Jeg levde i et lykkelig forhold – men en dag ringte det på døren
Jon og jeg hadde levd et lykkelig og særdeles privilegert liv. Jeg hadde knapt kommet meg over sjokket før jeg ble møtt av det neste.
Jeg har fortsatt i dag, nesten fire år senere, vanskelig for å snakke om den dagen verden min brast.
Jeg var i midten av 30-årene. Mannen min, Jon, var en del eldre. Det var en helt vanlig onsdag, og den dagen kom rengjøringshjelpen vår og vasket i den store villaen vår. Jeg dro derfor tidlig hjemmefra og gikk på trening før jeg skulle møte klokken 10 på legeklinikken der jeg jobbet som sykepleier.
Jeg trengte egentlig ikke å jobbe, men jeg kunne ikke tenke meg å være hjemmeværende, selv om Jon tjente veldig godt. Han var ingeniør og hadde allerede i studietiden utviklet et IT-program som han hadde tjent mange millioner på da han solgte det. Nå drev Jon et mindre investeringsselskap.
Jon kjørte samtidig med meg for å møte advokaten sin. Jeg har tenkt og tenkt på om han var annerledes den morgenen. Om jeg burde ha merket noe, men jeg merket virkelig ingenting. Jon var akkurat som alltid.
Han kysset meg på kinnet, lovet å være hjemme før 18, satte seg inn i Mercedesen sin, vinket og kjørte. Det var siste gang jeg så ham i live.
Jeg kom hjem sent på ettermiddagen og gikk med en gang i gang med middagen. Vi skulle nemlig ha en gryterett som skulle småkoke et par timer. Da klokken nærmet seg 19, og Jon fortsatt ikke hadde kommet hjem, begynte jeg å bli irritert. Han kunne da godt ha gitt lyd fra seg og sagt at han var forsinket.
Ringte på døren
I det samme ringte det på døren. Utenfor sto to politibetjenter. Jeg visste med det samme at noe var helt galt. Men hvor forferdelig galt det var, kunne jeg ikke forestilt meg i det hele tatt.
Politibetjentene fortalte meg nemlig at Jon var blitt funnet ute i en skog. Han hadde tatt sitt eget liv.
Fra da av står resten av kvelden for meg som en stygg, sløret tåke. Politibetjentene ringte etter moren min og deretter etter legevakten. Legen kom først og ga meg noe beroligende. Selv om det gjorde meg døsig, fortsatte jeg å gjenta igjen og igjen: – Hvorfor? Vi hadde det jo så godt.
Jeg kunne overhodet ikke forestille meg at Jon kunne finne på å begå selvmord. Vi var jo lykkelige. Elsket hverandre.
Ja, vi hadde den store sorgen at vi ikke klarte å få det barnet vi hadde ønsket oss så inderlig i nesten seks år, men vi var enige om at vi ikke ville la det ødelegge livet vårt. Så hvorfor?
Da moren min kom, kastet jeg meg hulkende i armene hennes, og hun snakket til meg som om jeg var et lite barn. Om det var det eller pillene som virket, vet jeg ikke, men jeg falt så mye til ro at jeg kunne lese brevet som var blitt funnet på Jon.
«Kjære herlige søte elskede Annika. Tilgi meg. Jeg har ødelagt alt. Du fortjener bedre. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Din Jon» Det brevet gjorde meg enda mer forvirret.
For hvis Jon elsket meg så høyt, hvordan kunne han da gjøre dette mot meg? Jeg kjente et sinne boble opp. Hva var det han hadde gjort, og hvorfor?
Dagen etter var et stort svart hull, og jeg sov meg gjennom det hele. Moren min ble værende og passet på meg. Hun ringte rundt og fortalte alle hva som hadde skjedd, og skjermet meg fra alle spørsmålene, som jeg likevel ikke kunne svare på.
På den andre dagen kom hun opp på soverommet, hvor jeg lå bak nedrullede gardiner.
En telefon
– Det er Asgeir, Jons advokat. Han sier at dere bør snakke sammen. Kanskje du skal ta den? sa moren min og rakte telefonen mot meg.
Motvillig satte jeg meg opp i sengen og tok den. Asgeir, som ellers hadde virket rolig som en klippe alle de gangene jeg hadde sett ham på diverse firmamiddager eller arrangementer, var nå tydelig rystet.
– Det er forferdelig. Hvis jeg hadde visst … Jeg ante jo ikke. Asgeir begynte på flere setninger uten å fullføre noen av dem, men så tok han seg sammen, for han fikk sagt.
– Jeg er redd for at vi er nødt til å snakke sammen raskt. Det er en del ting du er nødt til å vite. Kan jeg komme innom?
Jeg skjønte ikke at noe kunne haste så mye akkurat nå, men Asgeir insisterte, og til slutt ga jeg etter. Jeg sto opp, tok en dusj, kledde på meg og satt i stuen da Asgeir kom.
Store problemer
Han var nesten like blek som jeg nettopp hadde sett i speilet at jeg selv var. Langsomt sank han ned i en stol overfor meg og begynte så å fortelle om problemene som hadde vært i firmaet i lang tid: Jon hadde åpenbart gjort feilinvesteringer, som han hadde forsøkt å dekke over med nye og enda verre satsinger.
