Evas mann bar på en hemmelighet

Dramatisk brudd med sekten

Som 20-åring begynner Bente å tvile på sekten, og ønsker å bryte ut. Men frykten for at hun skal havne i fortapelsen, holder henne tilbake.

Sommeren 2007:

Eva Kristiansen og Jan Lindvik er på ferie i Spania. Endelig skal de få tid sammen. Bare de to. I fire år har de vært gift, og like lenge har Jan ukependlet til Lillehammer på grunn av jobben. Nå skal de dyrke kjærligheten og ta igjen alt det forsømte. De sitter ute på terrassen og nyter den varme sommerkvelden. Bare på fleip sier Eva:

– Nå som du skal slutte å ukependle bør vi kanskje gå i parterapi, for å lære og leve sammen på nytt?

Alvorsprat

Eva smiler, for å vise at hun tøyser.

– Da vet jeg hvor vi skal starte praten, svarer Jan.

Overrasket ser hun at han er nervøs. Et øyeblikk streifer det henne: «Har han vært utro?» Hun slår det fra seg. Etter at de ble et par i 2001, har de begge blomstret. Mer tid til å gruble får hun ikke, før han stuper ut i det og avslører:

– Jeg er en transperson! Jeg liker å kle meg ut i kvinneklær!

Skammen

Eva vokste opp i Finnmark, men flyttet tidlig hjemmefra for å utdanne seg. Første gang hun møtte Jan, var på en filminnspilling i Nord-Norge. Da var begge i 20-årene. De giftet seg på hver sin kant og fikk barn. De to familiene var i mange år omgangsvenner, men etter hvert mistet de kontakten.

Jan er fra en bygd utenfor Bergen. Da han var rundt ni–ti år gammel, fant han en kiste med dameklær. Prøvende tok han på seg en kjole. Stoffet falt silkemykt mot huden. For ham føltes det på uforklarlig vis «riktig». 

Opp gjennom årene lånte han morens og søsterens klær i skjul. Instinktivt visste han at ingen måtte få øye på ham. Skammen var med ham konstant.

Forvirret tenåring

Er han en jente født i en guttekropp, eller homofil? Det tok ham mange år å finne svar på spørsmålene han stilte seg selv gjennom puberteten. I hans oppveksttid på 60-tallet pratet ingen om «den slags». Han slet med å forstå og felte mange tårer i forsøket på å fortrenge «jenta i seg». Heldigvis var det hippietid og stuerent for en gitarspillende mann å ha både lange negler og langt hår.

Familiemannen

Midt i identitetskrisen opplevde Jan å bli forelsket – i en kvinne, han ble han gift og fikk barn. Selv om han ennå ikke følte at han hadde avklart sin identitet, levde han et innholdsrikt liv. Han var familiemann med eget hus, flott kone og fire herlige barn. Han jobbet på store filmer og hadde suksess som lyddesigner. Men under årenes løp fant han «ordet» for hvem han var, en transvestitt. Det er ikke et dekkende ord, men det nærmeste han kan komme.

Da Jan ble skilt, fikk han større frihet til å leve ut sin hemmelighet.

Eva ble også skilt fra sin mann.

Mars 2001, premierefest:

Elling er årets store, norske spillefilm, en fortelling hvor lydprofessor Jan Lindvik nok en gang har utmerket seg. Eva er på filmpremieren, og der ser hun Jan. Men han ser ikke henne. Nå har de ikke møttes på flere år. Hun tenker at det hadde vært moro å treffe ham igjen. Eva bestemmer seg for å gå på premierefesten som er umiddelbart etterpå.

Magisk kyss

 - Vet du hvor Jan er? spør hun folk i det stappfulle festlokalet. Plutselig er det blitt veldig viktig for henne å finne ham. Og så plutselig ser de hverandre – samtidig. Hun kjenner hjertet hamre i brystet. Da de går mot hverandre, er det som i langsom film. De møtes i en omfavnelse. Etterpå blir de stående og småprate, med fingrene flettet. Begge vet de at noe magisk har skjedd.

Mirakeljentas kamp mot kreften

Idet legene forlater rommet, svikter bena under pappa Trond Espen. Lille Eliisa som bare er åtte måneder gammel! Skal hun forlate dette fabelaktige livet? Det er så altfor tidlig!

 – Er det greit at vi kysser? spør hun. Han nikker. Og så lukker de øynene, for alt annet enn hverandre.

Om høsten flytter hun inn til Jan i Bærum og i 2003 gifter de seg. Både hennes to og hans fire barn og tidligere ektefeller er positive.

