvor lett det er å gå seg vill. Å ville være flink, vellykket og korrekt. Og hvor frigjørende det er å kunne si: «Jeg trenger en pause.» Å kunne si det er en styrke.

Etter at hun møtte Marcus ble noe i henne roligere.

– Han møter meg som jeg er – aksepterer hele bagasjen. Han forstår hva som har formet meg. Det gir en dyp og ekte nærhet. En ro som handler om mer enn romantikk. Som vennskap og respekt.

Hun verdsetter de gode samtalene mellom dem.

– Vi er også forskjellige, men vi har de samme ankrene. Som en felles tro. Det har vært avgjørende for oss. Når alt annet raser eller støyen fra verden blir for høy, så har vi et trygt felles ståsted.

Les også: Søvn: Dette er den ideelle temperaturen på soverommet

Ser lyst på livet

Amalie synes det er viktig å møte livet i sitt eget tempo.

– Det finnes nok press fra utsiden, mener hun.

– Marcus og jeg vet å skjerme oss. Å gjøre ting på vår måte. Det viktigste er at vi holder fast på kjærligheten, vennskapet og troen. På hvem vi er, både hver for oss og sammen.

Hun nevner at troen – som en del av grunnlaget for forholdet – gir både støtte og felles retning.

– Det å kunne be sammen, og snakke ærlig om tvil og håp, rett og galt – det styrker båndet vårt.

Amalie smiler. Det hviler en ro over henne.

– Også koser vi oss med Snø.

De er mye ute i naturen og går lange turer.

– Jeg vet ikke hvordan livet blir fremover, men jeg ønsker å bruke hver eneste dag på en mest mulig givende måte. Ikke bare bygge noe for meg selv, men å være raus overfor andre. Å være til stede for andre som trenger meg. Det frister også å skrive mer, røper hun.

Hun ser opp, øynene skinner.

– Jeg tror det finnes en frihet ved det å slippe taket i gamle narrativer. Jeg har lært å si: Ja, det var vondt. Ja, jeg har vært redd. Men jeg har valgt å leve videre med åpent blikk og varmt hjerte.

Å starte et nytt kapittel i livet betyr ikke at det gamle er visket ut, men det definerer henne ikke lenger.

– Alt jeg har vært gjennom har lært meg at kjærlighet er et valg. Og det velger jeg – hver eneste dag, sier Amalie Snøløs.