I dette fiskeværet bodde det folk i århundrer. En dag var alle borte

Stillheten er nærmest øredøvende. Den ligger som et usynlig teppe over dette lille, fraflyttede fiskeværet langt ute i havgapet. Kanskje slipper et måkeskrik til her og der, og langt der ute putrer en hobbyfisker mot land med et haleheng av fugler i kjølvannet. Han sklir langsomt over et flatt hav. Ikke engang et vindpust er å spore.

Men hva som gjør denne stillheten, det flate havet og den klare himmelen så spesiell, er vissheten om at her kan storhavet når som helst, på kort varsel, forvandles til et inferno av uvær. 

Og på en måte var det nettopp det som tok livet av denne bygda. Været. Beliggenheten.

Det høres selvsagt veldig merkelig ut, med tanke på at jeg befinner meg i Finnmark. Ved en karrig kystlinje ut mot Barentshavet. Og her er dårlig vær heller regelen enn unntaket.

I Toralf Hamborgs bok «Nordafor folkeskikken» fra 1945, siterer forfatteren en engelsk skipper, som var tvunget til å tilbringe noen dager i Hamningberg: «A hell-hole», kalte skipperen stedet på grunn av værforholdene.

Derfor er det meget sannsynlig at de som lever i denne landsdelen, er blant de mest værbestandige menneskene i hele landet. Ja, mest sannsynlig i hele Europa. I hvert fall de gamle fiskerne. Og særlig hvis vi går litt tilbake i tid. Til den gang Hamningberg var et livlig fiskevær ved Europas ende.

Fisk var fundamentet

Beliggende helt ytterst på Varangerhalvøya, der Ishavet møter land, har det bodd folk i flere århundrer. Hamningberg nevnes i kilder allerede på 1500-tallet, som et vær der fiskere søkte ly og hadde midlertidige opphold under sesongfisket.

De fiskerike områdene i Varangerfjorden og områdene utenfor, tiltrakk seg både norske, samiske og kvenske fiskere. Og fra 1700-tallet begynte også pomorene, et russisk kystfolk som bodde langs Kvitsjøen i Nord-Russland, å reise til Finnmark. De seilte til Norge i sommersesongen for å fiske, men også for å gjøre byttehandel.

– Russerne hadde med seg forskjellige typer varer, men i hovedsak var det korn, mel og tømmer, som de byttet mot fisk, kan Bjørn Rune Karlsen (71) fortelle. Han er født i Båtsfjord, men oppvokst i Hamningberg og kjenner historien godt.

– Steder som Hamningberg ble derfor viktige sesongstasjoner, forteller han.

Først på 1800-tallet vokste Hamningberg frem som et fast fiskevær. Mange familier slo seg ned permanent, og stedet utviklet både boliger, rorbuer, naust og etter hvert handelsfunksjoner.

Til tross for beliggenheten i et værhardt og avsides område, ble Hamningberg en livskraftig bosetting. Og fisk var selve fundamentet.

Tatt av havet

Bjørn Rune viser meg rundt i bygda. Hus som er mer enn hundre år gamle, står spredt utover et lite område med storhavet rett ut. Alt ser veldig idyllisk ut på en dag som dette. Men om livet her kanskje blir romantisert av besøkende i dag på grunn av de vakre omgivelsene, den rene lufta, det fiskerike havet og en fascinerende fortid, var livet her neppe noen dans på roser.

– De rodde eller seilte ut i åpne båter, forteller Bjørn Rune, og understreker at været var ikke alltid som i dag. Men når hverdagen består av hardt fysisk arbeid, samtidig som du kjemper med hav og vær år etter år, så blir du deretter.

– De var noen ekstreme hardinger, de gamle fiskerne, understreker Bjørn Rune. Likevel, mange av måtte dem ble tatt av havet.

Bjørn Rune påpeker at selv om han fra oppveksten nærmest utelukkende husker fine dager, godt samhold med mye lek og moro, så vet han også at foreldrene hans, samt de andre voksne i samfunnet tilbake på den tiden, var fattige.

