Mannen min oppførte seg merkelig. En dag sa han at vi måtte snakke sammen

Steinars innrømmelse var som en kniv rett i hjertet. Jeg trodde det var slutten på forholdet, men så ringte han meg og inviterte meg til leiligheten.

Illustrasjonsbilde.
Publisert Sist oppdatert

Steinar og jeg ble kjærester på videregående. Vi gikk i samme klasse og ble fort interessert i hverandre. Da vi fant sammen i løpet av andreklasse, var jeg verdens lykkeligste jente. Vi lo av de samme tingene, hadde fine samtaler og var kort og godt stormende forelsket.

Da artiumen var vel i havn, flyttet Steinar og jeg sammen på en liten hybel i nærmeste by, han for å studere og jeg for å jobbe i barnehage. Vi bodde trangt og enkelt, men vi hadde aldri hatt det bedre, syntes vi. Vi var unge og lykkelige og hadde ikke så store krav – det som betydde mest, var at vi fikk være sammen.

Det gikk noen år, og forholdet ble mer rutinepreget. Vi kranglet mer enn før også. Vi hadde det fremdeles fint sammen, men den stormende forelskelsen hadde lagt seg, noe som jo er vanlig. Men forholdet vårt hadde definitivt endret seg mye.

Steinar fullførte utdannelsen sin og begynte i jobb, og jeg fortsatte som før i barnehagen. Jeg hadde alltid drømt om å arbeide med barn og var svært fornøyd med arbeidsplassen min. Innerst inne hadde jeg begynt å drømme om at Steinar og jeg snart skulle få egne barn, men han holdt igjen.

Han var ikke klar, sa han, han ville vente og oppleve litt mer av livet først, og han ville gjerne jobbe noen år før han fikk for store forpliktelser på hjemmebane. Jeg var litt skuffet, men slo meg til ro med det. Vi var jo unge og hadde ikke hastverk.

Han tvilte

Så en dag kom Steinar hjem og var så merkelig. Jeg hadde bitt meg merke i at han hadde oppført seg rart de siste ukene, ja, kanskje også månedene, men når jeg spurte om noe var i veien, var han bare unnvikende og ville ikke snakke om det. Men denne dagen åpnet han seg.

– Kari, vi må snakke sammen, sa han.

– Jeg har vært så usikker i det siste… på deg, på oss. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet ikke om jeg elsker deg lenger! utbrøt han og brast i gråt.

Jeg var fullstendig i sjokk. Jeg hadde aldri sett ham gråte før, og at han ikke elsket meg lenger… Det var så vondt. At han ikke hadde sagt noe! At han ikke hadde tatt det opp før! Jeg følte meg sveket og reagerte med raseri. Det var egentlig sønderknust jeg var, men stoltheten min tillot meg ikke å vise det.

– Ja, er det slutt, da? sa jeg med høy, sint stemme.

– Jeg vet ikke, gråt han. – Men jeg vil jo ikke det! fortsatte han. – Jeg er så glad i deg, Kari, og jeg vil at dette skal fungere, men jeg vet ikke om det er meningen… Kanskje er vi bare blitt gode venner?

Det var som å få en kniv rett i hjertet. Gode venner. Det siste man vil høre fra den man elsker. Jeg spurte om han hadde vært utro, noe han bedyret at han absolutt ikke hadde, og jeg trodde ham. Jeg dro til en venninne for å være litt i fred, og hos henne kunne jeg gråte ut og lette hjertet mitt.

Hun ba meg om å ikke forhaste meg, men prøve å ta det rolig og heller snakke med ham om noen dager, når vi begge hadde fått tenkt over saken. Etter noen dager dro jeg hjem til Steinar og leiligheten vår. Han var blek og hadde tydeligvis hverken sovet eller spist noe særlig de siste dagene.

– Jeg tror vi skal ta en liten pause, sa jeg med skjelvende stemme.

– Men Kari… begynte han og fikk tårer i øynene.

– Nei, det må bli sånn, avbrøt jeg ham.

– Kamilla har tilbudt meg å bo hos henne i noen uker, og jeg har takket ja til det. Jeg kan ikke bo her sammen med deg dersom du ikke engang vet…

Stemmen min brast. Jeg klarte ikke å si ordene. Steinar tok rundt meg, og en liten stund tillot jeg meg å lene meg inntil ham, inntil den store, trygge kroppen hans som alltid hadde vært så god å være nær. Men jeg kunne ikke bli der. Jeg løsrev meg og pakket noen klær og litt toalettsaker. Så dro jeg.

