Marthe ble ufør som 19-åring: – Følte jeg fikk stempelet «ubrukelig»

– Velkommen!

Marthe Øyangen (33) slår ut med armene og er et eneste stort smil. Hun tar imot meg ved Matsentralen i Trondheim, der mange veldedige organisasjoner henter mat.

 Ildsjelen bak «Hjelp mæ å hjelpe» er på plass hver tirsdag for å dele ut matkasser. Det har hun nå gjort i mer enn ti år. 

– Det startet i 2014 med at jeg så et Facebook-innlegg hvor en dame ville hjelpe folk før jul. Jeg tok kontakt med henne og tilbød meg å være med. Da jeg snakket med en av mottagerne, fortalte hun meg at de slet resten av året også. Det var en stor aha-opplevelse for meg. Jeg trodde vi hadde kommet så mye lenger. Finnes det folk i Norge som faktisk ikke har råd til mat? Å se dem i øynene og snakke med dem gjorde noe med meg. Da hadde jeg ikke samvittighet til noe annet enn å fortsette, sier hun.

Årets hverdagshelt

I januar ble hun kåret til Årets hverdagshelt 2024, samme kveld som Åge Aleksandersen ble kåret til Årets trønder. Prisen deles ut av Adresseavisen i samarbeid med NRK Trøndelag.

– Det var rett og slett stort. Det var jeg og Åge Aleksandersen liksom … Det å bli satt pris på og feiret slik som dette var utrolig stas, ler hun.

I løpet av de siste ti årene har hun fått med seg en hel gjeng av hjelpere. Det er mennesker med egne historier, og mange av dem har kjent på kroppen hvordan det er å ha lite.

– Det ser jeg ofte: At det er dem som har lite som har aller mest å gi av sin omsorg. Det imponerer og gleder meg hver dag. Jeg er så utrolig stolt på deres vegne. Vi vokser alle på å ha en rolle. Jeg har definitivt vokst på rollen selv. Og jeg ser at jeg ikke bare hjelper dem som har dårlig råd, men også kan hjelpe noen med å finne sin plass. Og det gjelder også meg selv.

Stemplet som ubrukelig

Etter et liv med både fysisk og psykisk uhelse fikk Marthe nemlig status som ufør allerede som 19-åring.

– Når du er 19, skal du ut og erobre livet. For meg stoppet livet opp. Jeg følte jeg fikk stempelet «ubrukelig». Følelsen av å ikke kunne bidra i samfunnet drar deg ned. Jeg fikk ingen veiledning og endte opp med å bli enda mer nedstemt og innesluttet, forteller hun.

Etter et år med inaktivitet, forsto hun at dette ikke kunne fortsette. Det måtte være noe hun kunne bidra med, noe hun kunne gjøre.

– Jeg er vant til å sette i gang ting selv og har alltid vært en hjelper. Jeg måtte vel kunne brukes til noe? Jeg kunne ikke leve et helt liv uten å være noe!

Hun viet et par år til dyrevern, siden hun alltid har vært glad i dyr. Men det var for tøft å stå i den lidelsen hun så. Hun måtte finne en annen måte å hjelpe på.

– Det var da jeg så innlegget på Facebook og forsto at her er det noe jeg kan gjøre for å føle meg nyttig. Det viser seg heldigvis at det er flere enn meg som har glede av å føle seg til nytte, sier hun.

Les også: Lotte (33): – Hun reddet livet mitt

En stor dugnad

Hun åpnet en Facebookgruppe hvor hun inviterte til en storstilt dugnadsinnsats. Mange ville bidra, og ballen begynte å rulle.

– Samtidig var det flere som ble skeptiske og som faktisk anklaget meg for svindel. Det var utrolig tøft å oppleve. Hver gang jeg følte for å gi opp, tenkte jeg på samtalen med damen som ikke visste hvordan hun skulle komme seg gjennom resten av året. Jeg kunne ikke svikte dem jeg skulle hjelpe. I den perioden mistet jeg nesten troen på menneskeheten, sier hun alvorlig.

Men hun holdt ut. Det var til slutt den økende støtten som gjorde at hun kom seg gjennom det. For hun hadde aldri klart det alene.

– Motgangen har faktisk gjort oss sterkere. Dette har blitt den store dugnaden jeg håpet på. Fra de frivillige som er med og hjelper, til de som støtter oss økonomisk, våre samarbeidspartnere og våre mer enn 9000 følgere i sosiale medier. Det beviser nettopp at vi er sterkere sammen, smiler hun.

Et nytt liv

Marthe har alltid vært bedre til å se mulighetene enn begrensningene. Siden 2014 har livet i stor grad dreid seg om organisasjonen, men hun har også opplevd at livet skulle få et helt annet innhold. 

Nå har hun barn på ett og tre år, og hun har satt seg på skolebenken igjen for å studere sosialt entreprenørskap.