For litt under en uke siden hadde Asgeir oppdaget en flik av problemene og presset på og krevde å få alle papirene fra Jon. Det hadde han fått den forbannede onsdag morgen. Jon hadde så kjørt direkte fra Asgeirs kontor og ut i skogen. Blant de mange papirene hadde Asgeir funnet enda et avskjedsbrev fra Jon.
Et brev der han skrev at alt var tapt, at han kom til å miste hver eneste krone og attpåtil sannsynligvis få en fengselsstraff for det han hadde gjort. Det ville han ikke utsette meg for, så da var det bedre å avslutte det hele.
– Jeg ville jo bare hjelpe ham, sa Asgeir ulykkelig. – Jeg ante ikke at det sto så ille til. Kanskje skulle jeg ikke ha presset på, men vi kunne da for faen ha funnet en utvei …
Jeg orket slett ikke å svare, jeg var ulykkelig, sint og nå også redd. Jeg hadde mistet Jon, skulle jeg nå også miste alt annet? Det ville gjøre dødsfallet hans enda mer meningsløst.
Jeg husker ikke annet enn gråt og mørke i den følgende måneden. Jeg gråt og gråt og savnet Jon helt vanvittig. Jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme videre. Etter begravelsen til Jon ble jeg også nødt til å forholde meg til Jons firma og årsaken til at han hadde gjort som han hadde gjort.
Jeg møtte Asgeir flere ganger. For hver gang så situasjonen verre ut. Det var ingen tvil. Jon hadde mistet hele sin enorme formue, og det var gjeld langt opp over pipa.
Jeg kom til å miste huset vårt og bilene, som åpenbart bare var leaset. Selv vår private pensjonssparing hadde Jon tatt ut og brukt. Kort sagt eide jeg ingenting.
Asgeir kjempet for å finne utveier, så jeg ikke på toppen av det hele skulle ende opp med gjeld. Møtene med Asgeir gjorde meg godt, til tross for de fryktelige nyhetene. Vi endte nemlig alltid med å sitte og snakke om Jon. Vi var begge fylt av en merkelig blanding av dårlig samvittighet, sorg og sinne. Dårlig samvittighet over ikke å ha merket hva som var på vei.
Vrede over at Jon kunne være så feig og bare forsvinne og overlate alt rotet sitt til oss. Men også sorg over et herlig menneskes meningsløse død, tapet av en venn og en elsket. Asgeir og jeg kunne gjenta den samme samtalen igjen og igjen, og det gjorde oss begge godt.
Men da papirene var ordnet, gled Asgeir ut av livet mitt igjen.
Bedring i sikte
Ganske langsomt fikk tiden leget litt av såret mitt, og langsomt begynte jeg å vende tilbake til livet igjen. Jeg måtte begynne helt på nytt. Heldigvis kunne jeg få fulltidsarbeid på klinikken med en gang.
Foreldrene mine hadde også, da jeg var barn, skrevet meg opp i et par boligforeninger og fortsatt å betale til dem, så jeg mirakuløst kunne få en god og billig treromsleilighet med få måneders varsel.
Foreldrene mine og et par venninner hjalp meg med å flytte. Da de gikk om kvelden, etter at vi alle hadde spist pizza ved det lille spisebordet mitt i den nye leiligheten min, gikk jeg rundt og prøvde å venne meg til alt det nye. Jeg hadde ikke tatt med særlig mange møbler fra huset. De var altfor store til å passe inn her, og mange av dem var kanskje mer i Jons smak enn i min.
Nå bodde jeg i en fin, liten og feminin leilighet, og plutselig kjente jeg et lite streif av optimisme. Det kom nok til å gå bra. Jeg kom nok til å klare meg. Fra nå av ville det gå fremover, følte jeg.
Så lett gikk det likevel ikke. Etter den første gleden over å ha kommet på plass, kom ensomheten. De lange kveldene alene, ingen å fortelle dagens små begivenheter til, ingen å krype inntil om kvelden.
Jeg begynte igjen å gråte mye, men nå nok mer over meg selv enn over Jon.
Så en kveld ringte det på døren. Litt nervøs så jeg ut gjennom dørspionen, og jeg ble selv overrasket over hvor stort et gledesrykk det ga i meg.
Der ute sto Asgeir. Med en stor bukett blomster og en flaske vin i hånden.
– Jeg så at det var lys og tenkte at jeg bare skulle stikke innom, sa han forlegent, helt uten å tenke på at blomstene og vinen han samtidig rakte frem mot meg, tydet på at han ikke bare kom tilfeldig forbi.
– Kom inn, så deilig det er å se deg. Jeg har savnet deg, sa jeg og kjente hvor sanne ordene mine var. For jeg hadde savnet Asgeir og samtalene våre helt forferdelig mye.
– Og jeg har savnet deg, smilte han sjenert. – Er det feil? Er det for tidlig hvis jeg sier at jeg har falt pladask for deg?
Noen ville kanskje si at det var for tidlig, at jeg ikke sørget lenge nok. Men sorg og glede kan godt gå hånd i hånd. Det vet jeg nå.
Asgeir og jeg vil alltid sørge over Jons valg, men vi gleder oss også over hverandre, over livet vi nå har sammen, og over kjærligheten vår.
Og her, fire år senere, blir gleden snart helt komplett, for i magen min sparker det barnet jeg aldri hadde trodd at jeg skulle få lov til å få.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
