Tveita-gjengen: Gjengen som ble sin egen verste fiende

Lyden av flere høye smell kom fra skogholtet barna krysser på vei til skolen eller leker etter skoletid, der hunder bli luftet og mosjonister jogger i lysløypa. Midt i Godliaparken mellom blokker, rekkehus og småhus i en av Oslos eldste drabantbyer, lå et lik.

Mannen som var skutt og drept var kjent langt utenfor forbryterkretser: 46 år gammel Metkel Betew, dømt som en av flere gjerningsmenn i Nokas-ranet i Stavanger i 2004, et ran der politiførstebetjent Arne Sigve Klungland falt for ranernes kuler.

Noen dager senere ble Stig Millehaugen pågrepet, siktet for drapet på Betew. Millehaguen er tidligere dømt for drapet på en fengselsbetjent under en rømning og for drap på en gjengleder i Oslo. Millehaugen var uten på permisjon fra soningen av den siste drapsdommen da Metkel Betew ble drept, skjærtorsdag i år. Millehaugen nekter straffskyld.

Politiets hypotese har fra første øyeblikk vært at drapet på den ransdømte 46-åringen midt i «den stille uken» var et internt oppgjør i et kriminelt miljø.

Men drapet på Betew var mer.

Drapet ser ut til å være et siste bunnpunkt i historien til et kriminelt miljø som i flere tiår har vært gjengangere i norske medier og vedvarende utfordringer for et politi som alltid syntes å være på etterskudd.

Miljøet har vært kjent under mange navn som «Cosworth-­banden» og «ransmiljøet», men er først og fremst kjent under ett navn:

Tveita-gjengen.

«Crash & Carry»

En mørk lørdag natt høsten 1988 skingret alarmen gjennom en folke­tom hovedgate i Vikersund. Speilglassruten i gatens mote­forretning lå i biter innover i butikklokalet. En utstillingsdukke lå som bevisstløs på gulvet. Inne i lokalet sto innehaveren og holdt rundt datteren, begge bråvekket fra nattesøvnen i leiligheten i etasjen over butikken, først av et voldsomt brak, deretter av alarmen. 

Noen klesstativ var tomme, andre var urørt. Tyvene hadde åpenbart hatt det travelt. Men de hadde etterlatt sin signatur: Tydelige spor av at en bil var rygget inn i butikklokalet, rester av lykteglass som med sin karakteristiske form røpet av de stammet fra en Ford Sierra. 

Litt lenger ned i Buskerud forsøkte politiet å spore opp tyvene. De visste hva de skulle se etter: en Ford Sierra Cosworth − en gateracerbil med ekstreme ytelser − med knuste baklykter. Ingen var egentlig i tvil om hvem de hadde med å gjøre: En gjeng unge gutter fra Tveita i Oslo, kjent som «Cosworth-banden», beryktet for sin helt spesielle form for tyverier, i mediene døpt «sjokkbrekk» eller «crash & carry», og halsbrekkende bil­jakter.

Motebutikken i Vikersund var neppe tilfeldig valgt denne lørdagskvelden: Modum lensmannskontor hadde hjemmevakt, og et forsprang under flukten var dermed påregnelig. Og: Vakthavende lensmannsbetjent var viden kjent for å være politiets mest durkdrevne råkjører og deltok i biljakter med hvasse italienske sportsbiler med kojak-lampe på taket.

Ingen ble pågrepet denne lørdagsnatten. Igjen hadde «Cosworth-banden» vunnet katt- og musleken med politiet. Men skjebnen hadde staket ut kursen for guttegjengen. Foreløpig ser den ut til å ha stanset i Godliaparken påsken i år.

Tveita-gjengens fødsel

Drabantbyen Tveita på Oslos østkant var i ferd med å sette seg på slutten av 1970-tallet. Bydelen hadde hatt sin porsjon med voksesmerter, men fremsto nå ryddig. Forekomsten av fattigdom, rus, sosialklientell og oppløste familier var ikke påtrengende. Skolen satte det nye fenomenet «mobbing» på dagsorden.

Foreningslivet var rikt, idretten sto sterkt, skolekorpset med de grønne uniformene var ett av Oslos største. Unger i hopetall lekte på plener og blant trærne mellom «rødblokkene» og «hvitblokkene». Under høyblokkene lå biblioteket der det var lov for ungene å snakke dempet.

Og under butikksenteret lå ungdomsklubben med «digge­rommet» der man kunne holde ens hjertes utkårede diskret i hånden i dempet lys mens tidens musikk ble servert over høyt­talerne.

Men noen barn fant steg ikke til rette i drabantby-dugnaden. For dem ble Tveitasenteret et naturlig samlingssted.

Utover 1980-tallet fant en gruppe på 5–10 lokale gutter sammen. De hadde egentlig alle muligheter i livet; de var kvikke i hodet, sosialt smarte, aktive og søkende. Selv om mange av dem hadde problemer på hjemmebane med kanskje litt vel frie tøyler, utmerket flere av dem seg på andre arenaer.

