I årevis ligger en eske under trappen til Kathrin. En dag åpner hun den og avslører bestefarens mørke hemmelighet
Kathrin fikk en kommentar som hjemsøkte henne i løpet av årene. Det tok flere år før hun orket å lete etter svar. Så oppdaget hun den sjokkerende sannheten.
Tyskland, 1980-tallet:
Kathrin Pabst (54) vokser opp i et trygt hjem med tre yngre søsken i en liten by i Tyskland.
Foruten farens tidlige død da Kathrin var syv år, kan ikke barndommen beskrives som annet enn idyllisk.
Bestefaren Robert fikk bygget to hus, ett til seg og Kathrins bestemor og ett til datteren som var blitt alenemor til de fire barna.
Når Kathrin på elleve år skal besøke besteforeldrene, sine åpner hun den tunge døren til bunkeren i kjelleren.
Søskenflokken på fire bruker nesten bare denne inngangen når de skal besøke besteforeldrene. Kathrin må bøye seg når hun går gjennom døren og inn i det store, firkantede rommet.
Her inne er det nakne grå betongvegger og noen hyller med hermetikk. Et vegg-til-vegg-teppe på gulvet gir det hele en hverdagslig atmosfære.
Ingen av vennene til Kathrin har bunker i kjelleren, men hun tenker ikke over det.
For Kathrin er bestefaren hennes store helt og rollemodell. Når de to går gjennom byen, er det alltid noen som stopper ham og vil hilse og prate. Alle vet hvem han er, men først og fremst er han en bestefar som virkelig bryr seg og ser henne.
Kathrins bestefar er en velansett bankdirektør i den lille byen de bor i. Han sørger for at de alle lever et godt liv. Hjemmet er vakkert innredet.
Bestemoren Elisabeth tar barna med på handletur og kjøper fine klær til dem. De vokser opp i et dannet hjem der de leser litteratur og lytter til musikk, og ikke minst har de intellektuelle samtaler.
Barna lærer at det å være gode mot andre mennesker er viktig. Det hersker en varm og vennskapelig tone i barndomshjemmet. Alle de voksne virker glade.
Besatt av hemmeligheter
Den unge jenta sanser at det ligger noe ufortalt i luften hjemme. Kanskje er dette grobunnen til hennes voksende interesse for familiehemmeligheter og historie?
En interesse som vokser seg til en besettelse. Stadig oftere tråler Kathrin loppemarkeder på jakt etter brev, dagbøker og dokumenter som forteller historier og hemmeligheter. Hun aner ikke hvor besettelsen kommer fra.
I etterkrigstidens Tyskland snakker ingen om krigen.
Moren til Kathrin ble født i 1944, ett år før krigen tok slutt. Hun har fortalt at hun reddet sin egen mor fra å bli voldtatt ved å skrike høyt da de sovjetiske soldatene kom etter dem mens de var på flukt.
Dette er en historie Kathrins mor har fått høre igjen og igjen av sin mor, Kathrins bestemor, og som har gitt henne en god selvfølelse.
Det tyske folk lever med det kollektive ansvaret for forbrytelsene som ble begått mot menneskeheten under andre verdenskrig.
Kathrin vet at bestefaren hennes var soldat i den tyske hæren, men hvilken ung mann på 40-tallet var vel ikke det? De hadde jo ikke noe valg.
På åttitallet, mens hun går på gymnaset, opplæres de unge grundig i alt Tyskland har vært ansvarlig for. Man vil forebygge at noe lignende noen gang skal skje igjen.
Da Kathrin begynner å forske på hva som egentlig skjedde, om krigens grusomheter som kulde, sult og sykdom, tvangsarbeid, og hvordan soldater på begge sider voldtok kvinnene på flukt, innser hun at få ville latt seg stoppe av et skrikende barn.
Les også: Fredrik lurte tyskerne trill rundt – ble krigshelt som 17-åring
Nazist til sin død
8. mai 1985 holder forbundspresident Richard von Weizsäcker en tale der han sier at hver og én som deltok i andre verdenskrig må spørre seg selv om hvilket ansvar de har for de menneskelige lidelsene.
«Mange bortforklarte ugjerningene de var med på da den ubeskrivelige sannheten om holocaust kom frem ved krigens slutt», sa forbundspresidenten.
