Hele Norge fulgte letingen etter Gudrun (6): Fjellknausens hemmelighet

Den milde junikvelden mørknet over Kristiania. Barna som hadde lekt i gatene ble ropt inn. Men borte fra Ruseløkkveien hørtes ropene til en mor som ennå ikke hadde fått inn sitt. «Gudrun!» ropte hun. «Gudrun, hvor er du?». Mer engstelig for hver gang. Og snart var det mange som ropte og lette. 

– De lekte jo bare gjemsel her ute på gaten, hun og de andre ungene. Hun hadde rød sommerkjole på, fortalte typograf Klausen og hans kone da politiet kom for å lede an i letingen. 

Men timene gikk. Dagene. Ukene. Seks og et halvt år gamle Gudrun var søkk vekk. Spekulasjonene begynte å gå. Fra hovedstadsavisene spredte disse seg raskt rundt i hele landet. Én teori festet seg tidlig og tydelig som den dominerende, nemlig at jenta var bortført av tatere. 

Gudrun var overalt

I slutten av juni 1907, tre uker etter at Gudrun forsvant, kunne folk lese at et taterpar var pågrepet i Tønsberg-området. De var anmeldt av fire yngre kvinner som hadde overhørt en krangel om en stjålet pike.

Men avhøret og undersøkelsene førte ingen steder, noe som skulle gjenta seg ved en rekke tilfeller de kommende ukene. Datidens storaviser sendte sine korrespondenter ut i felten, og alle fant noen som hadde sett en lyshåret pike i følge med omstreifere og reisende.

Gudrun var sett på «fanteskip» i Ålesund, og på armen til en taterkar på vei gjennom Nissedal i Telemark, gjerne samtidig. Enkelte hevdet dessuten at Gudrun var kortklipt og gikk i gutteklær, slik at det knapt fantes et taterfølge uten et barn som passet til beskrivelsen. 

Det hele minnet mest om en heksejakt, enda enkelte sindige hoder prøvde å mane til fornuft. 

– At hun skulle være stjålet, er lite trolig. Det er jo snart vært holdt undersøkelser hos alle de tatere som finnes i Norges land, uten resultat, påpekte oppdagelseschef Ove Mossin ved Kristiania-politiet i et intervju med Morgenbladet i slutten av juli.

Selv hadde han en dyster, alternativ teori. 

– Jeg tror hun er forulykket og at man en vakker dag finner hennes lik, sa Mossin. 

Men i samme artikkel brakte Morgenbladet også en nyhet som ga nytt håp i letingen. 

Fløttumgutten var på vei. 

Vidunderbarnet

Våren 1907, i månedene før lille Gudrun forsvant, hadde historiene om unge Johan Fløttum fra Singsås i Gauldalen skapt sensasjon i landet. De andre ungene i bygda hadde oppdaget at det ikke var noe moro å leke gjemsel med Johan.

Han kunne nemlig «se» hvor de andre hadde gjemt seg, bare han lukket øynene. Ord om evnene hans spredte seg, og snart sto folk på døra som ville vite om Johan kanskje kunne se hvor det hadde blitt av tollekniven eller gullringen eller kalvene eller kistenøkkelen eller pengesedlene de hadde mistet. 

Og jo da, en kar fant igjen tollekniven i åkeren der Johan hadde sagt at den lå, gullringen lå i et høylass og kistenøkkelen hang på knaggen gutten beskrev. 

Størst oppsikt vakte «Fløttumgutten» da han ledet letemannskaper til riktig sted, ved ei tømmerlunne, under søk etter en gutt som hadde druknet i elva. Avisene omtalte ham som «vidunderbarnet med den sjette sans». 

Da Gudrun hadde vært sporløst forsvunnet i to måneder (pussig nok ble hun borte på Johans 14-årsdag), var det pressefolk som oppfordret foreldrene til å be den mye omtalte mirakelgutten om hjelp.

Slik ble skjebnene til Gudrun i Kristiania og Johan i Trøndelag – bare to barn som var litt for gode på gjemsel – knyttet sammen sensommeren 1907. 

Den store prøven

Johan Fløttum ble hentet av en Aftenposten-journalist hjemme i Singsås, fraktet ned til Støren og tatt med på toget sydover. Ifølge beskrivelsene samlet 3000 mennesker seg på Østbanestasjonen for å ta ham imot, men journalisten og gutten hoppet av på Bryn og gikk i skjul.

Han trengte ro før «den store prøven», forklarte avisen. Og aller først gjennomførte en anerkjent lege, Karl Wefring, en grundig undersøkelse av Johan. 

– Spinkel og sped, men seig. Han sier selv han er en dugelig slåttekar. Gresk profil og gløgge øyne, fastslo Wefring, som også testet guttens spesielle evner.

Johan klarte ikke å tegne eller skildre doktorens hjem på Løten, og Wefring var «ikke overbevist om tilstedeværelsen av noen ukjent naturkraft». Doktoren konkluderte også med at «gutten burde vernes mot påheng fra alle verdens kanter». 

