Jeg brøt løftet mitt og forlot min syke samboer

Det var tidlig vår, iskaldt og lørdag ettermiddag. Jeg og en venninne hadde vært på en handlerunde, og vi trengte noe å varme oss på.

Vi stakk innom den hyggelige kaffebaren på hjørnet. Der var det fullt, men vi fikk sitte ved et lite bord som sto tett opptil et annet bord. Der satt Pål og hans kamerat Ole.

Vi kjente ikke de to men­nene, men snart satt vi som gamle venner og pratet og lo. Jeg merket fort noen vibra­sjoner mellom Pål og meg, og da min venninne måtte gå og Ole reiste seg for å dra hjem til sin familie, spurte Pål om jeg hadde tid til å sitte litt lenger.

– Jeg har et hav av tid, lo jeg og møtte blikket hans.

Ble fort seriøst

Etter nok en kaffekopp inviterte han på middag. Vi gikk på nærmeste restaurant, og det ble en svært hyggelig kveld.

Vi hadde mye til felles og svært mye å snakke om. Dessuten var det så lett å være seg selv sammen med Pål. Det ble sent før vi forlot hverandre; etter å ha avtalt et nytt møte.

Allerede neste dag, søndag, var vi på tur i skogen. Og mandag var vi på kino. Etter filmen ble vi gående hånd i hånd langs bryggene og ­snakke. Plutselig stoppet Pål, dro meg inntil seg og kysset meg.

– Jeg er forelsket i deg, sa han.

– Jeg ble forelsket alle­rede da vi satt og snakket sammen på kaffebaren.

Vi hadde kjent hverandre i bare to uker da han inviterte meg med til Frankrike. Vi skulle være der i en uke og bo i et hus som han hadde fått låne av en venn. Jeg var ikke sen om å pakke kofferten, og vi dro av sted.

Huset lå i en idyllisk, liten by. Det ble mye god mat og vin, dovne morgenstunder, fin elskov, rusleturer og mange gode samtaler. Jeg følte at jeg hadde funnet den rette i Pål.

Så kom alvoret

En ettermiddag satt vi på en benk på strandpromenaden, og han tok meg i hånden. Jeg forsto av uttrykket i øynene hans at han ville si noe leit.

– Jeg er syk. Jeg lider av en alvorlig, nevrologisk sykdom som jeg ikke kommer til å bli bedre av, men dårligere. Sykdommen har ingen god prognose, men hvor raskt den negative utviklingen går, er individuelt, sa han med øyne som var mørke av sorg.

Jeg knuget hånden hans, svelget, men sa ikke noe. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre? Jeg var forelsket, det var ingen mulighet for retrett. Selv har jeg alltid vært frisk og sterk, og jeg tenkte at jeg hadde energi og kjærlighet nok til å klare dette.

– Det du forteller, gjør ingen forskjell. Dette skal vi klare sammen! sa jeg besluttsomt. Da vi kom hjem til Norge igjen, var vi sammen så ofte vi kunne, og etter ett og et halvt år flyttet vi sammen.

Vi var begge skilt og hadde voksne barn, og vi likte hverandres barn. Alt var tilsyne­latende perfekt. Forelskelsen hadde utviklet seg til dyp kjærlighet. Ofte kunne jeg sitte og betrakte Pål og lure på hvordan det var mulig å bli så sterkt knyttet til et annet menneske så fort.

Jeg tror at beundring er viktig i et kjærlighetsforhold, og jeg beundret Pål og måten han taklet sykdommen på. Dessuten var han sjenerøs, intelligent, kunnskapsrik og veldig morsom. Han fikk meg til å le.

Stadig mer ansvar

Pål var selvstendig næringsdrivende. Han klarte forretningsdriften godt, men etter hvert involverte han meg mer og mer. Til å begynne med syntes jeg det var morsomt, men etter en tid begynte jeg å bli sliten.

Pål la mer og mer ansvar over på meg, samtidig som jeg hadde min egen jobb. Hver dag var det noen som skulle ringes til, noe skulle hentes eller ordnes opp i.

En liten tvil begynte å snike seg inn. Ville jeg klare dette? Pål fortrengte så godt han kunne at han var syk, og ville ikke sette ned arbeidstempoet. Forretningen skulle drives som før. Månedene gikk på denne måten, men jeg hadde fortsatt energi nok til å stå på.

En dag foreslo han at vi skulle ta en tur til Skagen. Det var mai og nydelig vær.

– Ja, jublet jeg, jeg hadde behov for en pause.

Vi reiste og hadde nok en gang en vidunderlig tur. Men på båten hjem begynte Pål å oppføre seg så merkelig. Det var tydelig at han så og opplevde ting jeg ikke gjorde.