 -At vi alle kjenner hverandre fra tidligere av er både trygt og godt, tenker Eva lykkelig.

Kvinne på si

Jan er overbevist om at de har funnet kjærligheten, men velger ikke å si noe til Eva om sin dype hemmelighet. Jan pendler til Lillehammer, og er bare hjemme i helgene. Det gjør det lettere for ham å leve ut kvinnen i seg, uten at Eva oppdager det.

Først da Jan skal slutte å pendle, kommer vendepunktet. Hans identitet som kvinne har vokst og er blitt sterk. Må han gi bort alle de lekre dameklærne han har i leiligheten på Lillehammer? Han orker ikke tanken på det. Trangen til å være i et kvinneuttrykk, ved å kle seg i dameklær, lar seg ikke lenger kue. Det får bære eller briste, han har ikke annet valg enn å ta sjansen på at Eva vil forstå. I hvert fall prøve å forstå; lytte til ham.

Jan Elisabeth

På denne deilige sommerkvelden i Spania skal kjærligheten få stå sin prøve. Hemmeligheten som Jan røper, hadde ikke Eva den villeste anelse om. Nå står mannen hun elsker, foran henne med svett tinning og søkende blikk. At han har holdt det skjult, overfor et menneske han ellers deler alt med, anser han selv som utroskap. Heldigvis opplever ikke Eva det slik. Der og da bestemmer finnmarkingen seg for «Æ står han av». Og så går hun rett på sak:

– Har du tenkt å kappe av deg pikken?

Han rister på hodet.

– Vurderer du å begynne med hormoner og skifte kjønn?

Igjen en benektende risting.

– Da får vi sette oss ned og prate! sier hun, og kan se at han blir lettet.

Feminin side

Foran seg har de heldigvis fem ukers ferie. Den bruker de til å prate ut og gjøre henne kjent med «den feminine siden av Jan».

– Kan du kle deg om for meg? ber Eva uredd.

Han graver i kofferten og finner det eneste beviset han har våget å smugle med på ferien: En krøllete BH. Med åpent sinn og behov for å forstå ham foreslår hun en handletur. Da han etterpå er «omkledd», som det kalles, er hennes nøkterne kommentar: – Hvorfor bruker du parykk? Du har jo nydelig hår, la ditt eget gro!

Nytt navn

Mot alle odds vokser forholdet seg enda sterkere. Takket være Evas storsinn blir Jan bokstavelig talt født på ny.

– Du bør jo ha et «jentenavn» også! Hun forslår Elisabeth, med «th», et navn hun bestandig har likt. Hva synes du?

 Oppmuntret av kvinnen han mener er «verdens kuleste kone», ser Jan Elisabeth dagens lys. Vel hjemme i Norge gjenstår det å presentere «henne» for venner og familie.

Tre i ekteskapet

Da de forteller det til familien, er reaksjonene mer positive enn negative.

Annikens kamp for livet

Anniken dro til Finnmark for å studere og forelsket seg ved første blikk i medstudenten Erlend. Én drøy måned senere måtte hun ta en svært vanskelig telefon til ham.

– Nå falt det mange brikker på plass, sier moren hans.

Barna tar det også pent, men vil helst ikke se ham omkledd – ennå.

For Evas døtre er det som om en lyspære slås på:

– Først nå har jeg følelsen av å kjenne hele Jan, sier den ene datteren.

Det kunne ha vært Evas ord. At Jan hadde en bag med damesko liggende, hadde hun aldri fundert på. Han jobbet jo med spillefilmer, og det var vel noe han brukte der, tenkte hun. Hun forsto også at han brukte glatte dametruser fremfor skrukkete boksershorts. «Jeg har en praktisk mann», hadde hun resonnert. Selv om hun ikke ante at han skjulte noe, er det likevel en lettelse hun kjenner etter at hemmeligheten er delt.

Raus kone

Både som psykiatrisk sykepleier og godt voksen er hun rik på livserfaring. Hun evner å se smerten han har båret på, i stedet for å fokusere på hemmeligheten som «utroskap». Han er fremdeles mannen hun elsker.

Mellom dem skapes en ny fortrolighet, som gir en bunnsolid trygghet.

– Men noen regler må vi ha, slår hun bestemt fast.

– Du kan ikke være dame hele tiden. Kan du si fra når du føler behov for å kle deg om? For selv om jeg setter pris på å ha fått en ny venninne, er det Jan som er min store kjærlighet.

Frihet

I dag, 12 år etter at de lovet hverandre evig troskap, fungerer det å være tre i ekteskapet stort sett fint, for alle. 