– Tenk at jeg som har ADHD, og som falt utenfor i skolen nesten fra første dag, frivillig skulle velge å studere! Å bli mamma hadde jeg heller aldri trodd skulle være mulig. Jeg har på mange måter fått et nytt liv, de som så meg for ti år siden ville knapt kjent meg igjen, smiler hun.

Gjennom det hun lærer i studiet vil hun fortsette å utvikle «Hjelp mæ å hjelpe» til å bli en solid organisasjon, slik at hun kan hjelpe flere.

Gode ringvirkninger

Dagens matutdeling foregår i lånte lokaler i Sollia borettslag. Her sorteres maten som blitt hentet i matkasser som skal mette familier en hel uke. Det er hektisk, men god stemning. Alle har sine oppgaver. Maten skal sorteres, det skal fordeles, holdes oversikt og ryddes.

– Flere av de frivillige er også mottagere av hjelp fra oss eller har vært det tidligere. De ønsker å kunne gi noe tilbake, og dette er jo en fin måte å hjelpe på, sier Marthe.

En av dem er Monica Winum.

– Det skal mye til før jeg ikke møter opp på en tirsdag, smiler hun.

Hun har vært med her i over et år, og hun får alltid energi av å være her. Hun er selv ufør og vet at det å sitte hjemme for seg selv ikke er bra for noen.

– Det er godt å jobbe og føle seg til nytte. Vi er en gjeng, en del av noe større. Vi betyr noe. Her er det vennskap og tilhørighet, sier hun.

Les også (+): «Du må ikke være så paranoid», sa Lasse, og jeg kjente at jeg skammet meg. Sannheten var rystende

Stadig flere trenger hjelp

De som skal få hjelp hos Marthe og gjengen sender inn en søknad for å bli godkjent mottager. Per i dag har de 117 slike familier, og det er rundt 40 som henter hver uke. 

– Vi ser nå ikke bare en økning i hvor mange som trenger hjelp, men også at det er en ny gruppe. Der det tidligere var aleneforeldre, kommer det nå familier som står i jobb. Samtidig er det dyrere for oss å hjelpe. Når det ikke er mat på matsentralen, må vi kjøpe mat. Det har blitt vanskeligere, sier hun.

Totalt er de 18 frivillige som bytter på å komme hit. Noen tar med mat også ut i distriktene der de bor og tar med seg familier på ulike opplevelser.

Mona Rømmesmo er ny her, og har vært med bare en gang før. Hun fikk øye på «Hjelp mæ å hjelpe» på Facebook, syntes det var et bra prosjekt, brettet opp ermene og ble med selv.

– I tillegg er det så trivelig her! Jeg kommer definitivt til å fortsette å være med, jeg vil bidra der jeg kan.

Takknemlig

Matkassene er ferdig sortert og omsorgsfullt ryddet, og folk begynner å ankomme for å hente maten. Norsk Ukeblads utsendte håper at det er noen som vil snakke med henne, selv om dette er et skambelagt tema. 

– Jeg er veldig takknemlig for dette tilbudet, jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten, forteller en ung kvinne.

Hun beskriver hverdagen som stressende, spesielt det å ikke kunne stå i jobb.

– Tryggheten i å vite at jeg i alle fall har mat til meg og familien min, gjør stresset mindre. Da kan jeg senke skuldrene litt.

Hun smiler, det er tydelig at hun synes det er godt å komme hit.

Marthe er overbevist om at det hjelper å ha noen å dele ting med.

– Skammen over å være fattig gjør at du gjør alt du kan for å skjule det. Spesielt av hensyn til barna dine, slik at de skal slippe å føle seg utenfor. Derfor er det godt å ha et sted hvor du kan slippe å late som en liten stund, sier hun.

Derfor leter gjengen etter et lokale de kan få lov til å disponere, aller helst kostnadsfritt. Her vil de tilby en gratis kopp kaffe og noen å snakke med.

Tar aldri fri

«Hjelp mæ å hjelpe» tilbyr ikke bare mat, men også opplevelser. I påsken, jula og skoleferier er de alltid der med det lille ekstra. Denne gjengen tar aldri fri. 

– Vi vil gi folk muligheten til opplevelser som andre har muligheten til. Å få lov til å feire bursdag, gå på kino og ut å spise, sier hun.

Å hjelpe noen gjennom uka i forhold til mat, gjør kanskje at barna for eksempel kan få råd til gave for å gå i andres bursdag eller delta på et fritidstilbud, forklarer Marthe.

– Mange foreldre lar selv være å spise for at barna skal få gjøre slike ting. Det gjør meg veldig trist, sier hun.

Gjennom livet har Marthe fått masse behandling og ulike medisiner for sine helseproblemer.

– Men ingenting kan måle seg med tilhørighet, det å ha en plass. Vi er laget for å hjelpe andre. Når vi faller utenfor, mister vi det. Derfor vil jeg gi andre en mulighet til å finne sin plass. Hele mennesket får et nytt lys når det finner tilbake til seg selv. Det er like fint å se hver gang, smiler hun.