Slik som høflige «Bønna», ihuga friluftsmann som også utmerket seg innen idrett. Et par av de andre gutta i gjengen var dyktig bilførere. En karriere innen motorsport kunne kanskje vært noe.

Men guttegjengen fant mer spenning i småkriminalitet som butikktyverier. Ganske snart mente gjengen som hang på og rundt Tveita Senter seg eslet for større ting.

Rundlurte politiet

− Sommeren 1984 så flere av oss mafiafilmen «Scarface». Vi ble helt ko-ko. Etterpå rappet vi en BMW hver, sa Tom Sigolsen i et senere intervju med Vi Menn.

Biltyverier utartet til innbrudd hos gullsmeder og klesforretninger, og i noen tilfeller ran. Arbeidsverktøy ble stjålne Ford Cosworth-biler, dels på grunn av kjøreegenskapene, dels fordi nøkkel­systemet gjorde bilene lette å stjele. 

Gjengen møttes på Tveita Senter på dagtid og klekket ut neste brekk. Delte seg opp i lag på to-tre mann.

− Dere tar pelssjappa på Hamar, dere gullsmeden i Moss, vi feier over Oppland, refererte gjengmedlem Tom Sigolsen. 

Gjengen kunne stå og vente i rundkjøringer mens de fulgte politiets bevegelser på politiradioer kjøpt i utlandet. Når politiet så kom, viste Tveita-guttene finger›n før de spant av gårde i vill fart. 

– Jeg har ikke tall på antall biljakter på 80-tallet. Vi kjørte fra politiet lett som bare det, sa Sigolsen og trakk frem da han og en kamerat kjørte fra 26 politibiler som eksempel.

Garasjer til tyvegodset leide de over hele Oslo. Gjengen opparbeidet seg et rikt nettverk av helere.

− Før politiets etterforskere hadde saken på pulten neste morgen, hadde vi pengene i baklomma, fortalte Tom Sigolsen.

Tveita-gjengen ble en gordisk knute for politiet.

Forebyggende tjenester og bydelspoliti nådde ikke frem. Fordi kriminaliteten ble begått i flere ulike politidistrikter, ble etterforskningen knapt samordnet. Politispanerne i Oslo sto overfor et helt nytt klientell; spenningssøkende ungdom som begikk kriminalitet mest for moro skyld og i edru tilstand.

Tveita-gjengen lærte raskt å bruke politiets innarbeidede splitt-og-hersk-metodikk − mot politispanerne. Noen ble til og med brukt som politiagenter.

Gjengen vokste i anseelse, størrelse og ambisjoner. En av lederne titulerte seg som «Mafialeder Øst».

Ett år − to drap

Utover 1990-tallet hadde Tveita-­gjengen flere titalls medlemmer, og virket ustoppelige. Én av dem som hadde sluttet seg til, var Stig Millehaugen.

Pengene rant inn. Gjengen kunne gjerne «kjøpe» et helt hotell i påsken, for å feste med lommene fulle av knitrende sedler. Historier om ville flukter fra politiet med kofferter fulle av ranspenger og jakkelommer som skjulte ransvåpen, florerte. Ble de lurt av hvitsnippforbrytere, sendte de torpedoer etter dem. Ikke fordi de nødvendigvis trengte pengene.

− Pengene ga vi gjerne vekk. Men vi hadde vist hvem vi var, sa Tom Sigolsen. I et intervju med Dagsavisen sa Tom Sigolsen at gjengen kun stjal fra bedrifter:

− Vi stjal aldri lommebøkene til privatfolk. Det var en uskreven regel, sa Sigolsen som la til at gjengen aldri drev med kriminalitet på Tveita.

− Vi beskyttet bydelen vår og begikk flest ran og innbrudd utenbys. Vi gjorde som vi ville. Myndighetene ga oss liten motstand, egentlig.

Under et ran på Oppsal i Oslo gled tørkleet Stig Millehaugen brukte som maskering, ned. Overvåkningsbildene etterlot ingen tvil om hvem raneren var. Millehaugen ble tatt, dømt − og rømte fra fengselet. Nye væpnede ran ble føyd til synderegisteret. Ved ett av ranene ble gisler tatt. Millehaugen ble igjen pågrepet.

I desember 1992 prøvde han på nytt å rømme, blant annet ved hjelp av et skytevåpen han hadde fått smuglet inn i fengselet. Med våpenet skjøt og drepte han fengselsbetjent Jon Arild Martinsen før han truet en annen betjent til å kjøre ham til Oslo.

Tveita-gjengens herjinger var ikke lenger tilsynelatende harmløse uten egentlige ofre. Og før et år var godt, skulle et nytt drap berøve gjengen det siste som måtte være igjen av rykte som utøvere av «gutte-streker».