– Vi var rike på fisk, men fattig på penger, forteller han i det vi går forbi et av de gamle hjemmene til Bjørn Rune.

Frosset fast i veggen

– Denne historien husker jeg ikke, men min mor fortalte den til meg i ettertid, forteller han og smiler.

– Vi bodde her og jeg hadde rom i andre etasje. Jeg var bare tre år og gråt sjeldent. Men en morgen våknet min mor av at jeg gråt. Hun løp opp trappen og fant meg i sengen. Håret mitt var frosset fast i veggen. Mamma måtte ta en klut med litt varmt vann, som hun la på så jeg kom løs, ler Bjørn Rune.

Noen år senere, bodde han og familien litt lenger bort i gaten.

– Jeg hadde begynt på skolen, gikk vel i førsteklasse, forteller han og minnes en spesiell morgen.

Han sto opp, men oppdaget at moren ikke var der. Noe han synes var merkelig.

– Hun var jo alltid der, dessuten hadde hun jo lagt meg kvelden før.

Da fortalte faren til Bjørn Rune at mor, ja hun er i Vardø. Det viste seg at hun hadde spontanabortert, og faren til Bjørn Rune måtte tilkalle redningsskøyta og noen andre menn i familien midt på natta.

– Slikt var jo ikke enkelt den gangen, ikke hadde vi vei inn til bygda og redningshelikoptre fantes ikke, forteller Bjørn Rune.

Faren måtte bruke trillebåren for å få kona ned i fjæra og opp i en robåt, og så ut til redningsskøyta.

Smerten og fortvilelsen til den stakkars kvinnen må ha vært grusom.

– Jo da, fantastisk sted Hamningberg, men det var ikke bare enkelt å leve her, innrømmer Bjørn Rune.

Unngikk «brent jords taktikk»

En av hans beste minner fra barndommen er fra da han og de andre barna i fiskeværet vandret opp i åsen rett bak bygda, Harbakken.

– Her utforsket vi terrenget, fant kruttrester og andre ting fra krigen, minnes han og penser innpå et tema som alle i Finnmark har et forhold til: Andre verdenskrig.

Heller ikke Hamningberg slapp unna. Men de var heldigere enn mange andre samfunn i Finnmark. Stedet er et av de få i landsdelen som ikke ble offer for nazistenes «brent jords taktikk».

En kveld da lyset er magisk her i nord, vandrer jeg opp til toppen av denne lille åsen. Hele Hamningberg ligger brått under meg. I alle retninger har jeg enorm utsikt. Også mot øst. Utsynet var ettertraktet for tyskerne.

Herfra kunne de følge med østover, og observere skip som seilte til og fra Sovjetunionen. Derfor er det i dag en rekke spor etter nazistenes opphold her.

En som kjenner godt til historiene rundt Hamningberg og krigen, er Nils Christian Petersen (83). Jeg møter han og kona på kjøkkenet i et hus som best kan beskrives som unikt.

– Bestefaren min bygde det tilbake i 1894 … eller var 1896?

Nils Christian tar meg imot som finnmarkinger ofte gjør: – Velkommen, vil du ha kaffe?

I et par timer forteller Nils Christian om Hamningberg, tyskerne og litt om sitt eget liv. Men la oss ta krigen først.

– Jo da, de kom hit, og det var mange av dem, forteller Nils Christian om nazistene.

– Men da tyskerne flyktet fra Hamningberg, gjorde de det i hui og hast. Uten å hverken brenne ned husene eller tvangsevakuere befolkningen. Og selv den dag i dag vet ingen med sikkerhet hvorfor det ble slik, forteller han.Bjørn Rune har derimot en liten teori.

– Kanskje ble kommunikasjonen kuttet av sabotører, slik at tyskerne som var stasjonert her, aldri fikk beskjed om å brenne før de stakk, spekulerer Bjørn Rune.

Nils Christian har hørt samme teori. Kanskje holder den vann.