Dette får Kathrins bestefar med seg, men han er fremdeles taus om andre verdenskrig. På slutten av året dør bestefaren før Kathrin får stilt ham spørsmålene hun har begynt å gruble over etter alt hun har hørt på skolen.
En onkel forteller senere at bestefaren var overbevist nasjonalsosialist til sin død.
Kommentaren skal hjemsøke Kathrin i løpet av årene. Det er nesten umulig å forstå at den smarte, snille bestefaren hennes kunne ha vært overbevist nasjonalsosialist og tatt del i forbrytelser av verste sort! Men det skal gå årevis før hun orker å lete etter svaret.
Arver forfedres traumer
Norge, Grimstad 2024:
Årene er gått. Kathrin har bodd i Norge siden 2001 og har jobbet ved forskjellige kulturhistoriske museer.
I Grimstad er hun etablert med to voksne barn. Hun har drevet mye spennende forskning som blant annet handler om hvordan generasjoners traumer påvirker sine etterkommere. Konklusjonen er klar: Både krigsbarna og barnebarn arver forfedrenes krigstraumer.
– Traumer kan arves av etterkommere i minst tre generasjoner, forteller Kathrin som tar oss med til krigsminnesmerkene ved Grimstad kirke hvor vi kan se utover byen og havnen.
I dag vet hun at ulike lidelser kan ha sammenheng med forfedrenes smertefulle opplevelser i fortiden. Hendelser som aldri er bearbeidet. Vonde minner som er lagt lokk på. Disse kan etterkommerne sanse, slik hun sanset at hennes egen familie bærer med seg traumer som aldri har sett dagens lys.
Den skremmende esken
Kathrin er sikker på at hun er preget av de vonde opplevelsene til besteforeldrene på begge sider: Bestefarens opplevelser i tre lange år ved fronten, og bestemorens opplevelser gjennom et langt år på flukt da den Røde arme slo tilbake etter nazistenes angrep i øst. Men tausheten, det å sanse uten å forstå, var kanskje det vanskeligste å håndtere.
Da Kathrin flyttet til Norge, hadde hun med seg en eske med oldeforeldrenes og bestefarens minner. Det tar usedvanlig lang tid før hun åpner esken.
Hun som er så interessert i dagbøker … Noe med esken virker skremmende uten at hun kan forklare hva det er. Kathrin vet bare at hun ikke vil åpne den.
En dag tar hun mot til seg. Snart holder hun i hånden et portrett av bestefaren som ung soldat med flere medaljer på uniformen. De samme medaljene ligger også i esken.
Hun finner bilder av sine avdøde slektninger, unge glade mennesker og lykkelige familier fra en tid før krigen startet. Men også bilder der de er preget av harde tider. Bleke og avmagrede stirrer de med matte blikk inn i kamera.
Esken inneholder også oldeforeldrenes dagbøker og dagboken til bestefaren, sammen med flere dokumenter og brev. Her er de faktiske hendelsene sirlig ført i pennen av de tre.
Kathrin begynner å lese om 1. mars 1945 og oldeforeldrenes flukt fra sovjetiske tropper, Den røde arme. For å knytte innholdet til dagbøkene, leser hun seg opp i historiske hendelser og begivenheter som er lett å knytte til dagboknotatene.
På denne tiden, i 1945, ble deler av de tyske østområdene polske og deler av daværende Polen ble russisk. Men det var sivilbefolkningen på begge sider som led mest.
Av de 14 millioner tyskere som bodde i de tyske østområdene, var 6,5 millioner mennesker igjen da de fikk beskjed om å rømme mer eller mindre samtidig vestover.
Blant dem var Kathrins slektninger – oldeforeldre, bestemor som ung kvinne, mor og tante som barn, mens guttene i familiene alle var soldater i hvert sitt regiment. Kathrins oldemor ante ikke hvor de befant seg.
Les også (+): Hvis veggene kunne snakke: Historiene om Norges mest kjente høyfjellshoteller er mange
Fysisk dårlig av å lese
Oldemoren skriver i dagboken:
«På denne veien så vi krigens grusomme ansikt. Døde soldater i veikanten; to her, fire der, noen ikke eldre enn 15 eller 16 år. De stirret med vidåpne øyne mot himmelen. Min Robert, Friedrich og Wilhelm, ligger dere også slik? Vil jeg aldri få vite hva som hendte med dere, slik som mødrene til disse unge soldatene? Det er nesten uutholdelig. Vi passerte minst 20 av dem. Så unge og uskyldige. Ingen spade var å oppdrive, og vi hadde heller ikke tid.»