Bjørn Arild Skjørsæther (30), populært kalt «Bønna», hadde etablert seg om en av Oslos mest beryktede pengeinnkrevere. Kombinasjonsbruk av narkotika og dopingpreparater gjorde ham totalt uforutsigbar, opplevde kameratene i Tveita-gjengen. Hans nære forhold til ledende politispanere gjorde at han følge seg usårbar, fortalte folk i kretsen rundt til VG.

Rim dekket bakken natt til 22. oktober 1993 da «Bønna» og Tom Sigolsen møttes utenfor «Bønnas» boligblokk. Da Sigolsen kom gående ned mot oppgangen, skal «Bønna» ha kommet byksende mot ham. Kort tid senere lå «Bønna» død på bakken. Tom Sigolsen forklarte senere i retten at han i frykt for sitt eget liv hadde trukket våpen og skutt hans mangeårige kamerat. 

– Nødverge, konkluderte retten.

Drapet satte dype spor i miljøet. Flere hevdet Tveita-gjengen gikk i oppløsning etter drapet på «Bønna». Beboere på Tveita foretok en symbolsk begravelse av Tveita-gjengen i påsyn av daværende politimester Willy Haugli.

Men sagaen om Tveita-gjengen var ikke slutt.

Arven

Pål Enger var i ferd med å skaffe seg et navn som fotballspiller på Vålerengas a-lag da han heller valgt å satse på kunst & krim. Natten til 13. februar 1994 klatret han inn i Nasjonalgalleriet i Oslo og stjal Edvard Munchs «Skrik». Å stjele «Skrik» for å selge det videre, var nærmest dødfødt. Til det var bildet altfor kjent.

Men Pål Enger hadde et annet mål: Samme dag som «Skrik» ble stjålet, åpnet OL på Lillehammer. Enger hadde satt seg som mål å få tabloidavisene til å vrake OL-­åpningen som hovedsak på første­sidene, til fordel for tyveriet av nasjonalhelligdommen «Skrik». Pål Enger ble pågrepet, siktet og dømt for tyveriet, og tilsto etter hvert at han sto bak.

Tveita-gjengen skulle få nye medlemmer og nye jaktmarker og en hang til brutalitet og styrke­demonstrasjoner Norge ikke har sett maken til i moderne tid.

– De kalte seg Arven, sier Johnny Brenna, tidligere politispaner som fikk Tveita-gjengen som oppgave da han begynte i Oslo-politiets spaningsavsnitt.

Først ble minibanker mål under nattlige raid.

– I 1998 begynte de med ran av verditransporter og i 1999 tellesentraler. Først etter Nokas-ranet i 2004, ble ransmiljøet på Østlandet sprengt. Fire store ran i 2004 ble oppklart under etterforskningen av Nokas-ranet. Flere av gjerningsmennene fikk forvaringsdommer. Da begynte mange å tenke seg om, sier Johnny Brenna.

– Tveita-gjengen var sammensveiset, hadde tilgang på det meste innen tekniske hjelpemidler, var flinke til å planlegge og la igjen få spor, sier Brenna i dag.

– De viste aldri svakhet overfor politiet. Utstrålte at de ikke fryktet fengsel.

Det store spørsmålet er om den seiglivede gjengen gjenoppstår i én eller annen form, eller om skuddene som tok livet av Nokas-­raner Metkel Betew i Godlia­parken 17. april i år, også blir punktum for gjengen etter over 40 år.

Vi Menn har i forbindelse med denne artikkelen vært i kontakt med tre av de gjenlevende medlemmene av den opprinnelige Tveita-gjengen. Alle har takket nei til å uttale seg.

Mystisk vaktmester

Tveita Senter ansatte i 1979 thaibokseren Jan Kvalen som vakt for å få bukt med slåssing, tyverier og annet bråk på senteret. Kvalen gikk resolutt til verks.

– Første dagen på jobb var det kastekrig i butikkene. Jeg sugde tak i lederen, 40–50 stykker sto rundt oss. Jeg fille­ristet ham: Nå skal du vaske alt rent og så skal du betale for skadene. Etterpå skal jeg gi deg juling, sa jeg. Etter han hadde vasket, var han så redd at han besvimte, fortalte Jan Kvalen i et intervju med Vi Menn i 1995.

Kirurger på Ullevål sykehus innførte begrepet «Kvalen-­brudd» i takt med at Jan Kvalen fikk stadig mer orden på Tveita Senter.

Jan Kvalen ble etter hvert en fremtredende torpedo, og mange mener også en lederskikkelse i Oslos underverden. Hvorvidt Kvalen var en lederskikkelse i Tveita-gjengen eller kanskje den eneste som kunne holde gjengmedlemmene i ørene, er fortsatt omdiskutert, drøyt 20 år etter at Kvalen trakk seg ut av miljøet.