Foreldrene mine prioriterer nye kjærester fremfor barn og barnebarn
Foreldrene mine ble skilt, og nye kjærester har endret forholdet til meg og barna mine. Avtaler brytes, barnevakt avlyses og familien føler seg nedprioritert.
Jeg er så skuffet over moren min. Hun lovet for en måned siden å passe barna mine førstkommende helg, så ringte hun i går og avlyste fordi hun skal på ferie. Hun og den nye kjæresten skal til Syden.
Et impulsivt innfall som hun ikke kunne si nei til fordi Bjørn bare kom med billettene, som hun sa. Men at vi to hadde gjort avtalen i god tid fordi jeg skal i min venninnes utdrikningslag, det betyr ingenting.
Jeg ble så irritert at jeg slengte på røret. Det er tredje gangen i løpet av to uker hun avlyser avtaler, og jeg vet at det ikke blir siste gangen.
Jeg fikk en sorgreaksjon
Alt har endret seg siden foreldrene mine skilte lag for to år siden. De var gift i 32 år, og jeg hadde ingen anelse om at det var noe galt med ekteskapet deres. Jeg fikk sjokk og måtte jobbe meg gjennom en sorgreaksjon som jeg sliter med fremdeles.
Det siste året før de gikk hver til sitt, var alt som det pleide når jeg besøkte dem. Jeg tenkte alltid på foreldrene mine som tryggheten selv, og at det de hadde sammen var stabilt og godt. De har alltid vært der for oss barna, og vi har i alle år hatt en sterk og god familietilhørighet.
Det var middag hos foreldrene mine annenhver søndag, og hverken barnevakt eller hjelp til andre ting var noe problem.
Barndomshjemmet var et sted jeg alltid kunne dra til og føle meg verdsatt, elsket og velkommen. Men nå er alt annerledes, og jeg har problemer med å takle det.
Mor stilte opp
«Vi er helt enige om å dette», forsikret de da de fortalte broren min og meg at de skulle skilles. De hadde vokst fra hverandre og hadde ikke noe felles lenger, sa de. Etter noen få måneder var huset og hytta solgt, og mor og far hadde flyttet i hver sin leilighet.
På den tiden var barna mine, Jens og Jarle, to og fire år gamle, og jeg var selv midt i et samlivsbrudd. Alt var vanskelig, men mor kom og stilte opp for meg. Min eksmann Jørn flyttet ut, jeg ble alene med de små.
Etter kort tid traff han en ny dame og flyttet utenbys. Dermed har det regelmessige samværet vi avtalte under meglingen, endt opp i ikke noe samvær i det hele tatt.
Jørn har barna bare når det passer ham, og når han gidder å kjøre helt til byen vår for å hente og bringe. Det er svært sjelden. Fordi jeg stolte på at foreldrene mine ville stille opp, orket jeg ikke å bruke energi på å få Jørn til å være en mer tilstedeværende pappa.
Så endret alt seg
Det første halve året etter at mor og far flyttet fra hverandre, ble barna og jeg bedt på middag rett som det var, og begge kom ofte på besøk. Tonen den gang var at vi ikke kom til å merke så mye til at de var skilt, de var gode venner og ville alltid prioritere oss. Men det var før andre kom inn i bildet.
Pappa var først ute med å finne ny kjæreste. Han traff en yngre dame med ganske små barn. De flyttet sammen etter kort tid. Nå var han plutselig stefar, og dermed hadde han mindre og mindre tid til egne barn og barnebarn.
«Det kommer til å gå seg til, bare du og Bente blir litt mer kjent med hverandre», forsikret han meg. Det har ikke skjedd. Jeg liker ikke Bente.
I begynnelsen var jeg positiv, og jeg dro på besøk dit når pappa ikke kom til meg. Men hvor hyggelig er det å besøke sin egen far i et hjem hvor vi ikke føler oss velkommen? Jeg var der fem-seks ganger, men Bente satte seg aldri ned sammen med meg eller bød på en kopp kaffe, så jeg tok hintet.
