Farmor reddet meg. Da hun ble alvorlig syk, ga jeg henne et løfte som fikk henne til å lyse opp

Min mor var en dame av typen «lett på tråden». Hun klarte ikke å holde seg til én mann. Som ung kom hun fra en helt annen kant av landet og hit hvor min far bodde.

Hun fløy fra den ene til den andre, og det gikk til slutt slik det måtte gå. Hun ble gravid. Min far ble utpekt som barnefaren, og til tross for mange advarsler giftet han seg med henne.

Dette var på begynnelsen av 1960-tallet, og den gangen var det vanlig å gifte seg hvis man ble med barn. Min mor fødte en gutt, og snaut to år senere kom jeg.

Mor roet seg ikke ned, selv om hun nå var gift og hadde barn. Det var stadig nye menn. Til slutt orket ikke min far mer og forlangte skilsmisse.

Det ble rettssak, og da kom det frem at han ikke var far til min bror. Meg var det aldri tvil om; jeg var som snytt ut av nesen på min far, som det heter.

Det ble bestemt at mor skulle ha min bror, men hun mistet foreldreretten til meg; jeg skulle bo hos min far. Før dette ble bestemt, var min bror og jeg på barnehjem i en periode.

Gråt i en krok

Min farmor kom på besøk til oss på barnehjemmet for å se hvordan vi hadde det. Jeg har senere blitt fortalt at hun fant meg sittende og gråte i en krok. Alle personlige eiendeler var tatt ifra oss.

Farmor tok kontakt med min far, og det ble bestemt at jeg inntil videre skulle få bo hos farmor og farfar. Min far bodde og arbeidet da i Oslo, langt unna der mine besteforeldre bodde.

Allerede før skilsmissen var i orden, var min mor gravid med en annen mann, som hun giftet seg med. Min bror skulle bo hos dem. Mors nye mann reiste mye i jobben sin, og hun fortsatte på samme måte. Mor fikk tre barn med sin nye ektemann.

Hos farmor fikk jeg det godt. Jeg fikk masse trygghet, omsorg og kjærlighet. Men det må ha vært stritt for henne til tider. Hun var over 50 år og hadde tre voksne sønner.

Jeg ble nok en erstatning for den datteren hun alltid hadde ønsket seg, men aldri fått. Min farfar var mye syk og slet med alkoholproblemer.

Selv jobbet hun i full stilling som syerske på en fabrikk. I tillegg satt hun mange ganger oppe til langt på natt og sydde for folk for å få økonomien til å gå rundt.

Jeg ble boende hos mine besteforeldre til jeg skulle begynne på skolen. Da hadde min far giftet seg igjen, og jeg hadde fått en halvsøster.

De hadde flyttet langt unna der jeg bodde med mine besteforeldre, men nå ville han at jeg skulle komme og bo hos dem. Jeg ble overlykkelig! Jeg hadde alltid ønsket meg søsken og reiste av gårde full av forventninger.

Stakkars farmor og farfar, de var helt ulykkelige. Jeg hadde jo blitt som en datter for dem. De har senere sagt at det hadde vært bedre om jeg hadde blitt boende hos dem.

Urettferdig stemor

Det ble ikke slik jeg hadde håpet og trodd da jeg kom til min far. Stemoren min brydde seg ikke om meg. For henne var det bare én som betydde noe, og det var hennes egen datter.

Det ble gjort stor forskjell på oss, og det manglet ikke på hverken slag eller lugging. Men aller verst var det å bli tilsidesatt. Min far var mye borte på jobb, og jeg hørte ham aldri si et ord om forskjellsbehandlingen av min lillesøster og meg. Jeg tror rett og slett han var for feig og ikke ville ha bråk.

Jeg gikk bare første klasse på dette stedet. Min far hadde fått jobb på en annen kant av landet igjen, og vi flyttet et stykke utenfor en by. Der begynte jeg på en liten, landsens skole, hvor det gikk to og to klasser sammen.

Da jeg var ti år og skulle begynne i fjerde klasse, hadde min far atter en gang fått ny jobb i en annen by. Da var det bare å ta farvel med skolen og vennene jeg hadde fått. Denne gangen skulle jeg begynne på en stor skole med flere klasser på hvert trinn.

I løpet av sommeren på det nye stedet hadde jeg heldigvis blitt kjent med en jente som skulle gå i 4a. Det var det eneste holdepunktet jeg hadde. Skolen lå en halv times gange unna der vi bodde. Nervøs og med bankende hjerte, kledd i mine gamle, slitte klær, ruslet jeg av gårde, helt alene. Ingen fulgte meg.

Jeg var heldig med mine nye klassekamerater. Selv med gamle klær og en helt annen dialekt enn dem ble jeg godtatt.

Som i himmelen

Hver sommer fikk jeg reise på besøk til farmor, og det var som å komme til himmelen! Når jeg skulle reise tilbake, gråt vi like mye, farmor og jeg.

Etter folkeskolen tagg jeg min far om å få flytte tilbake til farmor, noe han gikk med på. Endelig, etter år med savn, var jeg tilbake hos min kjære farmor igjen.

Da jeg var 15 år, dukket min bror plutselig opp hos farmor. Jeg hadde hverken hørt eller sett noe til ham siden jeg dro fra barnehjemmet. Nå var han hjemme en tur fra jobben som sjømann. Som 15–16-åring hadde han reist til sjøs for å komme seg vekk fra en vond og vanskelig tilværelse hjemme.

Min mor traff jeg først igjen som 17-åring. Da hadde jeg forlovet meg, og sammen med min forlovede reiste jeg for å hilse på henne. Det var akkurat som å treffe en fremmed, og vi har i dag ingen kontakt. Hun har aldri bedt meg om tilgivelse for at ting ble som de ble.

Jeg giftet meg tidlig, bare 18 år gammel, med min kjekke mann, som farmor også ble veldig glad i. Rett før jeg giftet meg, måtte farmor og farfar flytte på grunn av dårlig helse. Farmor hadde hatt kreft noen år tidligere, og nå slo kreften til for fullt igjen. Hun ble svært syk, og jeg reiste for å besøke henne.

Det var grusomt å se hvor vondt hun hadde det. Min mann og jeg hadde lenge hatt lyst på barn, men det lot vente på seg. Farmor var klar over dette, og jeg sa nå til henne at hvis jeg noen gang fikk en datter, skulle hun kalles opp etter henne. Jeg glemmer aldri hvordan ansiktet hennes strålte opp.

Farmor rakk aldri å bli oldemor, men da hun døde, var jeg gravid uten at jeg visste det. Åtte måneder senere fikk vi en datter som selvfølgelig fikk farmors navn, slik jeg hadde lovet.

Min datter er nå en godt voksen dame, og hun ligner sin oldemor i det å ta vare på dem rundt seg. Vi har også en voksen sønn og tre barnebarn som vi elsker over alt på jord.

Takk, kjære farmor, for at du var der for meg i min barndom. Uten din kjærlighet hadde livet mitt blitt mye verre, jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut. Du vil alltid ha en stor plass i mitt hjerte. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Da Tines ektemann forlot henne, fikk hun sjokk: – Alt sto i hans navn