Oscar var Amundsens viktigste mann

«De er en modig mann De, Wisting. De får være med nordover.»

Ordene kommer fra Roald Amundsens munn og falt i Horten etter at Wisting, noe motvillig, hadde testet en såkalt mann­løftende drage. Dragen hadde Amundsen planer om å bruke på sin ferd mot Nordpolen med polarskuta «Fram», for å kunne se over skruisen, og på den måten finne den beste ruten videre, skriver Jan Ingar Hansen i boka «Amundsens betrodde mann». 

Oscar Wisting forsto nok at det ikke var helt tilfeldig at nettopp han fikk tilbudet om å delta på Amundsens planlagte ekspedisjon.

«Jeg antar at løitnant Prestrud hadde anbefalt mig til han, ellers vilde han neppe vist mig så stor interesse som han gjorde fra første stund», skriver også Wisting selv i sin egen dagbok, ifølge boken til Hansen.

Råsterk praktiker

Det er nok flere grunner til at Wisting ble valgt. For det første hadde overkanoner Wisting flere år på sjøen bak seg, inkludert tre år som hvalfanger ved ­Island. I 1892 vervet han seg som ­under- befalselev ved Sjømilitære Korps i Horten. Wisting må også ha vært en fysisk kapasitet av rang. 

Ifølge boka «Amundsens betrodde mann», skal Wisting som 17-åring ha tatt to ­sekker på 75 kilo, en i hver hånd, og båret dem inn på gården der faren drev vognmannsforretning – og han kunne løfte en 150 kilos tønne med erter opp på skuldrene. 

I kontrakten med Amundsen ble Wisting ansatt som «altmuligmann». En stillingstittel Wisting på alle måter skulle leve opp til. Hyren var 80 kroner i måneden – med fri kost. 

Ikke all verdens betaling for en jobb som innebar mange år hjemmefra, stor usikkerhet og der mye av æren for oppnådde mål ville tilfalle «chefen» – Roald Amundsen.

Helomvendingen

Midnatt 7. juni 1910 lettet «Fram» anker ved Amundsens hjem på Svartskog utenfor Oslo. Blant mannskapet var det kun noen få som visste hva det egentlige målet er. Amundsen hadde fått låne «Fram» av Fridtjof Nansen for å drive over Polhavet. Ferden skulle etter planen gå rundt spissen av Sør-Amerika og opp langs kysten til Alaska og videre inn i isen i Nordøstpassasjen. 

En kunne saktens undre seg over hvorfor 97 grønlandshunder ble tatt om bord i Norge og ikke i Nord-Amerika – og hva i all verden skulle de med den flatpakkede hytta de hadde tatt om bord?

På Madeira fikk Wisting og resten av mannskapet vite at Amundsen hadde ført Nansen og verden bak lyset. Målet var å komme først til Sydpolen. Alle om bord fikk tilbud om å mønstre av om de ønsket, men alle ble med Amundsen videre sørover. 

Kappløpet om Sydpolen var i gang, selv om Robert F. Scott ikke fikk vite om Amundsens sydpol-planer før 5. oktober samme år.

Mot syd

Tidlig i januar nådde «Fram» iskanten, og arbeidet med å etablere basen Framheim startet for fullt. Det ble ­laget ­arbeidsrom under isen, og Wisting skal raskt fått vist seg frem som en mann med stor vilje til å arbeide og lære seg nye ting. 

Han påtok seg også en tid rollen som kokk mens Framheim var under oppføring. Spesialitet var pingviner og skreimåker i fløtesaus. Kunnskapene på kjøkkenet skal Amundsen tatt med seg videre. 

Vinteren gikk med til å forberede den kommende ekspedisjonen mot Sydpolen. Turene sørover for å legge ut depot, avslørte at mye av utstyret de hadde med seg ikke var godt nok. Blant annet var skistøvlene av seilduk for små og stive. 

Jobben som «skomakere» påtok Wisting og noen av de andre karene seg av. Wisting tilbød seg å sy om skoene til Amundsen, som kvitterte med: «Støvlene var ikke til å kjenne igjen da jeg fikk dem tilbake fra hans hånd».

De oppdaget også raskt at «store klær var varme klær», og Wisting ­sydde både vindtøy, undertøy og soveposetrekk, blant annet. Det var ikke den ting Wisting ikke kunne sy om ­eller lage. Den vanskeligste oppgaven var nok å sy om fire tremannstelt til to telt. 

Dette ble gjort inne i det vesle sy-/arbeidsrommet de hadde bygget inne i isen, men til tross for vanskelige arbeidsforhold fungerte teltene perfekt første gang de ble satt opp.

Det ble lange dager i det kalde arbeidsrommet under isen, men til tross for at det kunne være over femti ­minusgrader ute, så gjorde tak og ­vegger av blikk og seilduk sitt til at temperaturen inne i «snøhula» steg til rundt ti plussgrader.

