Olivia (29) opplevde alle foreldres mareritt: – Jeg tenkte «Å nei, shit!»

Reddet datteren på to år

Olivia Andersen: Studerer til sosialpedagog.

Kåret til Årets førstehjelper i Danmark i fjor.

– I 2024 holdt datteren min på å bli kvalt av et stykke skinke. I dag har hun ingen mén, men jeg er fortsatt preget av det og skjærer maten hennes i bitte små biter. Først og fremst har jeg blitt bevisst på hvor viktig det var – og er – at jeg har lært førstehjelp, forteller Olivia Andersen (29).

Hun hadde to venninner på besøk og hadde laget potet­pizza med serranoskinke. De sitter på kjøkkenet, og hennes to år gamle datter, Bianca, ­sitter på fanget hennes.

– Jeg har gitt henne en tallerken med pizza der jeg har tatt av skinken. Hun sitter og spiser, og jeg er helt rolig, men plutselig går det fort. Jeg hører at hun hoster «inni seg», men det kommer ikke noe ut. Så ser jeg på henne og oppdager at huden er blitt blålig. Jeg tenker: «Å nei, shit!»

– Bianca prøver å si «mamma». Leppene hennes beveger seg, men det kommer ingen lyd. Jeg ser at dette er alvorlig og sier til venninnene mine at de må ringe etter hjelp. På det tidspunktet vet jeg ikke hva som har satt seg fast. Jeg snur Bianca rundt på magen over låret mitt, og så begynner jeg å dunke henne på ryggen. Det var bare rundt ett år siden jeg tok et utvidet førstehjelpskurs for barn og spedbarn, og jeg bruker flere av metodene jeg lærte der.

– Plutselig hoster Bianca, mens venninnen min fortsatt har alarmsentralen på telefonen. Tårene renner nedover kinnene hennes, og så trekker hun pusten. Jeg rekker å rope til venninnen min: «Si at de ikke trenger å komme, vi har kontroll.» Men så glir det som har satt seg fast, ned igjen. Jeg snur henne og fortsetter førstehjelpen. Hun får ikke luft, og på et tidspunkt merker jeg at armene hennes bare faller ned. Da tenker jeg: Hun er død! Den aller første tanken min er at jeg aldri kan flytte herfra, for jeg kommer ikke til å klare å gå inn på rommet hennes igjen. Jeg ville aldri klart å pakke det ned.

Men så begynner Bianca å hoste ordentlig og kaster opp litt blod. Gjenstanden har rispet henne hele veien ned. Når hun har hostet i rundt 20 sekunder, forstår Olivia at det er en åpning i luftveiene. Hun snur datteren igjen og fortsetter førstehjelpen fra den andre siden, der hun ligger på ryggen. Ambulansen kommer, og de blir sendt til sykehuset for å undersøke lungene hennes. De finner ut at det hun fikk i halsen, fortsatt sitter der.

– Legen på sykehuset spurte hva vi hadde spist. De ser at et stort stykke av noe seigt sitter fast langt nede i luftveiene hennes. Da går det opp for meg: Det er skinken! Hun må ha funnet et stykke på bordet. Legen sier at hvis jeg ikke hadde reagert akkurat slik jeg gjorde og så raskt, ville hun vært død. Stykket satt så langt nede at det er et mirakel at det i det hele tatt kom opp, sier Olivia.

Først da det hele er over, går det opp for henne hva som har skjedd.

– Jeg husker ikke hvor lenge hun var uten oksygen. Det føles som en evighet, men det har det tydeligvis ikke vært, for hun har ingen fysiske mén. Etterpå klarer jeg ikke helt å lande. Den første natten sover vi hos moren min. Etter omtrent en uke fikk jeg problemer med å sovne og våkner hver natt. Faktisk sitter jeg mange netter og bare ser på om Bianca puster. Det skal ikke mye til før jeg er tilbake i ­følelsen av at det ikke må skje henne noe.

Først nå, ett år senere, ­klarer Olivia å slappe litt mer av når de spiser. Hun har gått tilbake til å skjære datterens mat helt opp.

– Og jeg, som aldri tidligere har slitt med angst, kan sitte på jobb og plutselig få en voldsom tanke: Hva om noen går inn i barnehagen og skyter – hvor kjapt kan jeg være der? Men etter hvert har jeg fått det bedre.

