Mine foreldre burde aldri fått barn

Jeg blir opprørt når jeg ser voksne forsvare at det brukes vold mot forsvarsløse barn. Da kommer de vonde minnene frem fra min barndom.

Jeg kan ikke ha vært eldre enn tre-fire år da jeg ble slått av faren min første gang. Selv om det er snart 50 år siden, husker jeg episoden. Mamma hadde sagt at jeg ikke måtte forsyne meg av druene på stuebordet, men jeg klarte ikke å dy meg og tok en.

«Mamma sa nei», hørte jeg pappa skrike, og så kjente jeg en lynende smerte mot øret. Min reaksjon kom umiddelbart. Det sved og gjorde vondt, og jeg gråt. Men ingen kom og trøstet meg. De mente vel at jeg fikk som fortjent.

Det ble mange slag og ­fysiske irettesettelser gjennom barndommen, og mine for­eldres oppdragelsesmetoder rammet både broren min og meg. Vi kunne ikke si mamma eller pappa imot eller glemme ting vi hadde fått beskjed om å gjøre. Kom jeg for sent hjem etter å ha lekt på sletta i nabolaget, ble jeg lagt over fanget og fikk ris.

«Slik går det når du ikke hører. At du aldri kan lære», sa de og rettferdiggjorde at de slo. De fikk meg til å tro at det var min skyld at jeg fikk juling, og de sa aldri unnskyld.

Utad så vårt hjem bra ut. Både mamma og pappa hadde gode jobber, og huset vi bodde i, var stort og pent. Når vi var sammen med andre, var de bare vennlige og tålmodige. 

Derfor elsket jeg at vi var på besøk eller hadde gjester. Da slappet de av, og jeg kunne ha det fint sammen med andre barn. Så ble alt bare grusomt når gjestene forlot huset, eller når vi kom hjem.

«Hvorfor løp du i stuen? Har du ikke lært å gå rolig inne?» kunne mor begynne. Faren min hengte seg på umiddelbart, og jeg forsto hva som ville komme. Jeg ble holdt i et stramt grep over skuldrene, som i en skrustikke, mens han skrek om hvor umulig jeg var.

«Men jeg gjorde ikke det», forsøkte jeg å si. I neste øyeblikk angret jeg. Da kom slaget. Ørefikene smalt mot kinn og øre. Når jeg slukøret gikk inn på rommet mitt etter slike episoder, tenkte jeg inni meg at jeg hatet mamma og pappa. Jeg drømte om å få vokse opp et annet sted, med andre for­eldre.

Les også (+): For fem år siden ringte en ung kvinne på døren: – Hun så på meg med store, mørke øyne og sa: «Jeg har noe grusomt å fortelle deg!»

Aksepterte ikke ulydige barn

Pappa var flink til å fortelle meg og broren min at ingen foreldre aksepterte ulydige barn. De sa at også andre barn fikk juling hjemme hvis de ikke hørte på de voksne. Lenge trodde jeg at det var sånn, og at det å bli slått var et naturlig onde ved å vokse opp. Men da jeg kom i tenårene og forsto mer, oppdaget jeg at det ikke var sant. Da ble hatet mitt enda sterkere.

Da jeg var 17 år, orket jeg ikke mer juling. Jeg flyttet hjemmefra for å bli praktikant hos en familie i Oslo. Mor og far protesterte og prøvde å hindre meg, men jeg trasset meg av sted. 

Å se hvor kjær­lige foreldre kan være mot barna sine, var en helt ny opplevelse for meg. Når barna i familien gjorde noe galt, snakket moren og faren deres med dem om hvorfor de måtte gjøre ting annerledes. Med helt vanlig stemme kunne de si at det ikke var lov til å hoppe i sofaer eller forsyne seg med sjokolade fra kjøleskapet rett før middag.

Barna elsket foreldrene sine, og det gjorde meg glad å se, men jeg følte meg også misunnelig. Jeg ble plutselig klar over hva jeg hadde gått glipp av. Det sto enda klarere for meg hvilke tyranner mamma og pappa var. De skulle virkelig ikke ha fått barn.

Da jeg ble voksen og fikk barn selv, lovet jeg at jeg aldri skulle legge hånd på dem. Det løftet har jeg klart å holde, og jeg har i dag et flott forhold til mine to døtre.

Foreldrene mine, derimot, klarte jeg aldri å tilgi. De er begge døde nå, og de var mye alene i de siste årene av sitt liv. Da jeg som voksen forsøkte å få dem til å forstå at det de hadde gjort var galt, nektet de. Pappa sa endog at han ville ha gjort det samme om igjen.

«Du var en ulydig og ­krevende unge. Det nyttet ikke å snakke normalt til deg», påsto de.

Jeg var helt sikkert et utfordrende barn å ha, men jeg tror bestemt ikke at jeg var slem. Min nysgjerrighet og spontanitet fikk meg til å gjøre feil ting iblant. Verre var det ikke.

Mamma og pappa fikk barn, men klarte aldri å få et godt forhold til meg eller broren min. Jeg klarte ikke å føle kjærlighet overfor dem. Iblant syntes jeg synd på dem fordi de ikke skjønte bedre, og jeg ba dem på en middag. Men jeg klarte ikke å tilgi det de gjorde mot meg.

Jeg er sjeleglad for at det i Norge ikke er lovlig å slå barn. Gis det rom for å være voldelig ved å gi en uskyldig klaps, slik mange ønsker, vil mange barn få en vond oppvekst. 

Hva foreldre regner som en mild irettesettelse, varierer nemlig veldig. Min far mente at hans avstraffelsesmetoder ikke kunne regnes som vold, selv om jeg var blå og gul på stumpen etterpå.

Dessverre tror jeg at mange har den samme innstillingen. Voksne som ikke har tid og tålmodighet til å forklare de minste forskjellen på rett og galt, bør heller skaffe seg gullfisk. Det er sannheten. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.