Min svoger flyttet inn etter bruddet og nekter å gå ut. Nå er det nok

Svogeren har bodd hos familien i nesten fire måneder etter skilsmissen, men gjør ingenting for å finne egen bolig. Nå vil hun stille et ultimatum.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
Publisert Sist oppdatert

For nesten fire måneder siden dukket Odd opp sent en kveld hjemme hos oss. Full og snøvlete sto han utenfor inngangsdøren med en bag i hånden og spurte om å få låne gjesterommet.

«Anette vil skilles, jeg må finne et annet sted å bo. Det er jo hun som eier leiligheten», sa han.

Vi måtte selvsagt be ham inn. Odd er Stigs lillebror og gift med Anette. Vi har aldri vanket sammen som par. Jeg har aldri kommet spesielt godt overens med Anette, ikke har jeg hatt så mye å snakke med Odd om heller.

Fra første stund syntes jeg at han var sær og spesiell. Vi så hverandre i familieselskaper, men Stig sørget for at kontakten mellom brødrene ble opprettholdt.

Jeg var innstilt på at Odd kunne låne gjesterommet vårt i et par uker. Jeg tenkte at det enten kom til å ordne seg ­mellom ham og Anette igjen, eller at han ville være på aktiv utkikk etter et nytt sted å bo, han som er uføretrygdet og har hele dagen å ta av.

Odd lå stort sett til sengs de første ukene han var her.

«Jeg klarer ikke å gjøre stort, kroppen min stritter imot», sa han.

Ja, ja, tenkte jeg, det går seg vel til.

Det lovet ikke godt

Stig stelte rundt ham, og de pratet mye sammen. Men å gå ut, det nektet Odd. Han fikk hjertebank og ble tydelig nervøs da jeg en gang nærmest presset ham til å komme seg ut i dagslyset.

Jeg ringte datteren min og fortalte at Odd hadde lagt seg til, og at dette ikke lovet godt. Hun anbefalte oss å ta kontakt med legen hans, og på den måten fikk Odd tilbud om innleggelse ved psykiatrisk avdeling.

Han dro, og jeg var lettet over å få ham ut av huset og over at han nå ville få profesjonell hjelp. Kanskje de til og med kan ordne et bosted for ham, så jeg slipper å ha ham her lenger, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Fordi Odd hadde lagt seg inn frivillig, kunne han også skrive seg ut når det passet ham. Etter fem dager hadde han fått nok og sto utenfor døren vår igjen. Han orket ikke å være på sykehuset, der fikk han bare enda mer angst, sa han.

Jeg prøvde å forklare ham at, ja, nettopp derfor burde han være der for å møte angsten sammen med fagfolk. Jeg forsøkte å få ham til å dra tilbake og prøvde mer og mer desperat å komme med motiverende argumenter. «Jeg er ikke interessert i den slags hjelp», sa Odd og nektet plent å dra tilbake.

Men han skulle ta tablettene legen hadde gitt ham. Det ga meg nytt håp. Pillene ville dempe angsten, og han ville bli i stand til å skaffe seg en bolig ved å sjekke avisene eller sette inn en annonse selv.

Null initiativ

Men nei da! Han var like initiativløs som før. Han følte seg merkbart bedre av tablettene etter et par ukers bruk, likevel viser han fremdeles ikke noe initiativ til å finne seg et sted å bo.

I stedet bruker han dagene til å slumre, se på TV, drikke øl og slappe av. Han klarer å gå ned til butikken, men han makter ikke å skifte på sengen eller dusje daglig.

Jeg kjenner at dette begynner å gå meg på nervene. Hver ettermiddag kommer jeg hjem til et hus med innestengt og dårlig luft. Det første jeg må gjøre, er å sette opp vinduene, og jeg er nødt til å lufte lenge og vel på gjesterommet der Odd sover.

Jeg har sagt til ham at han ikke får lov til å røyke inne, men det bryr han seg ikke om. Hverken Stig eller jeg røyker, og jeg hater stanken av sigaretter. Sneipene finner jeg både i halvfulle glass inne på gjesterommet og på plenen utenfor.

Han sier at han skal skjerpe seg, men han gjør det ikke. Han er urenslig også. Jeg legger inn nytt sengetøy til ham, men han evner ikke å skifte på sengen selv. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har presset ham til å dusje og latt ham låne klær av Stig.

Så står jeg og venter til han er ferdig på badet for å forsikre meg om at han rydder opp etter seg. Jeg instruerer ham som om han skulle vært barnet mitt. Jeg er helt sjokkert over hans manglende hygiene.

Barnebarna kan ikke komme

Stig sier bare at vi får ta tiden til hjelp. Det kunne ikke falle ham inn å kaste sin egen bror på dør, selv ikke når jeg påpeker at vi ikke lenger kan ha barnebarna våre på overnatting fordi Odd har okkupert rommet hvor de pleier å sove.