– Men tyskerne hadde hørt at russerne var på vei over grensen mot Norge, ergo så rømte de så raskt at de kanskje ikke fikk tid til å brenne uansett om de hadde fått beskjed eller ei, undrer Bjørn Rune.

De tyske soldatene flyktet november 1944. Mange måneder før Norge igjen var et fritt land. Nils Christian er født og oppvokst i Vardø, ikke i Hamningberg. Likevel var han en av de siste som flyttet fra bygda.

Han og foreldrene flyttet nemlig tilbake til Hamningberg i det resten av bygda var på vei til å bli avfolket.

Fraflyttingen

I 1930 hadde Hamningberg rundt 300 innbyggere, og var et av Øst-Finnmarks største fiskevær. Men utviklingen i samfunnet førte til større og etter hvert motoriserte båter. Fordelene ved Hamningberg var først og fremst den nære avstanden til de rike fiskefeltene.

– Folk kunne ro ut, forteller Bjørn Rune. Men da motoren kom, var det ikke lenger nødvendig å bo så nær fiskefeltene. Med større og tyngre båter var det vanskelig å holde liv i Hamningberg.

– Havna her var svært værutsatt, derfor dro de båtene opp på land for at de ikke skulle bli tatt av hav og vind. Med store båter, var det ikke mulig. Derfor ønsket innbyggerne en ordentlig havn, som kunne beskytte mot stormer og holde liv i fiskeværet, forteller Bjørn Rune.

Og det godkjente Stortinget. Det besluttet i 1954 at Hamningberg skulle få ny havn. Innbyggerne pustet lettet ut. Men Stortinget ombestemte seg. Og det tok elleve år – noe de fikk massiv kritikk for i ettertid.

I 1965 fikk fiskeværet det endelige avslaget. Ingen havn. Da var det rundt 30 mennesker igjen i fiskeværet. Det var dødsdommen for Hamningberg.

De fleste innbyggerne så ikke annet råd enn å flytte. Det var ikke mulig å drive fiskerinæring med de dårlige havneforholdene. Skolen ble nedlagt og rutebåten «Tanahorn» sluttet å gå.

Mot strømmen

Men det skulle likevel gå ytterligere tretten år før bygda ble helt tømt for folk.

– Min far, Karl Petersen, var opprinnelig fra Oslo, men kom til Vardø før krigen da han fikk stilling som sogneprest, forteller Nils Christian.

Fra 1941 var Petersen prost i Varanger prosti, og like etterpå giftet han seg med Maria Hamborg. Og hun var fra Hamningberg.

– I 1962 gikk far av som prost, og som pensjonister kunne mine foreldre bo hvor som helst. Så i 1968 flyttet de til Hamningberg, til dette huset hvor vi nå sitter og hvor min mor vokste opp, forteller Nils Christian. Og han, da i tyveårene og i militærtjeneste, bodde til tider sammen med dem.

– I tillegg valgte Aksel Ramberg og Aksel Johansen, to hamningberginger, som ikke var avhengig av sikre inntektskilder, å bli boende her, sier han.

Men ifølge Nils Christian var myndighetene svært lite begeistret over avgjørelsen.

– På den tiden var myndighetene opptatt av sentralisering og modernisering. At det fortsatt bodde folk så avsides til, i et nedlagt fiskevær, var ikke i tråd med sentraliseringstankegangen.

Nils Christian minnes til og med at faren av den grunn opplevde å bli sjikanert av myndighetspersoner. 

– Men i 1978 døde min far, og da var det over Hamningberg ble forlatt, avfolket, og det var ingen vei tilbake, forteller Nils Christian.

Men det betyr ikke at stedet er folketomt i dag.

Kafé om somrene

Ved kaia i Hamningberg ligger i dag en liten kafé. Den drives av Sissel Holt og ektemannen Torfinn.

– Vi driver den på fjerde året, og vi holder åpent rundt syv uker i året, forteller Sissel.