Har aldri tid lenger
Den siste gangen tok jeg med meg ungene og dro uten å si ha det. Da hadde vi sittet alene på terrassen i nærmere tre kvarter og ventet på at pappa skulle bli ferdig med noe på dataen og at Bente skulle sette fra seg støvsugeren. Men ingen av dem kom ut til oss.
De få gangene jeg har spurt pappa om han kan passe barna mine, har han sagt nei etter å ha rådført seg med Bente. En gang fikk jeg ham til å være hjemme hos meg mens jeg var på kino.
Da jeg kom tilbake og gledet meg til en liten pappaprat fordi jeg endelig hadde ham for meg selv, sto han i døren med yttertøyet på, klar til å styrte hjem til Bente. Jeg var så skuffet at jeg gråt etter at han hadde gått.
Så ble hun forelsket
Mamma stilte opp som før, det kompenserte til en viss grad. Men plutselig forelsket hun seg også, og alt annet ble glemt. «Jeg har møtt mannen i mitt liv», kvitret hun.
Jeg ble lei meg i stedet for å bli glad på hennes vegne, så for meg at hun kom til å bli som pappa. Og ganske riktig: Denne Kalle opptok all hennes tid utenom jobben. Om jeg ringte for å spørre om vi kunne finne på noe, eller om hun kunne sitte barnevakt, passet det aldri.
Det eneste hun ville snakke om, var hvor fantastisk Kalle var, og at han fikk henne til å føle seg som en forelsket tenåring igjen.
Forholdet varte et halvt år. Da kom det frem at han drakk for mye, og at hun ikke orket mer. Etter bruddet ble hun igjen den omsorgsfulle mormoren hun alltid hadde vært.
Så dukket Harald opp, og det samme skjedde. Mamma forsvant i sin egen verden, alt handlet om Harald. Det var ikke måte på hvor riktig alt var denne gangen. Nå skulle de selge hver sin leilighet og kjøpe hus. Det skulle bli så fint, barna mine skulle få sitt eget TV-rom når de overnattet. Harald var visstnok så glad i barn.
Ingenting ble noe av. Forholdet var snart over, og mamma kom tilbake til oss, like nærværende og omsorgsfull som før. All støtten hun bidro med i denne tiden, gjorde meg mer harmonisk og glad.
Altfor impulsivt liv
Det var deilig at mamma var til å stole på igjen. Nå holdt hun alle avtaler, og jeg begynte å føle meg trygg på hennes støtte. For noen måneder siden kom Bjørn på banen, og han tente nytt håp i moren min.
Det er ikke det at jeg ikke unner henne kjærlighet og et godt liv, men det er vanskelig og provoserende når en fremmed mann tar all tiden hennes. Jeg har vært vant til å ha henne der, nå forsvinner hun plutselig helt. Det er sårt og vanskelig.
Bjørn har penger, og som selvstendig næringsdrivende har han anledning til å være impulsiv. Han kan ta ting på sparket, og han drar med seg mamma.
Så langt har jeg likevel et godt inntrykk av ham, men jeg ser også at han ikke er så opptatt av barn. Han har to voksne sønner, men ingen barnebarn ennå.
Det som irriterer meg grenseløst nå, er de brutte avtalene som kommer på rekke og rad. Mamma og jeg gjør avtaler, og hun avlyser dem igjen. Hun har tydeligvis vanskelig for å si nei til Bjørn, og hun klarer ikke å si at hun har avtale med meg og barna hvis en slik avtale krysser hans forslag.
Hadde gledet meg lenge
Utdrikningslaget for min venninne har jeg gledet meg til lenge. Nå aner jeg ikke hva det blir til, om jeg klarer å få ordnet det på annen måte. Uansett er det dårlig gjort av moren min å gjøre sånt.
Jeg trenger å komme meg ut, være sosial og kanskje møte en ny mann. Nå har jeg to foreldre som pleier sine nye kjæresteforhold.
Jeg vil selvsagt at min mor og far skal ha det bra, det er ikke det. Men alt ville vært enklere om far hadde sagt til Bente at barna hans er viktige for ham og at hun må respektere det.
Og hvis mor ikke skjøv oss ut på sidelinjen hver gang hun finner en ny mann, ville det være mye lettere for meg å godta at foreldrene mine faktisk ikke lenger er gift med hverandre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