Dessuten orker jeg ikke å trekke småbarna inn i den negative atmosfæren rundt Odd. Men dette ser ikke ut til å plage Stig, akkurat nå er det broren hans som kommer i første rekke.

Jeg er klar over at det er tøft for Odd å bli skilt etter mange års ekteskap, men det finnes grenser for hvor langt medlidenheten vår skal strekke seg. Fisk og gjester stinker etter fire døgn, sier et ordtak. Og når gjesten da slår seg til i fire måneder, sier det seg selv at han blir en pest og en plage.

Jeg har hele mannen langt opp i halsen, selv om jeg vet at han sliter med psykiske plager. Jeg synes han blir mer og mer usympatisk og frekk.

Jeg mener at det ikke er vårt ansvar å ta vare på Odd, en voksen mann som ikke engang forsøker å stable sitt eget liv på bena.

Og fordi Stig ikke stiller krav til broren sin, utløser dette en amper stemning oss imellom. Vi har kommet inn i en ond sirkel, slik har vi aldri hatt det før.

Odd har gode og dårlige dager. Han drikker mye den ene dagen og lite den neste. Han er passiv og gjør ingenting for å endre hverdagen sin.

Det blir for bekvemt hos oss

Jeg mistenker ham for å trives med å bo hos oss, rett og slett fordi det er bekvemt.  Han har en seng, han får mat, og rett over gaten er det en nærbutikk hvor han kan kjøpe øl. Det virker ikke som om han trenger noe mer. Jeg tror ikke han har lyst til å bo alene.

Han har ingen respekt for ekteskapet vårt. Hadde han hatt et minstemål av varhet for andres følelser, ville han ha merket og brydd seg om mine reaksjoner og irettesettelser, men det gjør han ikke. Jeg føler at jeg på et vis har mistet hjemmet mitt.

Jeg gruer for å komme hjem. Jeg blir kvalm av å se Odd sitte i sofaen og se på TV kveld etter kveld, og jeg irriterer meg over at han hverken hjelper til eller betaler for seg. I protest samlet jeg sammen flere asjetter, glass og kaffekopper som jeg i forrige uke la i en balje inne på rommet hans.

Den står der ennå, selv om jeg for noen dager siden skrev en lapp: «Oppvasken gjør seg ikke selv.» Odd tar ikke dette hintet. Eller mest sannsynlig: Han gidder ikke å bry seg om det.

For et par dager siden ringte jeg til Anette og spurte hvordan det gikk med delingen av boet, om Odd kanskje snart ville få noen kroner å etablere seg for. Anette fortalte at hun hadde særeie på leiligheten, og at hun allerede hadde overført de pengene Odd skulle ha. Det var ikke så store ­summen, og hun hadde ikke hørt noe fra ham når det gjaldt deling av innboet.

«Uansett er jeg ferdig med ham», sa Anette. Og da jeg ­fortalte litt om hvordan jeg opplevde eksmannen hennes, svarte hun: «Jo takk, det er ikke uten grunn at jeg ville ut av ekteskapet. Jeg burde ha kastet ham ut for mange år siden».

Jeg ser at Odd til tider sliter med nervene, men han har selv ansvaret for å skaffe seg profesjonell hjelp. Han fikk et tilbud, men sa nei takk. Å ha denne tiltaksløse mannen boende hos oss ødelegger ekteskapet vårt. Men det skjønner ikke Odd, eller han gir blaffen.

Nå har jeg fått nok

Det virker som om han tror at Stig synes det er en glede å ha ham boende. Jeg vet at det er en belastning også for Stig å ha broren her, men han har sterk ansvarsfølelse og forstår visst ikke at mannen med sine 53 år er voksen for lengst.

«Vi får gi ham litt tid, så flytter han nok», sa han her en dag. «Broren din vil ikke flytte, det er sannheten», sa jeg.

«Men hva skal jeg gjøre, da?» sa han. «Jeg kan jo ikke kaste ut min egen bror som ­sliter med depresjon og angst». «Jeg kan», sa jeg. Og jeg mener det.

Denne latsabben skal ikke få ødelegge ekte­skapet vårt også. For noen ganger mistenker jeg at det er det han vil. Han hører hvordan vi stadig krangler, og han må forstå at han er hovedårsaken til ufreden.

Jeg har bestemt meg: Gjør han fortsatt ingen ting for å finne seg et sted å bo i løpet av de neste to ukene, kaster jeg ham ut. Uansett hva Stig sier.

Jeg er villig til å hjelpe ham med å finne en leilighet, hjelpe ham med selve flytteprosessen, men ut av huset skal han. Det er på høy tid at vi stiller krav til Odd. Og flytter ikke han, så flytter jeg!

Barna våre, som er voksne og ikke lenger bor hjemme, er helt enige med meg. Og jeg vet at innerst inne er Stig også enig.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.