Siden Hamningberg ble spart av nazistene, fremstår fiskeværet i dag som et unikt arkitektonisk og kulturhistorisk minnesmerke, med bygninger som gir innblikk i hvordan et kystsamfunn i Finnmark kunne se ut før krigen.

Legg til natur og beliggenhet, så er det forståelig at folk fra fjernt og nær ønsker å komme hit.

– Vi har hatt besøkende fra hele verden, forteller Sissel, men legger til at selv om turistene er et positivt innslag, så ser hun også utfordringer.

– Når bygda i de travleste sommerukene fylles av bobiler, kan det bli i overkant, medgir hun.

Men nå, på høsten, vandrer jeg stort sett alene her. Og den siste kvelden, i det solen forsvinner, besøker jeg et av de kanskje mest urørte og magiske stedene i hele Hamningberg: Kirkegården fra 1906.

Og hvis jeg ikke allerede hadde innsett at livet her for hundre år siden kunne vært både beinhardt og brutalt, så skjønner jeg det i hvert fall nå. Flere av gravene tilhører barn, mange av dem veldig unge.

– Unger som ramlet på sjøen og druknet, samt andre ulykker, var jo ikke uvanlig, fortalte Bjørn Rune tidligere på dagen. Også epidemiske utbrudd plaget fiskeværet med jevne mellomrom. Tuberkulose, spanskesyken, difteri, kopper og andre sykdommer tok liv.

Å vokse opp i Hamningberg da fiskeværet var i full drift, hadde garantert sine harmoniske sider. Men innbyggerne kjempet også en hard kamp for å overleve.

Og ikke alle vant den.

Partisanene

Finnmarks beliggenhet gjorde det vanskelig å drive motstandssamarbeid med England under krigen, slik det var vanlig andre steder i Norge. Skulle en gjøre motstand måtte det skje i samarbeid med Sovjetunionen.

Dette, samt russernes ønske om spioner i Norge, gjorde at mange nordmenn i Finnmark ble russiske soldater. De ble kalt «partisaner».

Deres oppgaver gikk i hovedsak ut på å rapportere om tyske skip, kystfort og flyplasser til Sovjetunionen.

To partisanergrupper ble i 1941 stasjonert i nærheten av Hamningberg.

Fraflyttingspolitikken

I flere tiår ble det ført en aktiv nedleggings- og sentraliseringspolitikk av norske myndigheter, ofte kalt «fraflyttingspolitikken». Små samfunn uten utviklingsmuligheter fikk ikke samme støtte til infrastruktur og modernisering som større tettsteder.

I 1960-årene begynte derfor mange å flytte fra Hamningberg. Ungdommer søkte utdanning og arbeid andre steder. Til slutt ble bosettingen så liten at det ikke lenger var grunnlag for skole, butikk og andre tjenester.

Husene ble imidlertid ikke revet, og mange ble tatt vare på som fritidsboliger av tidligere innbyggere og deres familier.

Mange av hamningbergingene fikk ifølge en masteroppgave om Hamningberg av Hege Stavseth i 2008, både statsstøtte og senere billighetserstatning.

– Noen fikk i midlertidig avslag, og den årsaken er ukjent, skriver Stavseth.

Da veien kom

Hamningberg fikk skole i 1900, kirkegård i 1906, men veien, den kom ikke før i 1962.

– Jeg husker at jeg som barn løp sammen med de andre barna, for å se den første bilen komme kjørende her. Det var stort for en liten gutt, minnes Bjørn Rune.

Veien ble ferdigstilt i 1962 og gikk fra Vardø gjennom det ville landskapet på Varangerhalvøya. Til tross for av fiskeværet ble lagt ned bare tre år senere, ble veien et symbol på modernisering og en viktig forbedring av livsvilkårene for de få innbyggerne som var igjen.

Selve kjøreopplevelsen langs Hamningbergveien ble etter hvert legendarisk: Den slynger seg gjennom et månelikt klippelandskap, rester av urgammel vulkansk aktivitet og forvitrede bergarter som gir området et unikt preg i europeisk sammenheng.

Men den er smal, og ulykker har hendt.