– Jeg snakker gjerne om det, for jeg vil gjøre folk oppmerksomme på hvor viktig førstehjelp er. I situasjonen klarte jeg hverken å tenke eller huske noe, men jeg hadde lagret kunnskapen et eller annet sted. Uten den kunne det ha endt fatalt. Det som skjedde, har lært meg at det er viktig å leve – ikke bare være i live. Bianca er et tre år gammelt barn som skal ut i verden. Jeg har et enormt behov for å passe på henne og ha øyne på henne hele tiden, men hun må få lov til å falle og slå seg, reise seg igjen og lære av det. For livet er ikke farlig, sier Olivia Andersen.

Hindret et selvmord

Susanne Berg: Tidligere sykepleier, nå pensjonist.

Enke og mor til to voksne barn og en bonussønn.

– I 2023 reddet jeg en mann fra å hoppe fra en gangbro. Jeg klarte å overtale ham til å komme over på fortauet i stedet for å hoppe, og der fikk vi en god prat om problemene som tynget ham. Det var en stor lettelse at han ikke hoppet mens jeg sto der, forteller Susanne Berg (63).

Hun kom syklende fra byen. På en bro der både syklister og fotgjengere ferdes, går biltrafikken under. På gangbroen står en ung mann på feil side av rekkverket. Han har klatret over og er klar til å hoppe og stirrer konsentrert ned på trafikken under seg. Det går raskt opp for Susanne at han er klar til å ta sitt eget liv.

– Jeg tenkte at dette blir tøft. Det er ikke en situasjon jeg har vært i tidligere, selv om jeg har opplevd litt av hvert som sykepleier.

– Jeg setter fra meg sykkelen og går forsiktig mot ham. Jeg begynner å snakke, men går ikke for nær. Jeg forteller at jeg heter Susanne og spør hvorfor han står der ute. Gradvis begynner han å fortelle hva som plager ham. Jeg lytter og sier at jeg gjerne vil at han skal komme over på den andre siden av rekkverket. Hjertet mitt hamrer. Vi kan begge se hvordan bilene på motorveien nedenfor stopper og folk peker opp. Det er forferdelig. Det er langt ned – langt nok til at man kan dø av et fall – og han ser ut som en som har bestemt seg.

– Han er rundt 25 år og forteller at han bor hos moren sin. De har blitt uvenner, og han har det ikke bra. Jeg sier at jeg gjerne vil hjelpe ham og sier: «Jeg kan se at du er et godt menneske. Moren din vil bli veldig lei seg hvis du hopper.» Jeg sier mange trøstende ord. «Det er helt sikkert mange mennesker som gjerne vil hjelpe deg. Du er altfor verdifull til ikke å være her lenger.» Han forteller at han faktisk har noen gode venner, selv om han har kranglet med en av dem. «Da har du jo mye å bli her for», sier jeg.

– Jeg vet at han kan hoppe mens jeg står der. Men jeg må tro at det skal gå bra. Mens vi snakker, kommer en mann forbi, og jeg ber ham ringe ­politiet. Det gjør han og skynder seg videre. Etter en stund klatrer den unge mannen tilbake over rekkverket, slik jeg har bedt ham om. Det har bare gått noen minutter siden jeg begynte å snakke med ham, men det føles som et helt år. Det er et stort øyeblikk når han kommer tilbake.

– Vi setter oss på asfalten og snakker til politiet kommer. Han forteller mer om utfordringene sine – han har et behov for å snakke. Da politiet kommer, sier jeg farvel, og de kjører av gårde med ham for å sørge for at han får hjelp. Jeg vet ikke hva som har skjedd med ham siden.

– Politiet sa til meg at jeg ikke burde være alene den ­dagen. Jeg burde snakke med noen, og det gjorde jeg også, men egentlig hadde jeg det ganske greit. Jeg har sett mye som sykepleier og hadde en profesjonell ro å støtte meg til. Jeg visste at han var i gode hender på sykehuset, og jeg var bare glad for at han ikke hoppet. Det var det som satt igjen i hodet mitt etterpå: Hva om han hadde gjort det mens jeg sto der?

