Jeg flyttet ut, men ingenting ble som jeg hadde tenkt

Etter 12 års ekteskap hadde jeg begynt å kjede meg veldig. Truls var av den trauste typen, som hverken var spesielt snakkesalig eller full av ideer og påfunn. Det som jeg en gang hadde sett på som trygt og solid, fortonte seg nå som kjedelig hos ham. 

En stund hadde jeg forsøkt å få litt mer liv i ham, men hadde gitt opp. Truls var ikke, og kom aldri til å bli, mer sprelsk enn han var. Fotball var og ble hovedinteressen – på TV vel å merke. Utover det var det ikke mye som opptok ham på fritiden.

Når jeg beklaget meg overfor mine skilte venninner, fikk jeg stor sympati og medfølelse. De fattet ikke at jeg orket å leve sammen med en slik trøtt sofagris og støttet meg fullt ut i at Truls knapt nok var verdt joggebuksene han subbet rundt i.

Deretter gikk de over til å snakke om sine egne, langt mer fartsfylte liv. Vi møttes ofte til et glass vin hjemme hos en av dem, og jeg fikk ørene fulle av det begivenhetsrike livet deres. 

Både Mona og Trude hadde brutt ut av ekteskapene sine for flere år siden, og det lot ikke til at de angret på det. Tvert imot opplevde de ungdomstiden på nytt. Det var den ene daten etter den andre. På meg virket det som om verden var full av fyrige menn som ventet der ute.

– Halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, sa Trude entusiastisk en kveld vi satt på terrassen hennes. – Tenk bare på hvilket tilsig til markedet det gir. Mange kjekke, flotte og nyskilte menn, som vi kan boltre oss med.

Mona og Trude var vel bevandret i de såkalte dating-appene, det var der de møtte mennene de gikk ut med. 

Jeg fikk høre om middager, om hytteturer og til og med utenlandsturer. Det var store blomsterbuketter levert på døren og romantiske fjellturer. Mona hadde en stående invitasjon til å dra til Provence med en mann hun hadde truffet på nettet, men hun ønsket å bli litt bedre kjent med ham først. 

Til sammenligning fortonte mitt eget liv seg som en eneste lang ørkenvandring. Butikkjobben min, som jeg hadde hatt i flere år, ga meg ikke stort annet enn en fast inntekt hver måned. 

Barna våre, på ti og 12 år, var riktignok en glede i livet, men snart ville de bli store og forlate redet, tenkte jeg vemodig. Da ville Truls og jeg sitte der og glo på TV, mens livet gikk for fulle mugger der ute. Stadig oftere grep jeg meg i å dagdrømme om å være fri og frank igjen.

Jeg var 23 år da jeg giftet meg, nå innså jeg at det var altfor tidlig. Jeg ble mer og mer overbevist om at ekteskapet med Truls var et feilgrep. Det hadde vært overilt av meg å ta til takke med den første og den beste.

Som ung hadde jeg hatt nok av beilere, fortsatt fikk jeg høre at jeg så bra ut. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde benyttet anledningen til å leve mer mens jeg ennå hadde sjansen. Nå var det for sent, eller var det fortsatt mulig å få ungdomstiden tilbake?

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Han ble rasende

Det var da Mona dro til Provence at jeg endelig bestemte meg. Den nye kjæresten hennes var både velstående og kjekk, og jeg tenkte at noe slikt ville jeg også oppleve. Jeg forberedte meg mentalt på å flytte fra Truls, og i smug holdt jeg utkikk etter en passende leilighet.

Da jeg fant en som jeg både hadde råd til og som var lys og trivelig, følte jeg at brikkene falt på plass. Leiligheten lå ikke langt fra huset vårt, som var Truls’ barndomshjem og som han selvsagt ville beholde. 

Nå hadde jeg bestemt meg, jeg ville skille meg fra Truls og ta del i det livet venninnene mine levde. Barna kunne bo en uke hos hver av oss, dette var tross alt normalen i klassen deres.

Truls tok bruddet helt annerledes enn jeg hadde trodd. Han ble faktisk rasende og påsto at jeg var hjernevasket av venninnene mine og oppførte meg som en tåpelig tenåring. Vi kranglet voldsomt i flere dager, det var noe nytt i samlivet vårt. 

De siste årene hadde vi knapt nok hatt en eneste diskusjon, men nå var det like før kopper og kar fløy gjennom luften.

På en måte likte jeg denne nye siden ved Truls, at han viste følelser og så tydelig ga uttrykk for at han ikke ville at vi skulle skilles. Likevel endte det med at jeg flyttet ut. Jeg tenkte at jeg ikke kunne stoppe nå, som jeg var kommet så langt i beslutningsprosessen.