Den anbefalingen var det ingen som tok alvorlig. En dag i begynnelsen av august sto Johan Fløttum i Ruseløkkveien der Gudrun i den røde sommerkjolen sist hadde blitt sett. Han grep Wefrings hånd. Så lukket han øynene. Og begynte å gå. 

Han gikk tilsynelatende med sikre skritt, gjennom gater og over åpne tomter og «mange krinkelkroker», helt til han sto ytterst på bryggekanten nede ved Filipstadkaia. 

– No kjem je itj lenger, sa Johan Fløttum.

Om de neste uttalelsene hans kom uoppfordret eller som svar på ledende spørsmål, forblir uvisst. Men ifølge avisene hadde Fløttum deretter forklart at der, på kaia, hadde Gudrun blitt «tiltalt av en fremmed mann som løftet henne opp og bar henne om bord på et dampskip». Han kunne også se at «hun lekte med to taterbarn». 

Dermed fortsatte jakten på Gudrun blant landeveiens folk med uforminsket styrke. En boktrykker i Horten utlovet belønning på tusen kroner til den som fant jenta. 

Krag og skreppe

I begynnelsen av september dukket det opp rapporter om en lovende observasjon, attpåtil i hjemtraktene til Fløttumgutten. Ifølge ryktene var Gudrun sett i et taterfølge på vei gjennom Gauldalen.

Da bygdefolk ville sjekke nærmere, stakk følget til skogs ved Flå. Det hele var så mistenkelig at noen dro rett til Johan Fløttum og spurte om den lille, lyse piken i følget kunne være Gudrun – og «dette bekreftet han med det samme». 

Resultatet var forbløffende. Skogområdene nordøst for Flå ble åsted for en høstjakt landet aldri har sett maken til. 

– Jeg har aldri sett flere folk i Flå enn den første søndagen i taterjakten, skrev lokalavisen Gauldølen, som anslo styrken til 400 mann, «de fleste med Krag eller hagle, og nisteskreppe». 

– Det var reneste folkevandringen. De kom med hest og karjol, på trampesykkel, til fots og med morgentoget. Stasjonsperrongen på Ler lignet på et landsskytterstevne, skildret avisens utsendte. 

Taterhiet

De ivrigste jegerne dannet et slags frivillig politikorps med nærmest militær organisering. Lederne i dette taterjegerkompaniet bar på faner for å være synlige i terrenget når de ledet an i manngarden. 

Fløttumgutten selv ble trygt plassert i en kommandosentral i et rom på gården Øvre Langland, bak et «Adgang forbudt»-skilt. Derfra sendte han uforstyrret sine instruksjoner med bud ut i skogen. «De er i en berghule like ved en skogsvei», forklarte han. 

Menneskejegerne trengte stadig dypere inn i skogen, uten å finne en eneste hule og enda mindre noen tatere. Noen fant på å spørre en kjentmann, som fortalte om en hule «3000 meter lenger syd enn det anviste sted». Han sa seg villig til å ta jegerne dit.

De kom frem til en diger bergknaus med en huleinngang. Åpenbart et forlatt bjørnehi. Noen mente de kjente lukten av noe dødt innenfra hulen. De modigste krøp inn i åpningen og kikket. Hulen fortsatte langt innover i svinger og kroker. 

Snart kom bekreftelsen nede fra bygda. Johan dro kjensel på beskrivelsen av stedet. Det var akkurat der taterne gjemte seg.

Nå gjensto bare å få dem ut. 

Korstoget i skogen

Ingen var spesielt ivrige etter å krype innover i hulen, viste det seg.

– Risikoen for at banden er bevæpnet og ikke vil bli fanget, er for stor. Vi må sprenge oss inn, forklarte karene til en journalist fra Dagsposten som tok seg inn til knausen, halvannen times gange fra bygda.

Han så telt der mannskapene, innleide gruvearbeidere og sprengningseksperter fra Meldal, byttet på å sove, og en barhytte med en felttelefon. Midlene kom fra innsamlingsaksjoner og velvillige støttespillere. 

– Det er blitt som et hellig korstog. Store flokker av skuelystne, opptil tusen, følger spent med. 40 mann borer i berget omkring hulen og stemningen er håpefull. Skuddene drønner og steinhaugene vokser. 

Men i takt med steinhaugene vokste også skepsisen. 

Alle lot seg ikke overbevise av Fløttumguttens synske evner. Redaktøren i avisen Nidaros og ordføreren i Johans hjemkommune Singsås var blant de tydeligste kritikerne til «Gudrun-epidemien» som hadde smittet trønderne. 

– Mineringsaffæren er en skam for hele landsdelen, uttalte ordføreren og spådde «en dundrende fjasko», mens redaktøren døpte begivenhetene for «komedien i Flaa». 

Også kjentmannen som hadde vist jegerne veien til hulen, følte behov for å fortelle sin versjon i et avisinnlegg.

