Velkommen tilbake, du er elsket!

Alfa Romeo. Navnet har en helt spesiell betydning i hjertet til alle som bryr seg om biler.

Men de siste årene har det vært en heller trist affære. De har blitt nedprioritert i et konsern som har hatt betydelig større fisk å hanskes med. De siste årene har de bare hatt to småbiler - begge mer eller mindre hyllevare fra Fiat med litt annerledes design.

Heldigvis er den tiden over.

Den nye 4C har blitt vist frem med enorm beundring på bilmesser i noe tid, og når vi fikk visket i øret at den norske importøren hadde fått et eksemplar av den helt spesielle bilen - måtte vi bare kaste oss rundt og stjele til oss litt tid.

Kort fortalt er 4C en slags lillebror av den tidligere drømmebilen 8C Competizione, som Alfa mener skal trekke linjene tilbake til gamle storhetstider i racingverdenen. (At den er bygget og delvis utviklet av Maserati får bare være.)

Massiv bruk av karbonfiber, noe som med litt triksing med tall gir en dødvekt på under 900 kilo, og en midtmontert motor på 240 hestekrefter, er ikke bare en herlig oppskrift på kjøreglede. Det er faktisk en gavepakke opp mot norske bilavgifter, som hater vekt og effekt.

Dette er en renspikket entusiastbil. Alt som veier noe, har man droppet. Tepper og sånn er tungt. Støydemping? Nei, sånn driver man ikke med.

Aircondition er det overraskende nok på bilen - men slikt suger krefter, og skrus fort av.

Og når du skrur på motoren, skulle du ikke tro at det sitter en firesylindret 1,75 liters motor under panseret. Hei dundre, for en lyd!

Normalt når vi tester en bil, har vi en 5-7 dager på oss til å få et inntrykk. Denne gangen hadde vi en drøy time. Så vi bare kaster oss inn i det.

4C er en lav bil, og den har en høy inngangsterskel. Det å komme seg på plass er ikke noe for de med dårlig rygg - eller skjørt. Vel bak rattet finner du ut at setet har minimalt med justeringsmuligheter, men i alle fall undertegnede fant seg godt til rette, med tilstrekkelig justeringmuligheter på rattet.

En sitter svært lavt, og hjulbuene er godt synlig i synsfeltet. Utsikten bakover er minimal.

- Du skal ikke se bakover, du skal kjøre fremover, kommenterer Alfas salgssjef.

Inni bilen er speedometeret heldigitalt, og ellers snakker vi minimalisme. Eksponert metall, skinnhåndtak - og enorme mengder karbonfiber.

I midtkonsollen er det fire knapper for å styre den automatiske girkassen - og bak rattet er det selvsagt girhendler. Ved siden av knappene for girkassen, er det Alfas etter hvert så kjente DNA-knapp, som styrer bilens hjelpesystemer. Har du kjøpt denne bilen, garanterer vi at den alltid vil stå i «dynamic».

Vi skrur på motoren. Den sitter bare noen centimeter bak hodet, og generer en herlig lyd. Eksosanlegger skaper en dyp racingromling.

Svingradiusen er elendig - og siden det ikke er antydning til servostyring, er det ikke spesielt moro på trange parkeringsplasser.

Nok om det, vi svinger ut av parkeringsplassen - og kjenner at rattet allerede gir oss følelsen av å kjøre go kart. Styringen er ikke bare direkte: Den er umiddelbar. Nærmest i overkant følsom. De minste utslag på rattet gir store svingutslag. Det tar litt tid å bli vant til, i alle fall når vi kommer ut på motorveien rolige bevegelser er «alfa og omega».

På vei ut på motorveien hamrer vi gassen i bunn på påkjøringsfeltet. Bilen logrer som en hund på rumpa og vi skyter fart. 0-100-hastigheten er pen på rundt 6 sekunder. Men en forstår fort at dette er irrelevant, for mellomaksellerasjonene er absurd.

Et voldsomt lydbilde fyller ørene våre. Men en ting er mer fremtredende enn noe annetn: En helt ekstremt tydelig turbolyd. Det er som en vifte som blåser luft rett inn i ørene våre når man presser litt på gassen. Det er helt herlig - dog ganske slitsomt i lengden.

Vi svinger av i en liten forstad til Oslo. Det påfallende er at vi alltid ser rett inn i øynene på folk både langs gaten og i andre biler. 4C har et design som er oppsiktsvekkende.

Den eneste grunnen til at noen ikke ser på, er at de ikke kan ta øynene bort fra mobiltelefonen sin. Det er nesten så vi føler det er trafikkfarlig med alle som ser på bilen fremfor veien.

Vi finner en nær øde blindvei. Stopper bilen. Trykker inn bremsen, presser inn gassen. Turtelleren legger seg på 3000 RPM. Vi bråslipper bremsen. Launch kontrollen later til å nesten slure litt, slik at ikke bakhjulene skal spinne ukontrollert - og så skyter vi av gårde.

Bilen fylles med et brøl, og en åpen sving nærmer seg med stormskritt. Følelsen med underlaget er komplett. Vi vet nøyaktig hva som skjer, og vi kjenner at halen igjen logrer. Det føles på ingen måte farlig, det er som om bilen med den lave vekten og korte akselavstanden hvisker oss i øret at det er slik det skal være.

Ut på ny blindvei. Vi ser ikke så mye ut bak, men plutselig ser vi det som umiskjennelig er fronten på Ferrari 430 Spider millimeter fra bakfangeren.

Du vil leke? Jeg skal vise deg leke! Han kommer ikke forbi. 4C har rundet nordsløyfa på Nürburgring på rett over 8 minutter. Samme tid som blant annet Audi R8 og Porsche Cayman S. Begge biler i en ganske annen prisklasse.

Vi stopper for å se om vi kan få til et bilde. Han ser snurt på oss, og kjører videre. Han får trøste seg med at Ferrari og Alfa Romeo har samme eier.

Så kommer regnet, og moroa er over for denne gang. Vi setter DNA-knappen i normalmodus, og tar det rolig. Øyne ser rett på oss hvorenn vi er. Det er ikke nevneverdig vanskelig å skifte felt på motorveien heller. Alle synes det er veldig greit å ligge bak lekkerbisken.

Og så er det over. Vi har en annen avtale, og rushtiden har slått inn. Vi triller inn på parkeringsplassen, gir fra oss nøklene - og avtaler at dette ikke er siste gangen vi kjører bilen.

Med en startpris på 750.000 kroner, og vår testbil på 830.000 kroner, er ikke 4C noen billigbil - men en overraskende billig sportsbil likevel. Alfa regner med å selge 15-20 stykker det kommende året her på berget, men påpeker at den største begrensningen trolig blir antallet biler de får tak i.

Kun 1000 biler per år vil bli produsert for Europa, i all hovedsak begrenset av karbonfiberkjernen.

Og da unngår vi glatt å tenke på at bilen som skal selges i USA blir rundt hundre kilo dyrere, fordi en må etterkomme sikkerhetskrav. Det ødelegger forelskelsen.