Jeg tittet inn i naboens hage og fikk hakeslepp, det kunne ikke stemme

Anders og jeg hadde flyttet et par år tidligere og var veldig fornøyde med vårt nye hjem. Rekkehuset var perfekt for oss, og det var både skole og barnehage i gangavstand. 

Vegg i vegg med oss bodde et eldre ektepar, og dem kom vi også godt overens med. De ble straks glad i barna våre og kom alltid over med boller eller et kakestykke når de hadde bakt. 

Det var rolig og hyggelig på alle måter, og vi ble vel litt bortskjemte i så måte. For dagen kom da det eldre ekteparet bestemte seg for å flytte. Det var tungt for dem med trappene i huset, nå ønsket de å bo på ett plan. 

Snart vinket vi farvel til dem da de dro av gårde med flyttelasset sitt.

Allerede neste dag flyttet våre nye naboer inn. Det var en småbarnsfamilie, og selv om vi visste at vi ville komme til å savne våre gamle naboer, håpet vi at forandringen også kunne føre til noe positivt.

Dessverre ble det ikke så bra som vi håpet. Barna deres var yngre enn våre og veldig bråkete. Det var to gutter som stort sett løp rundt på tomten og skrek og ropte hele tiden. 

Vi hadde bare så vidt pratet med foreldrene, Torbjørn og Matilde, og jeg hadde allerede begynt å irritere meg over det høye lydnivået. De nye naboene var blitt et irritasjonsmoment, og det slet på meg.

Nå var det fest der inne, for andre lørdagen på rad. Anders satt inne på arbeidsrommet med noe jobb han måtte få unna, og jeg var sliten. 

Jeg hadde sett frem til å slappe av i sofaen med en TV-serie jeg fulgte med på, men den høye musikken og bråket fra naboene ødela kosestunden min. Temmelig irritert gikk jeg ut på terrassen for å få litt frisk luft. 

Jeg tittet bort mot naboene og fikk hakeslepp. Preben? Kunne det virkelig være han som sto der i naboens hage med en øl i hånden? Han fikk øye på meg også, vi vinket forundret til hverandre, og han kom bort til meg.

– Hei, sa han. – Det var ikke akkurat i går.

– Nei, det var det ikke …

Jeg hadde håpet at vi en eller annen gang skulle treffes igjen, for måten vi hadde skiltes på, føltes både dum og pinlig, men jeg hadde aldri trodd at det skulle skje på denne måten.

Les også: (+) Jeg var så sjalu. Til slutt var det mamma som sa sannheten

Umodne reaksjoner

Anders og jeg hadde vært sammen i 12 år. Året før jeg møtte ham, hadde jeg vært forelsket i Preben. Han datet en annen kvinne på den tiden, men det var ikke noe alvorlig, og vi begynte å gå ut sammen. 

Da vi innledet et forhold, tok jeg det for gitt at han ikke lenger møtte den andre kvinnen, men det gjorde han. 

Da jeg fikk vite det, ble jeg sint og sjalu. Jeg var forelsket og så på det som et svik. 

Preben syntes jeg overreagerte, han hadde ikke skjult noe for meg, og vi hadde da ennå ikke snakket om at forholdet vårt var seriøst. 

Vi kranglet, og de neste dagene svarte jeg ikke på telefonen når han ringte.

Så gikk jeg på en fest, og mest for å hevne meg ble jeg med en mann hjem etter festen. 

Da Preben fikk vite dette, ble han sint og syntes jeg oppførte meg barnslig. Han hadde forsøkt å få tak i meg for å fortelle at han hadde brutt med den andre kvinnen. 

Nå kunne vi jo ha falt i armene på hverandre og blitt forsonet, men i stedet begynte vi å krangle igjen. Det var idiotisk, og vi oppførte oss dumt, begge to, men etter den natten så vi hverandre aldri igjen.

Jeg ventet på at han skulle ringe, og da han ikke gjorde det, tenkte jeg å ringe selv, men det ble aldri noe av. 

Det vi hadde hatt, rant ut i sanden. Smått om senn hørte jeg at han hadde fått en ny kjæreste, og selv møtte jeg Anders.

Og nå sto vi her. Jeg spurte om han ville ha en kopp kaffe, og han ble med meg inn. Jeg fortalte om familien min, og han fortalte om sin. Han var gift og hadde en sønn på fem år.

– Jeg angrer på at det ble som det ble, sa jeg. – Det er pinlig å tenke på hvor dumt vi oppførte oss.

Han nikket. Men vi var enige om at det jo hadde gått bra med oss begge, så kanskje var det like greit.

Samtidig følte jeg at vi hadde gått glipp av noe. Jeg hadde en diffus følelse av at vi burde ha fått mer tid sammen. Men kanskje fikk det holde at vi nå hadde sett hverandre og fått en slags avslutning …

Les også: (+) Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is

Nytt møte

Vi ble ikke venner på Facebook, men det hendte jeg tittet på profilen hans. Han la ut fine bilder av familien sin, og jeg kunne se at han var lykkelig. Akkurat som jeg.

Åtte år senere fikk jeg vite at Prebens kone var syk. Hun hadde kreft, og ifølge Preben var ikke prognosen den beste. Bare noen måneder senere fikk jeg høre at hun var død. Det var grusomt. 

Jeg skrev til Preben og viste min medfølelse, sa at han måtte ta kontakt hvis det var noe jeg kunne gjøre for ham. Han takket for det. 

Men det skulle gå fire år før han tok kontakt; en mail der han inviterte meg ut på middag.

Da hadde Anders og jeg vært separert i et halvt år, og Preben hadde fått høre dette av naboene mine.

Jeg fikk en god følelse i hjertet og forsto at det fortsatt fantes følelser for Preben i meg. 

Vi fikk en spesiell kveld sammen, og det utrolige var at vi fant tilbake til noe som hadde ligget og ulmet i så mange år. Denne gangen var vi modne for hverandre, og kjærligheten fikk utvikle seg og utfolde seg som en vakker blomst.

Nå har vi vært samboere i over fem år, og vi ser på hver dag som en gave. Vi håper og tror at vi skal elske hverandre livet ut, og jeg tenker med takknemlighet på våre bråkete naboer som faktisk gjorde denne lykken mulig. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller