Vi hadde vært gift i 20 år. Så ringte en ukjent kvinne
I nesten 20 år hadde de vært gift da hun fikk vite hemmeligheten som snudde opp ned på alt.
Dette er Mariannes historie.
– Jeg trodde vi var lykkelige sammen. Carl var mannen som alle mine venninner misunte meg. Han var den barske, flotte karen som samtidig var flink til å gi komplimenter og sjarmere deg.
Men det var også noe reservert ved ham. Selv etter nesten 20 år hadde jeg ikke den tryggheten andre hadde gitt meg i et forhold.
Men det var heller ingenting konkret å klage over. Det var bare en følelse jeg hadde. Men jeg fikk lære at man bør lytte til intuisjonen sin, og det var en smertefull lekse, sier hun med ettertrykk.
Avsløringen
For tre og et halvt år siden kom sjokket hun aldri hadde ventet.
– Det var like før jul, og Carl var på forretningsreise til København. Selv hadde jeg influensa, men pakket hostende inn julegaver. Jeg ville ikke ødelegge julen for familien.
Hver julaften var det tradisjon å samle begge sider av slekten i det store huset vårt, noe som fremdeles betydde mye for datteren vår Lis, som jo var enebarn og som den gangen var 16 år gammel.
Så ringte telefonen. En telefon som skulle forandre alt for oss alle.
«Hallo!» hørte jeg en dame si i den andre enden. Nummeret var ikke synlig. «Er det Marianne?» spurte hun. «Ja», svarte jeg litt spisst, «og hvem er du?» Det irriterer meg alltid litt når folk som ringer, ikke presenterer seg ordentlig.
«Jeg lurte på om datteren din har lyst til å møte halvbroren sin?» var det neste hun sa.
Det raste en haug med tanker gjennom hodet mitt, men ikke én av dem ga mening. «Hva var det du sa?» spurte jeg rasende og tenkte at dette måtte være noe forbannet tull. Men jeg kjente at bena knakk sammen under meg.
Mens den ukjente damen begynte å fortelle, seg jeg ned på de kalde flisene i kjellerstuen og lyttet taust.
– Jeg fikk følelsen av å være på utsiden av meg selv. Jeg forsto nemlig ganske raskt at det hun fortalte, måtte være sant.
Mange følelser samtidig
– Hva fikk deg til å tro på henne?
– Det var ingen tvil om at de kjente hverandre intimt. Detaljene hun avslørte, ga meg den sikkerheten. Hun visste også mye om meg, personlige saker som jeg tillitsfullt har trodd at jeg kun har delt med min eneste ene …
Forståelig nok ønsker ikke Marianne å gå nøyere inn på detaljene her i Norsk Ukeblad.
– Jeg kjente på et spekter av følelser i løpet av de 20 minuttene telefonsamtalen varte, hvor det for det meste var hun som pratet. Skuffelse, svik, sjalusi, sjokk. Jeg klarte ikke å bevege meg. Den fremmede fortalte at sønnen hun hadde med Carl, var 15 år gammel.
– Bare ett år yngre enn Lis, tenkte jeg. – Mens hun akkurat hadde lært å gå, hadde han fått en ny baby med en annen.
– Det kunne jo hende at gutten ikke var din manns sønn, selv om han hadde vært utro mot deg med denne kvinnen?
– Jo, men det spesielle doble navnet hans fikk meg til å tro henne. Det var nemlig akkurat dette navnet vi skulle gi den sønnen vi aldri fikk.
– Spurte du damen om hun og sønnen hadde noe kontakt med Carl?
– Hun fortalte meg alt. Carl hadde kuttet kontakten med dem da gutten var omtrent ett år gammel. «Carl er en drittsekk», sa hun, «men det hadde vært hyggelig om barna kunne møtes en dag. De er tross alt halvsøsken.»
– Hva svarte du?
– Jeg slet med å samle tankene, for ikke å snakke om å forme dem til ord. Det endte med at jeg nærmest skrek til henne: «Hvorfor skulle jeg eller min datter ha noe ønske om å møte dere?» Du har jo horet med en gift mann og attpåtil blitt gravid!»
Marianne smiler skjevt av seg selv.
– Ja, jeg vet at det høres fryktelig gammeldags ut, men ærlig talt: Du ringer ikke og forteller noe sånt, for deretter søtt å spørre om å treffes? Ærlig talt!
Marianne slengte på røret, bestilte flybillett til København og dro for å konfrontere Carl. Gjett om han ble tatt på sengen!
Konfrontasjonen
– Han visste ikke at jeg kom, og da jeg plutselig sto i døren til hotellrommet hans, gikk jeg rett på sak.
Kritthvit i ansiktet forsøkte han å pynte på det hele.
«Jeg har vært utro én gang», innrømmet han, «og dessverre ble det barn av det. Hun tok kontakt med meg etterpå, men jeg har ikke hatt noe med dem å gjøre. Dama er jo gal! Hun krever stadig penger av meg. Mye penger, mye mer enn det vanlige barnebidraget. Hun har også truet med å fortelle deg om gutten, og se hva hun nå har gjort! Dette er ren og skjær hevn», nærmest hulket han. Langt mer trist på egne enn mine vegne.
– Hvorfor hadde han ikke vært ærlig overfor deg?
Spørsmålet får henne til plutselig å le.
– I ettertid har jeg innsett at en mann som kan holde et barn skjult for partneren sin på en slik måte, overhodet ikke evner å være ærlig. Om du skulle finne ut noe tilsvarende om din partner, har jeg ett råd: Gjør det sporenstreks slutt! Og om han skulle gråte, så er det garantert krokodilletårer.
– Er du bitter?
Marianne rister på hodet.
– Nei. Jeg har bare blitt klokere. Jeg gjorde det slutt med Carl den dagen. Brikkene falt liksom på plass. Også de jeg ikke visste at jeg hadde. Han hadde ikke bare vært utro, han var en notorisk løgner. Heldigvis har han holdt seg unna oss siden.
– Har barna noen gang møtt hverandre?
– Vår datter vet at denne gutten eksisterer. Som voksen kjenner hun sannheten, men ønsker ikke å prate om det. Hittil har hun valgt både ham og faren bort. Jeg vet heller ikke om Carl og gutten har kontakt. Over tid vil det sikkert gå seg til for alle parter.
– Jeg har i hvert fall troen på at Lis og jeg kommer til å klare oss helt fint. Det samme håper jeg for den ukjente gutten, sier Marianne, som har valgt ikke å ta kontakt med guttens mor igjen.
– Men jeg er glad for at hun til slutt valgte å dele sannheten med meg, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
