Test: Alfa Romeo Giulia 2,2 JMTD
Med lidenskap skal kjørelyst fremkalles.
Det er ikke en underdrivelse å si at Alfa Romeo er et merke som har ligget nede for telling en stund. Store deler av Fiat-konsernet har vært i full krisemodus, og ble for noen år siden fusjonert med et annet bilkonsern i krise: Chrysler.
Den nye produsenten har hatt primærfokus på USA. Lancia er avviklet, Fiat og Alfa Romeo knapt har hatt en virkelig ny bil på markedet på flere år. Mange er derimot faset ut.
Unntaket var moro-bilen Alfa Romeo 4C, men det er en bil som Maserati egentlig lagde for dem.
Les test: Velkommen tilbake, du er elsket!
Det hjalp nok heller ikke på salget i Norge at produsenten selv tok over importøren fra RSA. I årets 10 første måneder ble det registrert 36 Alfa Romeo i Norge - ned fra katastrofale 40 på samme tid i fjor. Slike tall er det naturligvis ikke business i. Til sammenligning ble det i oktober alene satt skilter på 858 VW Golf.
Redningsbilen
Men at det er krise, betyr egentlig at det bare kan gå én vei. Bilen Alfa Romeo nå håper skal være det som endrer alt er Giulia - den spirituelle etterfølgeren til Alfa Romeo 159 som ble faset ut i 2011. Navnet stammer derimot fra en suksess på 60- og 70-tallet.
Dette er en bil som går rett i strupen på et veldig vanskelig segment som i dag domineres totalt av Audi A4, Mercedes C-klasse og BMW 3-serie. På toppen av det hele hele har klassen fått konkurranse fra Jaguar gjennom XE - samt Lexus IS.
Så for å vise at de mente alvor med sitt comeback, begynte Alfa Romeo sin lansering med å sette sedan-rekord på Nürburgring med M3/C63 AMG/RS4-konkurrenten Giulia Quadrifoglio med heftige 510 hestekrefter fra en V6-er under panseret.
Dette sier noe om potensialet som ligger i bilen.
Screen9v2
Et annet dyr
Testbilen vi har vært ute med denne gangen er derimot noe helt annet, nærmere bestemt en 2,2-liters dieselvariant med 180-hestekrefter og manuell girkasse.
Rent umiddelbart ville vi si at kombinasjonen av Alfa Romeo og diesel skurrer noe voldsomt, og den første følelsen vi fikk av å sette oss bak rattet var også er en gedigen skuffelse.
Men det var før vi kom på at Alfa Romeo har en av de mest distinkte kjøremodusvelgerne på markedet - den såkalte DNA-knappen.
Ved å flippe den fra N (Normal) til D (Dynamic), får du en åpenbaring. Normal-modusen føles som dvask øko-modus i andre biler. Ved å velge Dynamic, forbedres gassresponsen kraftig og motoren viser seg fra en langt mer villig side. Plutselig blir bilen kjøreglad!
Fordi motoren har et høyere volum enn alle sine konkurrenter, har Alfa presset ut mer dreiemoment. 450 Nm fra 1750 RPM gjør motoren lettkjørt og kraftig - og det hele er egentlighyggelig i kombinasjon med den samme 6-trinns manuelle girkassen som BMW benytter.
Oppleves veldig lett
Når du sitter bak rattet, opplever du på ingen måte at dette er en typisk «dieseltung» bil. Årsaken er enkel: Med en egenvekt på bare 1378 kg er den over 50 kg lettere enn 3-serien - og over 100 kg lettere enn Jaguar XE.
Alfa har som vanlig sørget for at bilen har nær optimal vektbalanse, og kombinasjonen gjør at bilen føles lett og ledig. Bilen ligger uforskammet godt på veien, og later til å være med på det meste du byr på av svinger.
Under vår prøvekjøring, som i stor grad var på forferdelig føre, opplevde vi stor kjøreglede i relativt lave hastigheter. En får en følelse av Alfa Romeo-lidenskapen. Selv med feil motor!
Men av årsaker verken vi eller tilsynelatende noen andre forstår, har Alfa Romeo gjort det umulig å deaktivere ESP med mindre du går for V6-varianten, noe som er en anelse frustrerende på skikkelig vinterføre i en velbalansert bil.