– Gutten kom med et riss av hulen som ikke stemte. Jeg og flere her har begynt å lure på om vi lever i Norge i det 20. århundre, med folkemassene som strømmer opp, overbevist om at taterne finnes i hulen, skjønt det strider mot all fornuft, skrev han. 

Rørleggeren i røret

Ikke noe av dette stanset jakten. «Det var som om bygdene var hypnotisert», skrev Dagbladet. 

I midten av oktober hadde mannskapene sprengt seg 30 meter innover i fjellet. Litt senere, da knausen hadde vært beleiret i fem ukers tid, meddelte Fløttumgutten for første gang at «alle taterne er krepert», slik det ble formulert i avisene. 

Ifølge rapportene var liklukten blitt så sterk at arbeiderne besvimte. Heller ikke denne opplysningen satte stopper for sprengningen, noe som førte til fantasifulle og høyst feilaktige spekulasjoner om at det var funnet gull og at Fløttumgutten delte fortjenesten med skjerperne. 

Høsten ble til vinter. Arbeidene ved knausen ble til sist satt på pause. De fleste nordmenn som hadde fulgt saken på avstand gjennom avisene, hadde innerst inne forstått at komedien i Flå ville ende i tragedie.

Gudrun ble ikke funnet en vakker dag, slik oppdagelseschef Mossin hadde spådd, men en grå dag like oppunder jul. Det var den dagen hun skulle fylt syv. En rørlegger tok seg inn i en lav varmeledningsgang i systemet av rør og kanaler under bakken ved basarhallene i Ruseløkkveien.

Han kom bort i noe som han raskt skjønte var små skjelettrester. Han fant også en barnestøvel og røde tøybiter fra et klesplagg av noe slag. En sommerkjole, for eksempel. 

Foreldrene gjenkjente støvelen og måtte prøve å finne trøst i minnene og at datterens lidelser for lengst var over. Politiet konkluderte med at Gudrun hadde gjemt seg i en trappenedgang, falt ned og deretter krabbet seg vill i kanalsystemet.

Det siste synet

Troen på Fløttumgutten forble likevel sterk. En liten gruppe holdt faktisk på for seg selv ved bergknausen i Flå helt til våren 1909, altså nesten halvannet år etter at jenta ble funnet. 

– En håndfull karer trodde fortsatt Fløttum hadde rett og at det lå lik i hulen. Det var noen hundre kroner igjen, og det var snakk om at knausen skulle sprenges vekk helt for å bruke opp pengene, het det i de siste avisnotisene før saken forsvant fra spaltene. 

Da Johan vendte hjem etter sitt siste besøk ved Gudrunhulen, lå det 84 brev og ventet på ham, og det ble bare flere med årene. Det var nok av folk som ville ha hjelp til å finne en bjellesau eller et perlehalsbånd, eller en morder, slik politiet i svenske Skellefteå anmodet om ved ett tilfelle.

Et av de mange tusen brevene skal ha blitt sendt fra Australia, kun adressert til «Mr. Johan Fløttum, Europa».

Det er dokumentert at mange ble ledet på rett vei når Johan lukket øynene og «så». Andre måtte lete videre etter bjellesauen og morderen sin. Men ett syn var tydeligere enn noe annet. Han fortalte familien og vennene sine at han ofte så sin egen gravstein. 

– Jeg blir ikke 30, sa han.

Johan Fløttum døde av tuberkulose i 1923. Han ble 29 år gammel.

Myten om barnestjelerne

Nordmenn trodde taterne stjal barn. Ifølge folketroen var det et årlig tater-storting som besluttet hvor mange barn som skulle bortføres i løpet av året.

Forfatter og folkeminneforsker Thor Gotaas har påpekt at det var et spesielt sammenfall av hendelser som førte til jakten i Gauldalen i 1907. 

– Det var kombinasjonen av folks inngrodde hat mot taterne og Fløttumguttens posisjon som en av Europas mest pålitelige klarsynte som fikk det til å rable for trønderne, skriver Gotaas i sitt verk om taternes historie i Norge. 

Helt frem mot 1900-tallet var det vanlig at de underjordiske fikk skylda for forsvinninger, og romanifolket ble beskyldt for å stå i ledtog med vettene. Synet av lyshårede barn blant mørke var nok til å sette i gang fantasien. 

– Taterne ble beskyldt for å rane barn på ren mistanke. Først på 1930-tallet svant slike saker hen på grunn av sin egen urimelighet, skriver Gotaas. 

Ut fra hans kildemateriale skal taterne selv ha reagert med forbauselse og redsel på Gudrun-saken. 

– Det i seg selv er oppsiktsvekkende, fordi det vanligvis ikke var noe som overrasket dem når det gjaldt buroene (bøndene). Noen familier rømte over til Sverige, og etter starten på taterjakten i Flå dro de lengst mulig vekk fra Trøndelag.

Kilde: Thor Gotaas: «Taterne, livskampen og eventyret» (Dreyer, 2007)