Bestefarens dagbøker gir bare begrenset informasjon om spørsmålene Kathrin er mest opptatt av:
Hva fikk ham til å bli soldat i Hitlers grusomme hær? Og hvorfor tok han senere aldri avstand fra det han har vært med på som ung mann?
Svaret ligger delvis i økonomien finner hun senere ut, men også i det politiske.
Systematisk ble ungdommene indoktrinert i troen på at de er ariske og dermed bør ha verdensherredømme. 19 år gammel vervet Kathrins bestefar seg til krigen, overbevist om at han kjempet for det rette.
Dagbøkene nevner ingen av grusomhetene bestefaren ifølge bøker om hans divisjon må ha vært med på. Kathrin har forsøkt å nøste opp historien til begge besteforeldrene, både soldaten og flyktningene, og begge har hver på sin måte vært vanskelige å forholde seg til.
– Gravingen i disse mørke kapitlene i familiehistorien ble mer krevende enn jeg hadde sett for meg. I flere uker var jeg fysisk dårlig. Noen bilder fra krigen festet seg på netthinnen og tok nattesøvnen fra meg, sier hun i dag.
Hun har funnet ut at bestefaren kjempet i en av Hitlers eliteenheter på tre ulike fronter under andre verdenskrig. Hans divisjon var med på grusomme kamper, der blant annet hundrevis av sivile ble meiet ned.
Kathrin har lett, men finner ikke nøyaktig informasjon om hvor bestefaren var til hvilket tidspunkt. Divisjonen var stor, og dens mer enn 18 000 soldater kunne raskt flyttes fra en til en annen underenhet. Selv om hun ikke vet hvilke forbrytelser bestefaren hennes var med på, er hun sikker på at det må ha vært flere.
Aldri har han snakket om det, men båret det med seg hele sitt liv under et stort lag av påtatt letthet og morsomheter.
Tilgivelse
– Lenge var jeg sint på bestefar. Jeg kunne ikke fatte at akkurat han ikke tok avstand fra nazismen, i det minste senere, etter at nazistenes forbrytelser ble bredt kjent.
Via en psykoanalytiker som jobber med tidligere soldater får hun et nytt blikk på historien:
«Den stakkars bestefaren din. Han var bare 19 år da han gikk inn i krigen. Han har sett det grusomste av det grusomme. Hele livet har han båret på et forferdelig traume. Soldatene måtte legge lokk på det de hadde opplevd for å klare å leve videre, og samfunnet ville ikke høre historiene av gjerningsmennene. Alt skulle ties om.»
Kathrin tror derfor at bestefaren bygget en bunker i kjelleren av huset av to grunner:
– Han ville beskytte oss mot en ny krig. Men han trengte også et rom for det grusomme han aldri fått bearbeidet.
Det er også en annen ting Kathrin er tydelig på:
18 millioner tyske soldater tjenestegjorde for det tredje riket under andre verdenskrig.
– 18 millioner mennesker kan ikke være onde. Noen var nok sadister og nøt å skade og påføre andre smerte, men først og fremst var det sterke mekanismer i sving som tvang også helt vanlige unge gutter til å følge en ideologi som visste seg å ha grusomme konsekvenser.
Samtidig er det ingen unnskyldning for krigsforbrytelser. Hver forbrytelse må straffes, sier Kathrin.
Oppdagelsene førte til at Kathrin skrev boken «Bestefars bunker» på Oktober forlag.
Å skrive boken beskriver hun som en form for terapi, å forstå sin egen historie og sette den i en større kontekst. Mange vil kunne kjenne seg igjen.
Hun er ikke lenger sint på bestefaren.
– Hadde han ikke vist oss barna så mye kjærlighet som han gjorde, ville jeg antagelig ikke ha tilgitt ham for aldri å ha tatt avstand fra fortiden. Men bestefar gjorde så godt han kunne. Jeg velger å beholde den kjærlige tolkningen av ham.