Suksess

Klokken tre på ettermiddagen 14. desember plantet gruppen på fem det norske flagget på Sydpolen. De hadde slått Scott. I dagboken skrev Wisting:

«Det var det største og høitidligste øieblik i mitt liv, og som jeg tror mange ville misundt mig, men som jeg den smaa har faaet lov at være med paa. Det er ikke mange mennesker i livet som kan opleve det».

Den norske ekspedisjonen hadde brukt 57 dager på turen til polpunktet. Returen gikk radig og alt 26. januar var de tilbake på Framheim. Totalt 2800 kilometer var tilbakelagt på 99 dager – nesten tre mil hver dag. De reiste ut med 52 hunder og kom hjem med 11. Hundene var en del av provianten både for menn og dyr. 

«Til middag havde vi kjød av Rex det var bedre end den anden, det smakte rigti godt», skrev Wisting i dagboken.

Flere oppgaver

Etter Sydpolen var det Amundsens opprinnelige plan  å drive over Polhavet på en mer nordlig rute enn Nansens «Fram»-­ferd, men i stedet reiste ekspedisjonsmedlemmene hjem, til heder og ære.

Amundsen hadde imidlertid alt lagt nye planer for den sterke, lojale og nevenyttige Wisting. Og det var ikke småting Wisting ble oppfordret til å lære seg. En tid var han «lærling» hos en lege i Horten og han var også innom tannlegefaget, før han avla svenneprøve som blikken­slager. 

Hyren ble fortsatt betalt av Amundsen. For egen regning oppsøkte Wisting et «damekurs» hos Mina Thiis, skriver Jan Ingar Hansen. Her fikk han, som eneste mannlige deltager noensinne, lære «husets ferdigheter», inkludert å bake.

– Han var rasende flink. Han hadde maskulin kraft i nevene, og alt hva han vispet ble snøhvitt og lekkert, ­uttalte lærerinnen til Østlandsposten. Wisting ble betegnet som like netthendt som en ungpike.

Dette var altså samme mann som løftet en 150 kilos tønne på skulderen eller tok 75 kilo i hver neve. 

Mot nord

Det ble polarskuta «Maud» som skulle ta Amundsen nordover. Men en verdenskrig og utviklingen av flymaskinen gjorde at Amundsen så nye muligheter.

I realiteten ble «Maud» en ekspedisjon Amundsen egentlig ikke var så interessert i, og de siste årene var det nettopp Wisting som fungerte som styrmann og ansvarlig for å lose «Maud» gjennom de mange forsøk på å drive gjennom Nordøstpassasjen.

Selv om Maud-ekspedisjonen ikke er like mye omtalt som ferdene med «Fram», sørget blant annet Harald Ulrik Sverdrup for å samle inn store mengder vitenskapelige data.

Kakebaker 

Etter åtte år i isen med «Maud», vendte Wisting tilbake i Norge og familien, men Amundsen hadde på nytt lagt planer for ham. Etter noen få dager hjemme, ble Wisting sendt til Roma for å hente luftskipet «Norge», som de skal fly til Nordpolen med. Ekspedisjonen til Nordpolen ble en suksess. 

De fikk riktignok ikke landet på selve polpunktet på grunn av uvær, men de fikk sluppet ned det norske flagget, og om bord ble det skålt i champagne. 

Oscar Wisting forble ved Nansens side også etter at ekspedisjonslivet var lagt på hylla. Amundsen ønsket at Wisting- familien skulle bygge hus hos ham på Svartskog, men da nektet fru Wisting. Hun mente mannen allerede hadde tilbrakt nok tid med Amundsen. Til sammen hadde nemlig Wisting vært 16 år borte fra familien på ulike ekspedisjoner med, eller i regi av, Amundsen. 

Wisting tilbrakte likevel mye tid på Svartskog, og vartet opp med hjemmebakte kaker når det kom besøk. 

En siste tur med «Fram»

Bevaringen av «Fram» ble viktig for Oscar Wisting. Det var han som tok vare på skipet mens den lå for anker i Horten. 

Etter suksessen på Sydpolen ble «Fram» seilt til Buenos Aires. I 1913 var planen at å bli første skute gjennom Panamakanalen i 1913, men i stedet returnerte «Fram» til Norge i juli 1914, der skuta ble liggende og råtne ved kai i Horten. Ifølge Frammuseet ble hun i tillegg utsatt for vandalisme.

Månedene i tropiske farvann hadde tæret hardt på den stolte polarskuta. Treverket var utsatt for pelemark, og «Fram» var ikke lenger mulig å bruke til ekspedisjoner. Heldigvis ble hun ikke glemt.

Det var først da polarhelten Otto Sverdrup ble formann i Framkomiteen i 1925 at det ble vind i bevaringsseilene. Nærmest som et vrak ble «Fram» slept til Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord i 1929 for restaurering. 

I 1935 la den stolte polarskuta ut på en siste reise, til det 1500 kvadratmeter store Framhuset på Bygdøynes i Oslo. «Fram» ble slept til målet av taubåten «Høvdingen», og bak roret på «Fram» sto ingen ringere enn Oscar Wisting. Ett år senere ble han funnet død om bord i sin lugar på «Fram». Wisting ble 65 år gammel.