Min bortskjemte søster utnytter oss. Nå er det nok

Min bror er to år eld­re enn meg, og vi to har alltid hatt et nært og godt forhold. Det var oss to helt til Simon fylte 16, og jeg selv var 13 år. Da ble attpåklatten født. 

Et vakkert pikebarn som ble født inn i en familie med gode bånd til hverand­re og mye kjærlighet. Vi var stolte og glade over det lille nurket, alle sammen. 

Selvfølgelig ble hun bortskjemt og opplevde seg selv som verdens midtpunkt. Vi var tross alt fire personer som gjerne ville oppfylle alle hennes ønsker.

Jeg er nå gift og har tre barn selv, i alderen syv til 15 år. Vi bor fortsatt på hjemstedet, i et lite hus, og har det bra på alle måter. Mor og far har flyttet i omsorgsbolig og greier seg stort sett selv. 

Broren min ser jeg ikke så ofte, da han har flyttet til en annen by. Men vi feirer alle høytider sammen, og barna våre har stor glede av å treffes. 

Vi voksne trives også godt i hverand­res selskap og tilbringer som regel sommerferien sammen. 

Min søster Linn bor også i hjembyen vår. Hun er skilt og bor i en liten leilighet sammen med sine to barn. 

Da hun giftet seg, var det et skikkelig eventyrbryllup. Selvfølgelig, må jeg nesten si, for Linn er jo vokst opp som en prinsesse. 

Used­vanlig søt og sjarmerende er hun, men empatisk kan man ikke kalle henne, for hun er ikke videre flink til å ta hensyn til and­re mennesker. Hun sjarmerte seg uten problemer gjennom grunnskolen, men da hun skulle gå videre, ble det ikke rare resultatene. 

Der ble det stilt krav, og det var nytt for henne. Det er jo forferdelig å tenke på at hun ikke tid­ligere i livet had­de møtt utford­ringer som krevde noe av henne. Og det er i grunnen det min historie hand­ler om. 

Om hvordan Linn ødelegger for oss and­re i familien med sin bortskjemte og egoistiske væremåte.

Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene

Hun misbruker oss

Hun har vært skilt i snart to år og vil gjerne leve livet sitt, som hun sier. 

Med to små barn er det ikke alltid det passer å gå ut og feste med venner, men da kan hun jo bare ty til meg! Jeg lever, i hennes øyne, et kjedelig og forutsigbart liv.

Og det gjør det enkelt for henne å spørre meg om både passing, henting og bringing av barna. Dette synes jeg egentlig er greit. Jeg liker å ha kontakt med tantebarna mine, og mine barn liker også at de er mye hos oss. 

Men stadig lån av penger synes jeg ikke er like greit. Mannen min og jeg har en ordnet økonomi, men vi har det ikke så raust at vi stadig kan låne ut til Linn. 

Det er nemlig ikke alltid hun er så nøye med tilbakebetalingen heller, og Bent, mannen min, synes det er ubehagelig å mase om å få tilbake det hun har lånt. Det er jo heller ikke store beløp det er snakk om, heldigvis.

Jeg fatter ikke hvordan Linn kan holde seg med så dyre klær og stadig gå ut på byen. Det overskud­det Bent og jeg får fordi vi lever noen­lunde nøysomt, er vi lei av at Linn skal flotte seg med. 

Våre egne barn har også ønsker og behov, så vi trenger virkelig inntektene våre selv. Jeg har ikke på langt nær så flotte klær som søsteren min, og mine utgifter til frisørbesøk og pleieprodukter er heller ikke i nærheten av hva Linn bruker.

Egentlig hand­ler dette muligens om hvor forskjellig syn man kan ha på det å ha det bra. 

Kanskje Linn bruker flotte klær og lekkert interiør som en slags erstatning for et godt familieliv? Hun drømte vel om lykken med mannen hun giftet seg med? Han er for øvrig gift på nytt og har fått enda et barn, men han følger godt opp de barna han har med Linn.

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Vi har lagt en plan

Jeg føler på mange måter dårlig samvittighet overfor lillesøsteren min. Skulle vi ha hjulpet henne mer i starten på voksenlivet? 

Hun har ingen utdanning og må ta til takke med jobbene hun får på arbeidskontoret, ofte korte vikariater. 

Kanskje min bror og jeg skulle ha vært tøffere mot henne, siden mor og far var totalt blendet av sjarmen hennes og ald­ri stilte krav? Gjorde vi henne en bjørnetjeneste? I så fall må vi vel bare stille opp nå som hun er voksen og ikke greier å holde kursen stødig selv …

Mor og far trenger også litt hjelp av og til, både til hand­ling og rengjøring. 

Jeg begynner å føle meg sliten og lei. Når Linn sprud­ler innom og ber så pent om å få låne 800 kroner, fordi hun bare må til frisøren før helgen, får jeg lyst til å skrike til henne, samtidig som jeg føler meg ussel og gjerrig. 

Hun spør ald­ri min bror om lån, for hans kone har sagt klart ifra at det ikke kommer på tale. Jeg er nødt til å ta et oppgjør nå, for Bent begynner å få oppførselen hennes helt i vrangstrupen. Han lar seg ikke lenger sjarmere og ser kun egoismen som ligger bak fasaden.

Vi har snakket mye om Linn og ser at hun faktisk påvirker familien negativt. Derfor har vi kommet frem til en plan. Vi vil som før gjerne passe tantebarna våre, men når det blir spørsmål om å låne penger, vil vi si nei fremover. Jeg orker ikke mer. 

Uansett hvor mye hun maser og kjefter på meg, og hvor fortvilet hun blir. Hun er en stor skuespiller og har nok manipulert mange andre for å få ekstra støtte både her og der. 

Og så vil vi oppmuntre henne til å få hjelp til utdanning. Går hun inn for dette, vil vi mer enn gjerne støtte og hjelpe så godt vi kan. Hun må bare finne noe som er såpass enkelt at hun kan greie det uten for tøffe motbakker. 

Blir det for vanskelig, er jeg redd hun vil gi opp. Dette ser ut som en flott plan på papiret, og jeg krysser fingrene for at vi skal få gjennomført den, i samspill med Linn. Jeg er glad i søsteren min og unner henne alt godt.