Vel installert i den nye leiligheten kunne det nye livet begynne. Venninnene mine troppet opp med champagne og kake, og innflyttingsfesten endte i en heidundrendes fest på byen, hvor jeg flørtet vilt med menn som var langt yngre enn meg.

Dagen etter våknet jeg med en durabelig hodepine og en gnagende bondeanger. Tenk om noen kjente så meg i går? Heldigvis var det nok av praktiske oppgaver å ta fatt på, gardiner som skulle henges opp og møbler som skulle på plass, slik at jeg slapp å tenke så mye. 

Etter et par uker var jeg kommet fint i orden, nå sto jeg på terskelen til mitt spennende, single liv.

Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra

Stram økonomi

Jeg laget meg profiler på dating-appene som Trude og Mona brukte. Men av en eller annen grunn virket alle mennene der nå bare rare og merkelige. Jeg orket ikke å ta kontakt og tenkte at det var for tidlig.

Venninnene mine så jeg ikke så mye til som jeg hadde forventet. Mona var fortsatt nyforelsket i Provence-fyren, og Trude hadde startet med videreutdanning på kveldstid. De ukene jeg ikke hadde barna, ble derfor lange. Som regel ble jeg sittende inne om kveldene og se på TV, akkurat som tidligere. 

Nå som jeg måtte forsørge meg selv med egen inntekt, kunne jeg ikke tillate meg store utskeielser. Truls var fortsatt sint på meg og sto på sitt om at vi skulle dele likt når det gjaldt barnas utgifter, selv om han tjente betydelig mer enn meg.

– På tide at virkeligheten innhenter deg, sa han kaldt hvis jeg forsøkte å diskutere økonomien med ham. Sommerferien kom, og det var først da det for fullt gikk opp for meg hvor stramt jeg egentlig hadde det.

Da alle utgifter var betalt, hadde jeg ikke engang råd til å leie en hytte på Sørlandet, som vi hadde pleid å gjøre. Truls dro av gårde med jentene i to uker, og senere tok han dem med på danmarkstur. Selv satt jeg alene igjen i leiligheten og syntes synd på meg selv.

Det nye livet var på ingen måte blitt slik som jeg tenkte meg. Nå innså jeg at Mona og Trude nok hadde rosemalt singellivet. De hadde bare snakket om oppturene og de spennende dagene. 

Nå så jeg baksiden av medaljen. Provence-fyren viste seg å være en rundbrenner av rang og etterlot Mona med en solid kjærlighetssorg. Trude slet også økonomisk, men håpet på sikt å få seg en bedre jobb, slik at hun slapp å snu på hver krone, slik som jeg måtte.

Jeg angrer

I dag skjønner jeg ikke at jeg kunne være så naiv og tro at jeg skulle få tilbake ungdomstiden min. At verden skulle være full av attraktive, ledige menn, er selvsagt bare tull. 

Å gå på byen er bare deprimerende. De mennene jeg har kommet i kontakt med der ute, er slitne festløver som ser ut som de har sittet pal i baren siden 90-tallet. De gidder ikke engang å legge skjul på at de bare er ute etter et kort eventyr. De få forsøkene på å møte noen via nettet har ikke ført frem.

Ofte skinner det gjennom at dem jeg kommer i kontakt med, har flere baller i luften, noe som får det hele til å fortone seg som et kynisk spill.

Barna mine har lidd unødvendig på grunn av min umodne beslutning. Den eneste som er kommet heldig ut av dette, er Truls. At jeg forlot ham, har gitt ham en solid vekker. I det siste har han fått noe nytt og energisk over seg. 

Han har kommet seg opp av sofaen og har begynt å kle seg bedre. Nå ser jeg at han er en attraktiv mann i sin beste alder. Han ser bra ut på en ujålete måte, han er solid og har god økonomi. Truls er blitt svært så populær, og i dag har han en venninne.

Fortsatt er det kjølig mellom oss, vi kommuniserer bare om det mest nødvendige som gjelder barna våre.

For litt siden fikk jeg høre at butikken jeg jobber i, skal legges ned. Denne nyheten var dråpen som fikk det til å renne over for meg. Det var som om det eneste stabile jeg har i livet nå, også vil forsvinne. Hvordan jeg skal orke å søke ny jobb og komme meg videre, aner jeg ikke i dag.

Skal jeg være ærlig mot meg selv, ønsker jeg meg bare tilbake til Truls. Jeg angrer som en hund på at jeg ga slipp på et trygt og godt familieliv. Det finnes ingen spennende tilværelse som kan erstatte det jeg hadde. 

Om jeg noen gang får en ny sjanse til å vise Truls at jeg er kommet til fornuft, kan jeg bare håpe.