Jeg syntes synd på mamma – helt til jeg innså sannheten

Mamma var veldig vakker da hun var ung. Hun ble aldri lei av å fortelle historier om alle komplimentene hun hadde fått. Hjemme hos vennene mine hang det barnebilder på veggene, men hos oss var det mamma som var stjernen.

Jeg skammet meg når hun skulle forklare det for gjestene våre.

- Folk pleide å si at jeg burde bli modell. Derfor ble det tatt en hel del bilder. Men så fikk jeg barn, og da ble det familieliv i stedet, sa hun med en latter.

Foreldrene mine hadde ikke et lykkelig ekteskap. Jeg håper i det minste at de var lykkelige i begynnelsen. Jeg vil gjerne tro at jeg ble til av kjærlighet, men så langt tilbake jeg kan huske, var det spenninger og utrygghet rundt meg.

Pappa var ikke perfekt, men med litt avstand til alt som foregikk i barndomshjemmet mitt, forstår jeg frustrasjonen hans. Mamma var ikke lett å leve sammen med.

Jeg trodde at alt var pappas feil

Gjennom oppveksten ble jeg manipulert av henne til å tro at det var omvendt. At alt var pappas feil, at han var slem og urettferdig, og at det var synd på henne.

- Han vil bestemme alt. Jeg som ga opp alt for din og pappas skyld, og nå får jeg ikke gjøre noen ting! sa hun ofte.

Hun hulket og syntes synd på seg selv. Jeg forsto ikke hvordan pappa kunne være så slem. Først mye senere forsto jeg at tingene pappa sa nei til, var å kjøpe nye, dyre møbler som vi ikke trengte, og å bestille cruise vi ikke hadde råd til.

Foreldrene mine kranglet jevnlig om slike ting, men jeg forsto det ikke før jeg ble eldre. Hvor skjødesløs og uansvarlig mamma var med penger. At hun egentlig var svært egoistisk. Da jeg først innså hvordan hun var, begynte jeg også å forstå at mye av forholdet vårt var en løgn. At jeg var mammas jente, var et falskt bilde hun hadde malt for omgivelsenes skyld.

Slemme kommentarer

Humøret hennes kunne skifte veldig raskt. Alt kunne virke bra, men plutselig kom hun med en slem kommentar. Det var som om hun hadde en masse frustrasjon i seg som hun ikke kunne kontrollere. Slik forklarte og unnskyldte jeg oppførselen hennes. Det var belastende for henne å leve i det ulykkelige ekteskapet, og hun trengte å få ut litt negativitet nå og da.

Som da vi tilbrakte en sommerdag på stranden og kjøpte is i kiosken. Køen bak oss var lang, og plutselig ble mamma stresset.

- Men skjerp deg nå! Det tar vel ikke en evighet å velge hvilken type du vil ha.

I bilen på vei hjem samme dag stakk hun til meg fordi jeg hadde gått opp i vekt.

- Jeg tror du trenger en ny bikini. Eller kanskje en badedrakt, så synes ikke magen så godt. Du har nok spist litt for mye is i sommer.

Da jeg kom i tenårene, ble det flere kommentarer om utseendet mitt.

- Jeg fikk alltid høre hvor fint hår jeg hadde da jeg var på din alder. Du bør nok børste ditt oftere, sa mamma.

Jeg forsto ikke hva hun mente, eller hva som var galt.

I ettertid gjorde det meg sint. Forsto hun aldri at oppførselen hennes var syk? At det ikke var slik en mor skulle behandle datteren sin?

Det var også noe galt med smaken min.

- Jeg hadde stilige klær da jeg var på din alder. Jeg husker da ...

Og så gjentok hun en historie om komplimenter hun hadde fått. Jeg har hørt alle de historiene mange ganger.

Mamma bar hvitt i bryllupet mitt

Det ble ekstra vanskelig for mamma da jeg begynte å treffe gutter. Da det var jeg som fikk komplimenter. Det er absurd å tenke tilbake på russetiden min og innse at jeg ikke ville pynte meg for mye, fordi mamma ikke ville like det.

Hun tok så mye fra meg. Mye av barndommen min, mange av minnene mine som kunne ha vært annerledes. Noe jeg ikke forsto på mange år, var at ondskapen hennes ikke bare bunnet i et behov for å få ut negativitet. Den bunnet også i misunnelse. Jeg antar at det var noe jeg ikke ville se. Det som tvang meg til å åpne øynene for dette, var hvordan hun oppførte seg i bryllupet mitt.

Jeg giftet meg med Tord da jeg var 32. Han og mamma hadde aldri kommet særlig godt overens. Hun kunne ikke manipulere ham, og det tålte hun selvsagt ikke.

Da Tord og jeg begynte å planlegge bryllupet, fikk vi 20 000 kroner av mamma. Etter det mente hun at hun hadde rett til å blande seg inn i alt. Vi angret på at vi hadde tatt imot pengene, men jeg var redd for at det ville føre til enda mer drama dersom vi leverte dem tilbake. I ettertid skulle jeg likevel ønske at vi hadde gjort det.

I bryllupet dukket mamma opp i en ankellang, kremfarget kjole med broderte blomster. Den var vakker og selvfølgelig valgt for å konkurrere med brudekjolen min. Da jeg kom inn i kirken og fikk se henne, var det noe inni meg som krympet. Jeg fikk ikke komme først, ikke engang på min egen bryllupsdag.

Under feiringen syntes og hørtes hun overalt. Det var store fakter og høy latter. Hun viste seg fram i kjolen sin på dansegulvet. I talen sin fortalte hun anekdoter fra oppveksten min.

- Da Lina gikk på videregående, pleide vi å le av at lærerne hennes trodde at vi var søstre.

Jeg skammet meg og ønsket at hun ikke hadde vært der.

Fokuserer på mitt eget liv

Etter bryllupet reduserte jeg kontakten vår. Jeg traff henne så sjelden som mulig. To år senere fikk hun diagnosen kreft. Etter bare noen måneder fikk hun palliativ behandling.

Til tross for alt håpet jeg at vi kunne komme nærmere hverandre i den siste tiden av livet hennes, men slik ble det ikke. Hun fokuserte på hvor urettferdig livet var, i stedet for å forandre noe mellom oss.

Hele livet mitt hadde jeg forsøkt å elske mamma, men jeg tror ikke det var min kjærlighet hun ønsket. Jeg skulle bare speile henne og stå i skyggen hennes.

Etter at hun døde, sørget jeg først og fremst over mammaen jeg kunne ha hatt. Og jeg var lettet, selv om det føltes forbudt å innrømme det.

Forholdet vårt kostet meg så mye energi at jeg etter hennes død har valgt å tilgi, for min egen skyld. Jeg har bearbeidet fortiden min. Å bruke mer tid på å gruble og være sint ville bare bety at jeg stjal mer tid fra mitt eget liv.

Jeg har gitt henne nok. Jeg har rett til å ha det bra og fokusere på hvordan jeg selv vil leve, for min egen og familiens skyld.

Denne artikkelen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en redigert versjon.

Mamma og svigerfar innledet et forhold