Jeg gråt hele veien til Kamilla. Jeg ba Steinar om ikke å kontakte meg på noen dager. Han ville ikke kutte kontakten, men respekterte ønsket mitt. I de dagene bare gråt og gråt jeg og håpet at han skulle innse hvor mye han egentlig elsket meg.

Jeg ante ikke om det kom til å skje og forberedte meg på det verste. Jeg så for meg at jeg måtte finne et nytt sted å bo, at jeg måtte pakke sakene i leiligheten vår, dele opp tingene våre, sove alene uten ham…

Tanken var uutholdelig, men jeg måtte være forberedt på at det faktisk kunne bli utfallet. Kanskje han kom til å innse hvor fint det var uten meg, hvor fri han var, hvor deilig det var ikke å ha noen kjæreste?

Tankene hjemsøkte meg, og jeg hadde problemer med både å sove og spise. Kamilla gjorde alt hun kunne for å muntre meg opp. Hun trodde vi kom til å finne ut av det, og sa at alle par har slike perioder, det gjelder bare å være utholdende. Jeg prøvde å tro på henne, men det var vanskelig. I mellomtiden ventet jeg bare på telefon fra Steinar.

Hadde han savnet meg?

Så endelig ringte han. Han lurte på om vi kunne treffes, noe jeg selvsagt svarte ja til. Jeg spurte ham ikke om noe, hørte heller ikke på stemmen hans hva som var i gjære. Da jeg gikk hjem til leiligheten vår, var jeg forberedt på det verste.

Han møtte meg i oppgangen, hadde tydeligvis ventet siden vi la på røret. Og da han så meg, kom han meg i møte og la armene rundt meg.

– Herregud, som jeg har savnet deg! sukket han inn i håret mitt. Langsomt gikk det opp for meg hva dette kunne bety, og en forsiktig glede spredde seg i kroppen min.

– Mener du det, Steinar? spurte jeg og så på ham.

Han møtte blikket mitt, og øynene hans rommet all verdens kjærlighet.

– Ja, det mener jeg, sa han ømt.

Vi snakket lenge sammen den kvelden. Det utrolige hadde skjedd: Pausen hadde faktisk fått ham til å innse hvor mye han savnet meg og hvor sterkt han ønsket å være sammen med meg.

Fremdeles var det ting å rydde opp i, men han var villig til å gjøre hva som helst for å ordne opp. Han var til og med villig til å bli med til en parterapeut om jeg trodde det ville hjelpe.

Det viktigste var at vi ikke falt tilbake i det samme sporet, vi måtte jobbe for å få tilbake kvaliteten i forholdet vårt. Småkrangling, ensformighet og mangel på stimulans kan være farlig ødeleggende, selv om følelsene er de rette.

Vi bestilte time hos en terapeut og begynte å gå til henne én gang hver uke. Der snakket vi ut om hvordan vi opplevde hverandre, hva som irriterte, hva vi savnet osv.

Vi satte begge pris på å få dele tankene våre med en profesjonell utenforstående. Hun hjalp oss på vei når vi hadde vanskelig for å sette ord på ting, og hun fikk oss faktisk til å innse hvor heldige vi var som hadde hverandre.

Det viktigste var kanskje at hun minnet oss på noe alle egentlig vet: Kjærligheten må pleies og stelles. På forslag fra terapeuten satte vi av noen kvelder hver uke til bare å være sammen, gjøre ting vi hadde glemt helt da alt ble rutine, som å gå på kino, en tur i parken, trene, hva som helst.

Vi gikk inn for å se de gode sidene hos hverandre og verdsette dem mer, og det ga snart resultater: Vi fant igjen gnisten.

Nå er dette snart tre år siden. Steinar og jeg er lykkeligere enn noensinne, og vi venter vårt første barn sammen om noen måneder. Vi er fremdeles flinke til å finne på ting sammen, å se hverandre og å gi hverandre kjærtegn. Det er så viktig å verdsette hverandre i en travel hverdag.

Jeg trodde det var slutten da Steinar innrømmet sine tvil angående oss, men det viste seg at med litt tålmodighet og tiltro ble forholdet vårt sterkere enn før.

Nå vet vi hvordan vi skal takle dårlige perioder dersom de kommer, og jeg føler meg sikker på at kjærligheten mellom oss vil vare livet ut.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.