«Du må ikke være så paranoid», sa Lasse, og jeg kjente at jeg skammet meg. Sannheten var rystende
Det skulle gå fem år før jeg forsto hva mannen min drev med i helgene.
Jeg var psykisk nedkjørt og hadde mistet all tro på meg selv da jeg møtte Lasse på en vennefest.
Forloveden min, Ståle, benyttet hver minste sjanse til å undertrykke meg, og jeg hadde sakte, men sikkert sklidd inn i rollen som et forsvarsløst offer.
Men akkurat denne kvelden var han hjemme med vår ettårige datter, mens jeg fikk gå ut med venninnene mine for første gang siden fødselen.
Jeg hadde imidlertid et strengt alkoholforbud og en stående ordre om å dra hjem hvis de andre gikk på byen.
Lasse var Ståles rake motsetning, og jeg, som var vant med en ti år eldre tyrann, kjente en dyp fascinasjon for denne blide gutten med kassegitaren.
Lasse var bildeskjønn, og det skulle ta lang tid før jeg skjønte at jeg falt mer for hans dypbrune øyne og smittende latter enn for personligheten hans.
Jeg merket at Lasse likte meg også, og da de andre gikk ut på byen, ble vi sittende igjen og prate til godt over midnatt.
Da jeg oppdaget hvordan tiden hadde flydd, fikk jeg det travelt med å komme meg hjem. Jeg visste nemlig så altfor godt hva som ventet meg.
Og ganske riktig, Ståle var rasende.
Vi ble kjærester
Lasse var arbeidsledig, og vi begynte å møtes i lunsjpausene mine. En gjensidig forelskelse tok raskt overhånd, og Lasse støttet meg gjennom det opprivende bruddet med Ståle.
Jeg, som var drøye 20 år og hadde flyttet rett fra foreldrene mine og inn til Ståle, skulle nå bo alene med ett år gamle Emma. Selvtilliten min var på nullpunktet, og jeg følte meg fryktelig alene i den nye leiligheten.
Lasse besøkte meg mye, og romansen vår utviklet seg til et kjæresteforhold. Jeg reagerte litt på at han aldri ville være sammen med meg i helgene, men tenkte at han sikkert var sliten nå når han hadde fått seg jobb. Det var i alle fall det han sa, at han trengte å sove ut, noe som var vanskelig med en ettåring i huset.
Det merkelige var at han aldri trengte å sove ut når jeg hadde barnefri. Da var det tvert imot festing til tidlig morgen både fredag og lørdag. Jeg burde kanskje luktet lunten, men jeg var livredd for å bli alene og tørstet desperat etter trygghet og kjærlighet.
Etter fire år på dette viset ble vi samboere. Lasse hadde et godt forhold til datteren min og satt gjerne barnevakt hvis jeg skulle møte venninner eller reise på kurs med jobben. At han aldri passet henne i helgene, tenkte jeg ikke så mye over.
Jeg visste jo at han trengte å sove ut. Samboerskapet med Lasse ble ikke helt som jeg hadde drømt om. Han var rastløs og humørsyk og jobbet overtid så å si hver eneste kveld. Jeg prøvde å tilrettelegge hverdagen så godt jeg kunne, ved å ta alt ansvar for husarbeid, handling og matlaging.
Men det hjalp ikke engang å komme til dekket bord. Lasse var like sliten uansett og gikk gjerne rett i seng når han kom fra jobben.
Etter at vi hadde lagt oss om kveldene, sto han ofte opp for å gå på toalettet. Jeg tenkte ikke videre over dette, ikke før jeg begynte å kjenne en underlig lukt på badet når jeg sto opp om morgenene. Jeg nevnte lukten for Lasse, og han kom med en «logisk» forklaring, som jeg naivt trodde på.
– Naboen over oss smugrøyker på badet, og det siver ned gjennom ventilasjonsanlegget til oss, sa han.
Les også: (+) Jeg var ung og måtte ta et valg for resten av livet. Dødsannonsen var en påminnelse
Tok ham på fersken
Lasse og jeg hadde hver vår bil, men når vi skulle noe sted sammen, var det alltid min vi brukte.