– Først og fremst er jeg Jan, og noen ganger Jan Elisabeth, forteller han til Norsk Ukeblad.

– Jeg liker friheten til å kunne veksle mellom dem. I det daglige er det for meg ofte nok å være androgyn i klær. Jeg sminker og pynter meg når jeg skal noe spesielt. Sånn som i dag. Er det ikke det andre jenter gjør også?

Klær og champagne

Sammen med «transelaget», som Eva humoristisk kaller Forbundet for transseksuelle, hvor Jan er nyvalgt leder, er vi invitert til bruktbutikken «Fløyel og kanari» på Gimle i Oslo, for å prøve klær og drikke champagne.

Jan Elisabeth kommer fra «full overhaling» hos frisøren. Det lange, brune håret er nykrøllet, og neglene er lakket i samme farge som den rosa kåpen.

– Uff! Jeg skrapte dem opp på veien hit. Se!

Han strekker frem en velpleid hånd, som også er prydet med en ring med stor, matchende sten. Skikkelsen er så feminin at vi fort glemmer Jan til fordel for Jan Elisabeth.

Selv om Jan Elisabeth er omkledd, nusser paret åpenlyst på hverandre og holder hender.

– Men der setter vi streken, inntil vi er Eva og Jan igjen, understreker hun.

Dobbeltliv

- Mange mennesker lever én eller annen form for dobbeltliv, som de ikke klarer å fortelle om til sin livspartner. Særlig krevende er det sikkert å åpne opp når «hemmeligheten» faller et stykke utenfor det «normerte» i et samliv, mener psykolog Martin Skjønsberg.

- Vår lille engel kjemper for livet

Angelica (10) er så syk at ingen vet hva morgendagen bringer. Familien våker over henne og tviholder på livet.

Han tilføyer at det kreves både stor tillit for å åpne opp, og raushet for å akseptere det som blir fortalt. Med god kommunikasjon som et fundament, slik at paret får pratet ut med hverandre, kan en utfordring som denne i beste fall bli en berikelse.

God kommunikasjon

- I hvert fall ville jeg tro at det å dele vil føre paret nærmere hverandre. Det krever imidlertid at man fortsetter å prate sammen, jevnt og godt over tid. For utfordringene ender naturlig nok ikke bare fordi sannheten er kommet ut. Å skulle forsvare livsstilen sin overfor andre kan for eksempel være krevende, påpeker psykologen.

Han forteller at vi gjentatte ganger ser bevis på at vi mennesker er tilpasningsdyktige, og at vi takler langt mer enn vi hadde trodd vi skulle klare.

-Spesielt når kjærligheten er stor! På samme tid er det viktig å akseptere at det for noen er uforenelig å fortsette i et forhold som krever uvanlig stor romslighet, sier psykolog Martin Skjønsberg.

Mannen i mitt liv

I butikken står Jan Elisabeth og kona sammen foran speilet og prøver på seg ulike hatter. Som to venninner, kniser de av speilbildet sitt.

– Da Jan endelig kom ut av skapet, opplevde han en «ny pubertet». Det var så mye som skulle prøves. Han tok på seg altfor korte skjørt og altfor mye sminke. Tross alt var han jo 55 år gammel. «Du får kle deg etter alderen», sa jeg. Nå har han endelig fått en stil som passer bedre for oss damer midt i livet.

– Nå må du gi deg!

Liksom-fornærmet dulter han borti skulderen hennes.

– Du og jeg har bare fullstendig forskjellig smak, min kjære. Sånn er det bare!

De ser på hverandre og ler godt. Humoren deler de uten tvil.

Kjærligheten varer

– Jeg hadde neppe kommet ut av skapet uten Eva. Hun er et stort menneske.

Han planter et kjærlig kyss på de smilende leppene hennes. Det er ingen tvil om at disse to både har akseptert seg selv og hverandre.

– Jeg elsker deg for akkurat den du er, sier Eva varmt og griper hånden hans.

– Noen ganger kan det riktig nok bli litt for lite Jan og altfor mye Jan Elisabeth, innrømmer hun overfor oss.

– Han er nemlig svært aktiv med å hjelpe andre, både i forbundet og innen politisk arbeid for transpersoner. Jo da, det hender at jeg setter foten ned og synger ut! Det er tross alt den kjekke, maskuline Jan jeg giftet meg med, poengterer hun.

– Og han nyter jeg fremdeles å krype nært, nært inntil.

Denne saken ble første gang publisert 07/06 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.