Dessverre er det også visse elementer ved bilen som også oppleves som et resultat av vektreduksjon. Når du for eksempel slenger igjen bagasjelokket, så forstår du hvor Alfa har hentet vektreduksjonen sin fra. Det oser ikke bunnsolid og tett.
Interiøret føles ikke som Alfa
Noe av det undertegnede husker aller best fra forgjengeren 159, var interiøret. Dette var veldig annerledes enn alt det andre på markedet. Det var litt sært, det var virkelig annerledes - og det bar preg av litt italiensk lidenskap.
Interiøret på Guila virker derimot veldig, veldig ordinært. Det gir ingen følelse av at noen har ønsket å oppnå noe spesielt. Og de har ikke gjort noe forsøkt på å oppnå premiumfølelsen i C-klassen.
Misforstå ikke, det er funksjonelt og oversiktlig. Instrumentpanelene har fått plassert en stor fargeskjerm mellom seg, og i dashbordet er det plassert en middels stor ultrabredformatskjerm med split-funksjon som styres fra midtkonsollen.
Den er ikke like god som BMW som den forsøker å imitere, men det fungerer greit - og vi liker at den ikke er plassert på toppen av dashbordet i noe som ser ut som ettermontert utstyr.
Men du kunne byttet ut logoen på rattet med nesten hva som helst annet, og varsellampene hadde egentlig aldri begynt å lyse. Det særeste med hele interiøret er at blinklyset har en svært kraftig lyd.
På toppen er det noe feil med hele sittestillingen. Clutchen har en veldig lang gange, og går lenger bak enn det som er naturlig i forhold til de to andre pedalene. Resultatet er at vi blir sittende lenger frem enn vi føler er riktig for å kunne presse clutchen helt i bunn.
Setene har god sidestøtte, men utformingen av spesielt ryggdelen gjør at vi aldri sitter spesielt godt. At du ikke kan justere lårstøtten, ei heller justere vinkelen på sitteputa, hjelper ikke på. Her ligger tyskerne langt foran.
Forøvrig ligger bagasjerommet helt på det normale sammenlignet med konkurrentene, mens bakseteplassen er helt akseptable for voksne mennesker.
Vi opplevde det derimot som noe utfordrende å tre et barnesete inn gjennom bakdørene. Det virker som om åpningen bak er litt trang på baksiden, noe som også gjør det litt kronglete å ta barn inn og ut.
Konklusjon
Med Guila viser Alfa Romeo at de er tilbake, og at de mener alvor. Bilens desidert beste side er den lave vekten og balansen, noe som gjør kjøreegenskapene helt i toppsjiktet. Vi er fristet til å si at den kanskje ligger ørlite foran 3-serien, og det er «high praise»!
Test: BMW 3-serie 340i xDrive facelift
Til tross for de gode kjøreegenskapene, er det ikke noe galt med bilens komfort på ujevn vei.
Det er heller ikke til å stikke under stol at utseendet på bilen er vellykket - og i særdeleshet fronten med de illsinte lysene.
Snart kommer bilen også som stasjonsvogn og med firehjulsdrift, og blir dermed mer komplett.
Men bilen har også sine ulemper. Alle de tyske produsentene har interiør og infotainmentsystemer i en høyere klasse, og setene vil vi fort tippe at ligger to klasser over. Det skal sies at bilen kan leveres med andre seter, men de har vi ikke fått teste.
Bilen virker heller ikke like solid og godt skrudd sammen, som det tyskerne får til. Konsekvensen er at den blir lettere, men den store premiumfølelsen blir fraværende.
Det gode
- Ekstremt god balanse i bilen
- Fremstår lett
- Pent design, spesielt forfra
- Motoren har veldig god respons og høyt dreiemoment
- Realtivt god komfort på dårlig vei
- Kontrollen av infotainment-systemet fungerer godt
Det dårlige
- Interiøret er veldig ordinært
- Blinklys-lyden er skjemmende
- Du kan merke hvor vektreduksjonene er hentet fra
- Lar deg ikke deaktivere ESP
- Ingen ladbar hybrid eller el-variant i horisonten
- Infotainment-skjermen virker litt trang
Det grusomme
- Vi finner ikke en god sittestilling