Jeg valgte mannen min fremfor barn

Går det an å være så glad i en mann at du ofrer ditt livs største drøm for å få være sammen med ham? Jo, det gjør det. Mitt liv er et eksempel på akkurat det.

Jeg elsker mannen min og har aldri vært i tvil om at jeg ville fortsette å være gift med ham, selv om han har nektet å gjøre alt han kan for at vi skulle bli foreldre.

Jeg har alltid vært glad i barn og har hatt lett for å få kontakt med dem. Da jeg i ung alder ble tante til to små jenter, var det som om jeg ikke kunne få nok av dem.

«Du blir en fin mor når den tiden kommer», sa foreldrene mine og var glad for at jeg hjalp søsteren min med hennes barn. Jeg forgudet de to små niesene mine. Jeg hadde dem på overnattinger og tok dem med på sirkus og tivoli.

Hver gang jeg kom, løp de rett i armene mine og slo de lubne armene sine rundt halsen min. Jeg kan ikke tenke meg noe deiligere enn myke barnearmer rundt halsen.

Traff drømmemannen

Da jeg traff Per, og jeg etter hvert forsto at det ville bli oss, så jeg for meg hele A4-pakken – stasjonsvogn, hund og barneflokk. Per var trygg, solid og arbeidsom. Som snekker bygde han huset vårt i en fei før vi giftet oss.

Vi var i begynnelsen av 20-årene, og det hastet ikke med å få barn. Da vi så smått ble enige om at det på den annen side ikke gjorde noe om jeg ble gravid, sluttet jeg å bruke prevensjon. 

Da det fremdeles ikke hadde skjedd noe etter ett år, tenkte jeg at det var vanskeligere å bli gravid enn jeg hadde trodd, men at det nok ville ordne seg. Søsteren min sa at gjennomsnittspar bruker halvannet år på å lykkes, og jeg slo meg til ro med det.

Per stresset ikke. Han sa at vi hadde et hav av tid, og innrømmet dessuten at han likte livet vi hadde sammen, bare vi to. Vi hadde en frihet vennene våre ikke hadde som småbarnsforeldre, og den friheten brukte vi til å reise og oppleve spennende steder.

Da det hadde gått tre år siden jeg sluttet å bruke prevensjon, og jeg fremdeles ikke var blitt gravid, gikk jeg til en lege for å sjekke om det var noe galt med meg. Ingenting så ut til å være feil. Jeg hadde ikke tette eggledere, menstruerte normalt, hadde en normal eggløsning, en frisk livmor og ingen cyste.

«Gå hjem og tenk på noe annet. Det pleier å hjelpe», sa legen og smilte. Jeg var glad. Per sa omtrent det samme som legen – at jeg ikke måtte stresse. «Vi er knapt 30 år, og det haster fremdeles ikke», sa han.

Jeg forsøkte å la være å tenke på barn og nøt å være sammen med mannen min. Vi var frie fra ansvaret barn gir, og kunne reise på spon­tane turer både innen- og utenlands. Mange av vennene våre misunte oss. 

Jeg på min side misunte dem, men jeg lot som om det ikke gjorde meg noe at vi ikke hadde fått barn. De fleste trodde at vi ville være barnløse.

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Nektet undersøkelse

År etter år gikk, og ingen ting skjedde. Da jeg var 36 år, tok jeg enda en sjekk hos lege. 

«Det må være noe galt med meg», insisterte jeg. Legen sa at det ikke var det. «Er mannen din sjekket?» spurte han. Jeg måtte si som sant var, at nei, det var han ikke. 

Legen sa at det sannsynligvis var han som var problemet.

Per ble sint og opprørt da jeg antydet at det kunne være ham det var noe galt med. I begynnelsen nektet han å gå til undersøkelse. «Slutt med maset om å få barn. Får vi ikke barn på naturlig måte, er det vel en mening med det», sa han.

Jeg tryglet og ba om at han måtte ta undersøkelsen - for min skyld. Jeg sa at jeg ville ha et svar. Om jeg fikk det og det var negativt, skulle jeg legge vekk drømmen om å bli mor.

Det var som legen sa, problemet lå hos Per. Sædcellene hans var ikke svømmedyktige. Han anså mulighetene for at vi fikk barn på naturlig måte som null. 

«Men det finnes metoder i dag som kan hjelpe dere. Vi kan søke om kunstig befruktning», trøstet han.

Jeg rakk så vidt å se på mannen min før han ristet på hodet. Jeg hørte et bestemt avslag. «Det er uaktuelt», konstaterte han. Det var som om hjertet mitt sluttet å slå, men jeg forsto at det ikke nyttet å ta en diskusjon der og da.

Jeg lot temaet ligge i lang tid før jeg spurte om han ikke kunne tenke seg adopsjon. 

«Du lovet meg å slutte å mase om å få barn hvis du fikk et svar. Du har fått svaret. Jeg kan ikke få egne barn. Enten forlater du meg og får barn med en annen, eller du blir og lar temaet ligge. Jeg vil hverken forsøke kunstig befruktning eller adoptere», sa han bryskt.

Jeg gikk mange runder med meg selv etter samtalen vår. Og jeg valgte å fortsette ekteskapet med Per. Jeg innså at jeg til tross for hans valg elsket ham så høyt at det var ham jeg ville leve resten av livet med. 

Søsteren min sa at han ikke elsket meg nok ettersom han krevde at jeg ofret mitt livs største drøm, men jeg klarte ikke å se det slik. Han har alltid behandlet meg ordentlig og har stilt opp for meg i alle andre sammenhenger. Per er min beste venn.

Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien

Jeg vil alltid undre

Jeg tok et valg. Likevel tenkte jeg hver dag på om og hvis jeg ble gravid. 

Jeg hørte om andre som hadde fått beskjed om at de ikke kunne få barn på naturlig måte, men som likevel, mot alle odds, ble foreldre. Jeg hadde en slags vill drøm om at det ville skje med oss. Vi brukte ikke prevensjon. Hver måned kjente jeg spent etter om det hadde skjedd noe.

For et halvt år siden begynte jeg å kjenne tegn til overgangsalder. Svettetoktene gjorde meg deprimert. Det var som om det først da gikk endelig opp for meg at jeg aldri kommer til å bli mor. 

Toget er gått. Jeg valgte mannen min, og resten av livet blir det bare oss.

Fremdeles er vi friske og aktive og lever et liv mange med barn misunner oss. Jeg tenker på når alderdommen kommer, og våre venner har barn og barnebarn som bringer glede inn i livene deres. Da har Per og jeg bare hver­andre.

Ikke alle er forunt å få barn. Ikke alle ønsker å bli foreldre. Min mann ønsket ikke å kludre med naturen, som han sa. Han mener den dag i dag at han tok det riktige valget da han sa nei til å gå gjennom prøverørsforsøk.

Jeg på min side vil alltid tenke på hva som kunne ha vært dersom han hadde vært villig til å gå gjennom ild og vann for meg. Jeg elsker mannen min fortsatt, men blir trist når jeg konstaterer at siste mulighet er passert. 

Den biologiske klokken har satt et brutalt punktum for mitt håp. Nå må jeg finne andre ting å drømme om.