Jeg fikk varme følelser for gartneren min. Da naboen en dag tittet innom, skjedde noe uventet
Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje, men det gjorde det.
Jeg hadde hatt en streng vinter med en voldsom influensa, som jeg fortsatt var preget av da våren endelig kom.
Det var ikke så bra, for jeg har en stor hage, og hvis jeg ikke var over den fra starten av sesongen, kunne den raskt gro til. På en tur til den lokale kjøpmannen falt blikket mitt på en lapp som hang på oppslagstavlen.
Det var en voksen mann som tilbød hagearbeid. Jeg ringte ham så snart jeg kom hjem, og vi avtalte et møte hjemme hos meg.
Bjørn, som han het, dukket opp allerede samme ettermiddag. Etter en runde i hagen satte vi oss ned med en kopp kaffe og pratet videre. Bjørn viste seg å være lett å snakke med, og til min store glede viste det seg også at vi hadde noenlunde de samme ideene om hva godt hagearbeid ville si.
Jeg har aldri hatt sansen for hager som er klippet med neglesaks. Jeg liker bedre den mer viltvoksende frodigheten, og Bjørn var enig. Siden han heller ikke var uoverkommelig dyr, fikk vi en avtale på plass.
Bjørn startet et par uker senere. Jeg var selv i mellomtiden kommet til krefter igjen etter vinterens strabaser, så vi kastet oss sammen over oppgavene der ute. Jeg oppdaget raskt at det var deilig å ha noen å dele det med.
God følelse
Det hadde jeg ikke hatt siden skilsmissen min mange år tidligere, og jeg hadde nesten glemt hvor godt det føltes. Bjørn og jeg klippet og beskar, raket sammen og kjørte bort, og da jeg etter mange timers arbeid endte med å invitere på lunsj, sa han ja takk.
Her fortalte Bjørn at han hadde blitt enkemann for to år siden. Det hadde fått ham til å stoppe opp og spørre seg selv hva han ville med livet sitt. Han hadde vært lærer i nesten en menneskealder, men var ikke sikker på om han skulle fortsette med det. Derfor hadde han i første omgang fått ett års permisjon.
Mens han gikk og kom seg etter konas død, oppdaget han hvor godt det gjorde ham å sysle med stort og smått uten å måtte møte et bestemt sted til en bestemt tid. Han likte å sette sin egen dagsorden, så etter at permisjonen var over, hadde han gått rett over på etterlønn.
Litt måtte han likevel ha å henge fingrene i, og derfor hadde han hengt opp lappen hos kjøpmannen. Jeg var hans første kunde, og han skulle heller ikke ha mange flere. Kanskje én eller to, og så var det nok.
Det varte ikke lenge før jeg begynte å få ganske varme følelser for Bjørn. Gamle kona på snart 70! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje igjen, men det gjorde det. Han brakte med seg så mye liv og glede, og samtalene vi hadde, handlet om alt mulig mellom himmel og jord.
Aldersforskjell
Det var som om vi aldri gikk tomme for noe å snakke om. Hvis jeg ikke tok feil, var Bjørn også i ferd med å få et godt øye til meg.
Han var noe yngre, 6-7 år gjettet jeg. Men betydde det noe for ham?
Vi hadde ennå ikke tatt det første skrittet når det gjaldt disse følelsene, da nabokona mi Lis plutselig dukket opp mens Bjørn og jeg satt og tok en kaffepause. Jeg hentet selvfølgelig også en kopp til henne, og fem minutter senere satt hun og flørtet voldsomt med Bjørn.
Det var nesten ikke til å holde ut å se på. Lis oppførte seg jo som en 15-åring, syntes jeg.
Det gjorde jeg visst dessverre også selv. For sjalusien gnagde i meg, og jeg følte meg nærmest klar til å slå naboen min i hjel for de søte smilene hun sendte Bjørn. Jeg foraktet meg selv for det. Det var jo så latterlig.
Slike dramaer var virkelig ikke noe som hørte hjemme i min høye alder. Skulle man ikke på dette tidspunktet kunne kontrollere følelsene sine? Nei, det var det ingenting som tydet på at jeg mestret. Jeg måtte innse at man åpenbart aldri blir for gammel til de store, lidenskapelige følelsene.
Kjærlighet og sjalusi fulgte hverandre, slik de også hadde gjort i mine yngre dager. Det var jo forferdelig.
Lis ble sittende og kurtisere Bjørn. Jeg klarte ikke helt å lese reaksjonene hans, men han var hele tiden vennlig og smilte til henne. Hvor mye skulle jeg legge i det?
Jeg visste det ikke. Jeg kunne bare kjenne sjalusien som etset seg inn i meg.
Heldigvis reiste Bjørn seg etter en stund.
- Nå, men jeg tror jeg må sette i gang, sa han.
- Jeg kommer om et lite øyeblikk, skyndte jeg meg å si, så Lis kunne skjønne at besøkstiden var over.
Så lett ga hun likevel ikke opp. Hun reiste seg riktignok, men bare for å rope på Bjørn.
- Jeg kunne faktisk også trenge en gartner. Kunne jeg kanskje få nummeret ditt? spurte hun med hodet på skakke.
Jeg murret innvendig mens Bjørn smilte vennlig til henne.
- Dessverre, sa han så.
- Jeg kan ikke overkomme flere hager. Jeg har mer enn nok å holde på med for tiden.
Lis tok det pent, det skal sies, og litt etter forsvant hun nedover hagegangen. Jeg pustet lettet ut, og plutselig sto Bjørn foran meg.
- Hanne? sa han, og jeg holdt pusten.
- Du trenger ikke å bli redd, sa han rett ut.
Jeg rødmet og ble like sjenert som en skolejente. Hadde han kunnet merke det på meg? Var jeg virkelig så lett å lese? rakk jeg så vidt å tenke, før Bjørn kysset meg på munnen.
Takker henne
Siden den dagen har Bjørn og jeg vært et par, og det har jeg sannelig takket Lis for et par ganger eller tre. For hvis hun ikke hadde flørtet med Bjørn den dagen, kunne vi sikkert ha gått rundt grøten lenge ennå, og hvem vet?
Kanskje hadde vi latt tiden gå fra oss, så det aldri hadde blitt noe av? Heldigvis skjedde ikke det, takket være Lis, som for øvrig bare er glad på våre vegne.
Bjørn og jeg har ikke flyttet sammen, og jeg tror jammen heller ikke at vi kommer til å gjøre det. Vi nyter bare hverandre. Kjærligheten vi fant sent i livet, har slått rot, og jeg tror vi kommer til å følges resten av veien.
Det er fantastisk å oppleve at man aldri blir for gammel til de store følelsene.
Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