Først ble han irritert da jeg ikke forsto hva han snakket om. Deretter ble han veldig stille. Morgenen etter beskrev han hva han hadde opplevd.

– Jeg er redd for at jeg er i ferd med å bli gal, sa han og virket helt skrekkslagen. Vi kontaktet lege samme dag, og Pål ble innlagt på sykehus og fikk medisiner.

Ble brått veldig paranoid

Det gikk bra en stund, men så begynte Pål å fortelle merkelige historier.

– Naboene stjeler saker og ting fra oss. De har laget seg nøkler og låser seg inn når vi ikke er hjemme, påsto han.

Jeg ble fortvilet, men motsa ham ikke. Jeg forsto at disse vrangforestillingene var en del av sykdommen. Den var i ferd med å innhente ham.

En natt vekket Pål meg og insisterte på at naboen hadde kommet inn i leiligheten vår. Jeg måtte stå opp og sjekke alle rommene. Selv våget han ikke å se etter, for han mente at det var ham naboen var ute etter. Jeg fikk ikke sove mer den natten. Jeg var svært bekymret og lå og grublet over hva jeg skulle gjøre.

Pål merket at han ikke klarte å drive forretningen som før. Det var mange av hans nærmeste som mente tiden var inne til å avvikle, men det hadde han ikke lyst til. Han var fortsatt full av ideer.

– Dette går ikke lenger. Du må avvikle bedriften, sa jeg inntrengende en dag jeg var ekstra sliten. – Du blir jo mer og mer redusert, og jeg makter ikke stort mer, sa jeg fortvilet.

– For noe tull. Jeg jobber like effektivt som før, sa Pål. Hans evne til å forstå sin egen begrensning ble gradvis borte.

Skiftet lås i døren

Med god hjelp og støtte fra familie og venner klarte vi etter hvert å overtale ham til å avvikle bedriften. Pål hadde god økonomi, og vi sa at han heller burde bruke tid og penger på å kose seg.

En dag da jeg kom fra jobb, kom jeg ikke inn i leiligheten. Det viste seg at Pål hadde skiftet lås i ytterdøren for at ikke den «skumle» naboen skulle komme inn igjen. Pål begynte å få flere og alvorlige hallusinasjoner. Han ble vrang og vanskelig, og samlivet vårt ble mer og mer uutholdelig.

Jeg hadde alltid vært frisk, men nå fikk jeg høyt blodtrykk. Skulle jeg ofre min egen helse for denne mannen? Vi hadde jo ikke vært sammen i mer enn seks år, og vi hadde ingen felles barn.

Tanken på å flytte fra ham begynte å kverne i meg. Men hadde jeg samvittighet til å forlate Pål? Han var jo helt avhengig av meg. Og fortsatt var jeg glad i ham.

Jeg reiste bort noen dager for å tenke meg om. Konklusjonen i løpet av disse dagene ble at jeg ikke klarte å leve sammen med Pål lenger. Jeg var rett og slett ikke sterk nok til det. Da jeg reiste hjem, var jeg fortvilet, men fast bestemt på å bryte.

Naboen møtte meg utenfor leiligheten, og hun kunne fortelle at Pål hadde gått ut og inn av leiligheten og fomlet med nøkler mens jeg var borte. De syntes han oppførte seg merkelig. En dag de tilfeldigvis møttes i oppgangen, hadde han fortalt at noen nye naboer var spioner.

Det dreide seg om en sammensvergelse, hadde Pål påstått. Det hele kulminerte i at han ringte på hos naboene våre midt på natten, tydelig forvirret og redd. De ringte legevakten, og Pål var blitt innlagt på sykehuset.

Min samvittighet var selvsagt svart. Jeg skulle ikke latt ham være alene, men kanskje det var en slags mening i at det nå var åpenbart for alle hvor syk han egentlig var.

Pål lå på sykehuset noen dager, så fikk han et korttidsopphold på et sykehjem. Men det ble snart bestemt at han måtte fortsette å bo på sykehjemmet. På det tidspunktet hadde jeg flyttet fra ham, og han hadde ingen mulighet til å klare seg alene i leiligheten.

I dag bor Pål permanent på sykehjemmet. Jeg besøker ham i ny og ne, og det er tungt å oppleve at en jeg har stått så nær, ikke kjenner meg igjen lenger.

Slik ble altså slutten på en kjærlighetshistorie som burde ha vart livet ut. Jeg gråter når jeg skriver dette. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Farmor reddet meg. Da hun ble alvorlig syk, ga jeg henne et løfte som fikk henne til å lyse opp