Fem år med mannen min – det ble ikke som jeg håpet

Noen mennesker ler og fleiper nesten hele tiden. De er morsomme å være sammen med, men kan bli utrolig slitsomme i lengden.

Min mann er gjennomtenkt seriøs hele tiden. Det syntes jeg var deilig da jeg traff ham. Endelig en mann som tar livet på alvor, tenkte jeg.

Før jeg møtte Olav, hadde jeg hatt mange kjærester og noen relasjoner som jeg tok ganske alvorlig. Alle forholdene endte som dårlige kjærlighetserfaringer. Jeg falt alltid for menn som så lyst på livet, for livets glade gutter som aldri sa nei takk til fest og moro. 

De strødde om seg med kjærlighetserklæringer og var festlige å være sammen med. Jeg ble løftet opp på rosa skyer av gutter som ga meg komplimenter og fine ord, men jeg ble også sviktet av dem.

Personer som lett forelsker seg, ser gjerne lett på kjærligheten og de forpliktelsene et forhold gir. I lengden var jeg ingen utfordring for dem. Jeg var ikke morsom eller spennende nok. De gikk lei av meg og fant seg noe nytt. De trengte hele tiden noe nytt.

Hvis jeg viste min sorg og sårbarhet fordi jeg ble forlatt, gikk det ikke inn på dem. Det var som om det vi hadde hatt sammen, ikke var noe verdt.

Da jeg for fjerde gang kjempet meg gjennom en kjærlighetssorg, lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle falle for en overfladisk mann. Jeg begynte å søke etter pålitelighet og ryddighet. Jeg fant alt jeg lette etter i Olav.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg så ham. Vi ble tilfeldig stående ved siden av hverandre i en restaurantkø og utvekslet noen bemerkninger. Ganske raskt kom samtalen inn på mer eksistensielle ting, og jeg forsto at han var en mann som ikke tok lett på noe. Det fascinerte meg at han var så rolig og gjennomtenkt i det han sa. Utover kvelden både danset og snakket vi sammen.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Skilte seg fra de andre

Da jeg gikk hjem den natten, hadde jeg telefonnummeret hans. Det var nesten så jeg ikke kunne vente til neste dag med å ringe ham.

Formiddagen etter møttes vi og gikk tur sammen. Vi fortsatte å snakke, om våre erfaringer så langt i livet, om skuffelser og om gleder. Olav kunne så mye og brydde seg om verdens urettferdighet. Han våget å vise meg at han har et godt hjerte. Også han var blitt sviktet, Vi hadde mye til felles. Jeg følte at jeg slappet av sammen med ham. Ikke behøvde jeg å le og være morsom. Ikke trengte jeg å late som.

Vi avtalte et nytt møte. Da vi skiltes, sa han til meg at det var deilig å møte en kvinne som ikke var overfladisk. Nå har jeg truffet blink, husker jeg at jeg tenkte. Dette var mannen for meg!

Da jeg falt for Olav, var det som en reaksjon på de dårlige forholdene jeg hadde hatt før, til menn som var helt annerledes enn han var. Fordi jeg hadde opplevd å bli sviktet av glade og morsomme menn, romantiserte jeg de egenskapene Olav hadde. Jeg trengte en som ham akkurat da. 

Jeg tenkte ikke så mye på hvem jeg selv er, på hvilke behov jeg har for å føle meg glad, smågal og lykkelig.

Olav og jeg flyttet sammen, fikk et barn og giftet oss. Alt skjedde i løpet av to år. Jeg følte meg rolig og fornøyd, alt var trygt og godt. Ikke ett sekund tvilte jeg på at han ville være trofast mot meg. Han er ikke et menneske som svikter. Hverdagen med Olav er ikke høylytt på noen måte. 

Han sier ikke ett vondt ord om noen. Vi krangler ikke, men vi ler så å si aldri heller. Uansett hvor uenige vi er, er han alltid like avbalansert og rolig.

Jeg har alltid vært en livsglad jente, liker å prate og ­fleipe litt, le. Sammen med Olav er jeg blitt en annen. Etter at vi ble et par, ble jeg seriøs, fordi alvor smitter. Når jeg forsøkte å spøke med ham, uttrykte han skuffelse fordi jeg virket flåsete og dum. «Du er ikke sånn. Det kler deg ikke å være så sleivkjeftet», har han sagt ved noen anledninger.

I de siste to årene har jeg følt meg nedtrykt. Det er som om noe viktig mangler i livet mitt. Det føles som om jeg ikke lenger er meg. Etter at Olav og jeg flyttet sammen, mistet jeg gradvis kontakt med vennene mine. 

Les også (+) Vi har aldri bodd sammen, likevel har vi tre barn

Kjedelig og trist

Vår omgangskrets ble hans studievenner, og de er like alvorlige som han er. De gjør alt som er riktig, og de har meninger om alt som skjer i verden. De kan masse og ser ned på overfladiskhet.

«Se på deg selv. Du ler jo aldri lenger», sa en venninne til meg for et par måneder siden. Jeg benektet at det var sant, og sa at jeg har det bra. Hun påsto at Olav og jeg overhodet ikke passer sammen.

«Jeg kjenner deg. Du har humor og sier ja takk til de gledene livet byr på. Sammen med Olav er du blitt kjedelig og trist», våget hun endog å si.

Da jeg kom hjem, tenkte jeg så det knaket i hodet. Jeg måtte erkjenne overfor meg selv at jeg ikke føler meg lykkelig og at jeg sjelden ler. Olav og jeg ler aldri sammen. Alt vi gjør, er alvorlig og ­seriøst.

Vi har en datter sammen. Jeg ønsker at hun skal vokse opp i et hjem fylt med latter og glede. Slik det er nå, proppes hun full av livets alvor. 

Olav snakker med henne som om hun var en voksen. Det har gjort henne til en fremmelig og klok treåring, og til et barn som ikke er vill og leken. Er det riktig? Skal livet være så alvorlig?

Da jeg fortalte Olav om tankene mine rundt hverdagen vår, ble han forbauset. Han kunne ikke forstå hva jeg mente, for i hans øyne har vi det helt fint sammen.

«Livet er ingen lek, vi må tenke over hva vi sier og gjør», sa han.

Olav er ikke villig til å prøve å forandre seg. Jeg valgte bevisst en mann med hans egenskaper da jeg slo meg til ro. Nå er jeg ikke lenger så sikker på om vi har en fremtid sammen.

Sist lørdag sa jeg ja takk til å gå på en venninnefest. Der tillot jeg meg å være glad. Jeg lo og lo, og det føltes så utrolig befriende. 

Da jeg neste morgen satt ved frokostbordet og så Olavs alvorlige mine, slo det meg at jeg er lei av å være så ordentlig. Jeg trenger glede, humor og latter. Jeg ønsker å ha et liv med litt galskap og spontane påfunn.

Når jeg nå sitter og skriver dette, har jeg allerede bestemt meg. Jeg vil skilles. Jeg må rett og slett finne tilbake til mitt gamle jeg; den glade Stine. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.