– Jeg vet ikke hva som ville skjedd hvis jeg ikke hadde kommet forbi. Det er ikke så mange som går over den broen, men noen fra veien nedenfor ville nok ha ringt politiet. Men man vet ikke om han ville rukket å hoppe. Jeg er bare glad for at samtalen vår gjorde at han ikke gjorde det. Ellers ville jeg båret med meg en tung skyldfølelse. Jeg har selvfølgelig tenkt på ham siden. Jeg vet ikke hvordan han har det i dag, men jeg håper det beste for ham.

Reddet Jespers liv

Lene Pinholt: Sykepleier og hjerteløper (betyr en frivillig som rykker ut ved hjertestans). 

Gift. To voksne sønner.

– Jeg bor i en liten by med stor avstand til nærmeste ­ambulanse. Jeg er sykepleier og opplever at jeg kan gjøre en forskjell som frivillig førstehjelper som rykker ut dersom alarmsentralen får et varsel om for eksempel hjertestans, forteller Lene Pinholt (49).

– Syv ganger har jeg vært ute og hjulpet til med å redde liv. Jeg får ikke alltid vite hvordan det gikk, men noen ganger ­finner jeg det ut etterpå. Det skjedde i 2022, da jeg ble kalt ut.

– Jeg får en alarm på tele­fonen klokken 18.45. Jeg har nettopp spist middag med ­familien min, og alarmen er høy, så den høres selv om telefonen er på lydløs. Når man får en alarm, kan man svare ja eller nei. Jeg svarer ja og får adressen, som er kroen i nabobyen, tre og en halv kilometer unna. Adrenalinet pumper mens jeg kjører dit, og jeg tenker på hvem det kan være. I en liten by der mange kjenner hverandre, tenker man jo på om det kan være noen man kjenner.

– Jeg finner raskt personen som har fått hjertestans. Det er en ansatt som ligger på kjøkkengulvet – ikke en jeg kjenner. Noen gjester har sittet på kroen og drukket øl, og så hørte de et dunk fra kjøkkenet. På gulvet fant de mannen livløs. En annen hjelper kommer til, og vi starter hjerte-lunge-redning og får koblet til kroens hjertestarter og gitt ham et støt. Etter noen minutter kommer ambulansen.

– Ambulansepersonellet overtar gjenopplivingen. Fordi jeg er sykepleier, kan jeg ofte hjelpe til med medisinske oppgaver, og i dette tilfellet legger jeg blant annet inn en vene­kanyle slik at legen kan gi ­medisiner direkte i blodet. Kort etter kommer legen, og noen ringer til mannens sjef for å få identifisert ham. Legen bestiller et redningshelikopter, som lander på den lokale fotballbanen 500 meter unna. Den andre førstehjelperen blir med ambulansen dit, og mannen blir fløyet til Odense universitetssykehus.

– Når jeg kommer hjem, pumper adrenalinet fortsatt i kroppen. Overlever han? Og hva slags liv overlever han til? Etter en times tid klarer jeg å legge det fra meg. Jeg er vant til slike situasjoner. Jeg håper bare at jeg har gjort en forskjell.

– Et par uker senere ser jeg et innlegg i vår lokale Facebook-gruppe. Det er skrevet av mannen som hadde hjertestans – Jesper. Han leter etter hjelperen som var med på å redde livet hans. Han vil gjerne høre hva som skjedde, for han var død i noen minutter og vet ikke selv hva som skjedde. Jeg skriver til ham og nevner at jeg er sykepleier og bare gjorde jobben min. Han svarer at han er veldig takknemlig.

– Senere samme dag skjer noe uventet. Jeg er på jobb på Vejle sykehus, og Jesper har avtalt med sjefen min at han vil overraske meg. Plutselig kommer han inn på avdelingen med en stor bukett blomster og en eske med kremboller til meg og resten av personalet. Det hadde han virkelig ikke trengt, men jeg ble selvfølgelig veldig glad. Jeg liker egentlig ikke oppmerksomhet og forventer ikke noe tilbake. Derfor var det både spesielt og veldig hyggelig.

Jesper Bo Pedersen, som hun reddet, er i dag 70 år, har fått pacemaker og har det bra.