Hans var gammel, mens min var nyere og mer trafikksikker, så jeg stusset ikke over at vi aldri hadde kjørt bilen hans. Lasse reiste ofte hjem til moren for å sove ut i helgene, og hvis han gikk på byen med kompiser, overnattet han også alltid der.
«Jeg vil jo ikke komme full hjem når Emma er her», hvisket han hensynsfullt.
Jeg syntes det var trist at han ikke ville finne på ting sammen med meg og datteren min når vi hadde fri, men etter forholdet med Ståle hadde jeg mistet evnen til å stå på kravene. En kveld han hadde vært på byen med noen venner, kom han listende hjem utpå natten.
Han trodde nok at jeg sov, for han skvatt overrasket til da jeg kom ut til ham på kjøkkenet og tok ham på fersken med en håndrullet røyk i hånden.
Jeg var ikke særlig bevandret i rusmidlenes verden, men syntes ikke at røyken hans luktet som vanlig røyk, så jeg spurte vantro om han røykte hasj. Dette benektet han sterkt, og beklaget at han hadde røykt inne.
«Du må ikke være så paranoid» , sa han, og jeg kjente at jeg skammet meg.
Men ubevisst hadde nok hendelsen den natten gjort meg mer årvåken, så neste kveld gikk jeg på inn på badet like etter at Lasse hadde vært der. Og ganske riktig, der kjente jeg røyklukten fra natten før.
Jeg gikk straks inn og konfronterte Lasse med mistanken min, men han nektet og kalte meg paranoid. Jeg ga meg, men dagen etter tok jeg mot til meg og spurte naboen om han kunne slutte å røyke på badet, da lukten sivet ned til oss.
Naboen så forbauset på meg, og svarte at han var ikke-røyker. Jeg beklaget rødmende, og drevet av et skamfullt raseri begynte jeg å endevende leiligheten vår.
I en boks under skapet i gangen fant jeg brukerutstyr og noe som så ut til å være hasj. Ganske store mengder av det også. Da jeg konfronterte Lasse med funnet, svarte han først unnvikende, men innrømmet til slutt at han «røykte litt i helgene», og at han hadde holdt det skjult fordi jeg var «så hysterisk».
Jeg kastet ham ut med det samme og ga klar beskjed om at forholdet var over. Et helt år hadde han ført meg bak lyset.
Les også (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Endelig lykkelig
Og det skulle vise seg at ting var verre enn som så. Lasse hadde nemlig gått rett på byen, hvor han hadde drukket seg fra sans og samling, før han satte seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring.
I bilen fant politiet hasj og amfetamin, og slik fikk jeg vite at Lasse ikke bare hadde brukt dop, han hadde solgt det.
Så dette var det han hadde brukt helger og ettermiddager på i snart fem år, og dette var grunnen til at han hadde ventet fire av disse årene med å flytte inn til meg og Emma.
Jeg grøsser fremdeles når jeg tenker på hvor store mengder dop som er blitt oppbevart i leiligheten vår.
Tenk om Emma hadde funnet og spist noe av det? Eller om politiet hadde kommet på razzia? Hva ville skjedd da? Ville jeg ha kunnet bevise min uvitenhet, eller ville jeg ha blitt siktet som medskyldig og mistet Emma?
Etter erfaringene med den kontrollerende Ståle og den upålitelige Lasse, tok det lang tid før jeg stolte på en mann igjen, men for noen år siden traff jeg han som nå er min samboer, og endelig fikk jeg erfare at to voksne mennesker faktisk kan leve i et forhold basert på tillit og likeverd.
Gjennom felles venner hører jeg at Lasse fremdeles selger og bruker dop, og at han nå har gått over til sterkere stoffer. Han er blitt radmager og herjet, han kjører bil uten førerkort, og han klarer ikke å holde på en jobb.
Jeg tenker at han har fått sin straff, og at jeg endelig kan slutte å hate ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
