Tross aldersforskjellen på nesten 50 år, ble Marit og Inger bestevenner
Det to hadde brevvekslet via e-post og tekstmeldinger i ett års tid før de endelig møttes. De to ble bestevenner med felles mål.
Publisert
– Når jeg trår over terskelen til soverommet mitt, legger jeg igjen dagens bekymringer. Så setter jeg meg på sengekanten og teller alle dagens velsignelser, sier Inger Bredland (92).
Hun forteller at bare det fine som har skjedd i løpet av dagen får bli med inn der hun skal sove. Det som ikke er så bra, kommer ikke over dørstokken.
Slik har hun gjort det i årevis.
Hennes 46 år yngre venninne Marit Sofienlund Almquist (46) har et lignende ritual som hun gjør hver kveld med de to sønnene sine.
– Hver kveld takker vi for tre fine ting som har hendt i løpe av dagen. og så sier vi alle: Jeg er: Snill, smart og spesiell, forteller Marit.
Marit og Inger har vært venner i snart et år til tross for aldersforskjellen og avstanden. Inger bor på Spikkestad mens Marit bor i Rælingen. De to ble venner gjennom tekstmeldinger takket være en reportasje i Norsk Ukeblad.
Starten på et vennskap
Det startet i 2024 da Norsk Ukeblad var med Marit og «Gledessprederne» i Frognerparken i Oslo for å spre glede. Dagen var iskald, med cirka 25 minusgrader.
Det var klarvær og sol, men folk hutret forbi Marit og medhjelperne hennes som ville spre litt glede til vilt fremmede. De som stoppet, fikk sjokoladehjerte og en klem.
– De fleste blir overrasket, men nesten alle er positive, ler Marit, som husker den kalde vinterdagen godt. Det var langt ifra første gangen hun gjorde gledesstunt.
Sorg ble til glede
Alt begynte med at Marit selv opplevde hvordan glede kunne erstatte sorg.
En dag stilte Marit seg opp på busstasjonen med fargerike ballonger og delte ut klemmerog sjokolade til tilfeldige mennesker.
Responsen var positiv. Marit fikk takknemlighet og glede tilbake.
Hun hadde vært gjennom en skilsmisse. Fremtiden som alenemor virket alt annet enn lys. Men det var før hun oppdaget at det å spre glede virket helende på sinnet.
Da hun oppdaget hvor mye det betydde å glede andre, bestemte Marit seg for å starte en ny folkebevegelse. Hun kalte det for «Gledessprederne» for å skape et rausere samfunn.
Les også: – Bestemors eneste ønske er å komme på sykehjem. Men det får hun ikke
Gode gjerninger
Da Inger leste reportasjen i Norsk Ukeblad, ble hun inspirert av Marits gode gjerninger. Hun virket som en dame etter hennes hjerte.
Selv hadde Inger for mange år siden hatt som hobby å lage kort, som ble solgt på håndarbeidsutsalg. Denne hobbyen hadde nå ligget på hylla en del år.
Etter å ha lest reportasjen ble Inger nysgjerrig på både «Gledessprederne» og på Marit som menneske.
Dermed fant Inger e-postadressen til Marit og sendte en mail. Det skulle bli starten på et helt nytt vennskap.
Inger skrev til Marit at selv om hun var gammel og dårlig til bens ønsket hun å være til glede for andre. Kanskje hun kunne bidra til gledesprosjektet ved å sende henne noen kort hun hadde laget? Så kunne Marit dele dem ut.
«Klart det», svarte Marit. Hun var glad for alle slags bidrag.
Vennskapet skulle snart utvikle seg til noe dypere.
De to skrev til hverandre på telefonen stadig oftere, og ble snart venner på Facebook der de delte tanker og fortellinger om livene sine. Til tross for aldersforskjellen fant de ut at de var like på flere måter. Begge hadde de vært gjennom vonde samlivsbrudd. Og begge hadde et iboende ønske om å gjøre en positiv forskjell for andre. Dessuten hadde de begge takknemlighet som et daglig ritual. Å telle velsignelsene i livet. Alle de gode øyeblikkene.
Inger sendte Marit bunker med håndlagde kort med oppmuntrende og gode ord.
Marit delte kortene for å spre glede og lys i andres liv. Slik gikk året 2024.
Gule roser og solskinnsboller
Så bestemte de to vennene seg for å møtes. Da året ble til 2025 skrev Marit til Norsk Ukeblad om planene sine.
Norsk Ukeblad ble med til Spikkestad den første gangen de to skulle møtes på ordentlig. Vinterdagen er slapsete og grå da vi svinger inn foran blokka der Marits eldre venninne bor. Marit i gul boblejakke. Vi har med gule roser, solskinnsboller og sjokoladehjerter. Spente ringer vi på hos Inger. Hun åpner døra og de to venninnene klemmer hverandre lenge.
– Det var enda bedre å møte deg i virkeligheten enn jeg hadde trodd, utbryter Inger som viser oss inn i en stue fylt av grønne planter.
Hun skjenker i kaffe til oss og praten går livlig.
Inger henter frem en gave hun fikk av Marit. Marit har samlet gamle visdomshistorier, egenskrevne historier og mentale øvelser i en egen bok som hun har kalt «Våken?».
Den sendte hun til sin eldre venninne.
– Jeg har hatt så stor glede av boken. Den kan jeg anbefale på det varmeste, sier Inger.
Den kloke venninnen til Marit har også vært igjennom livets opp og nedturer og har ett og annet råd til sin yngre venninne. Begge deler de evnen til å hente frem gleden, selv når det ser som mørkest ut.
Krigsangst
Selv om Inger regner seg som engasjert og holder seg oppdatert på hva som foregår i verden, må hun slå av nyhetene en gang iblant.
– Så mye smerte og mange triste skjebner som ruller over skjermen hver dag. Hun har levd et langt liv og husker både da krigen brøt ut og da frigjøringsdagen kom.
– Det skjer mye i dag som er likt den gangen. Da krigen kom måtte familien vår rømme. Vi bodde like ved Kjeller flyplass, så det var et farlig sted å bo. Krigsårene ble tilbrakt på en liten bondegård i Bamble. Dagene var fylt med både usikkerhet, krigsangst og gode opplevelser. Aldri har Inger sett så mye glede som da frigjøringsdagen endelig kom. Og ikke minst da kongefamilien kom hjem til Norge 7. juni 1945.
– Da de kom, sto jeg i Slottsbakken sammen med tusenvis av andre og jublet. Den kvelden hadde jeg ikke stemme igjen!
Les også (+): Den blide nabokvinnen skjulte en redselsfull hemmelighet
Lys i tunnelen
Inger ser tilbake på et innholdsrikt liv. Hun har fire biologiske barn, to bonusbarn og har vært fostermor til flere. Seksten barnebarn og elleve oldebarn har det også blitt, forteller hun med smil i stemmen. Det er tydelig at hun er en varm og omsorgsfull dame.
Hun forstår at det er lett å føle seg maktesløs når man ser nyheter på TV.
Men selv om alt synes håpløst, er det viktig å huske at hver og en kan bidra positivt med å gjøre gode gjerninger.
Livet er ikke en mørk kjeller. Det er en tunnel med lys i ende, sier inger. Og Marit tar til seg sitatet og lagrer det i hjertet sitt.
Å glede andre er å gjøre seg selv godt! Inger har flere hyllemeter med lyrikk i bokhyllene. Hun er med i en diktklubb med tre venninner. De møtes en gang i måneden og leser dikt. Noen av diktene finner også veien inn i gledeskortene Inger lager – etter at hun har innhentet tillatelse fra opphavsmenn – og kvinner, selvsagt.
– Inger er et lyspunkt i mitt liv, og jeg blir imponert og rørt over hennes klokskap og fine refleksjoner.
Også er det fascinerende at vi er så like til tross for aldersforskjellen.
– Inger har et hjerte som nekter å gi opp håpet om at godheten i verden skal vinne, sier Marit. De to er enige om at de to er bevis at vennskap på tvers av generasjoner kan gi uventede gevinster.
