Mamma ble min bestevenninne – til slutt måtte jeg si stopp
Jeg vokste opp sammen med mamma og hadde ingen kontakt med min far. Det gjorde at mamma og jeg knyttet ekstra sterke bånd, men det ble for mye av det gode.
Alle venninnene mine misunte meg da jeg var barn. Min mor ga meg alt jeg pekte på, og fant hele tiden på spennende ting å gjøre sammen med meg. Det var ikke det tivoliet i Skandinavia jeg ikke hadde vært på, jeg fikk med meg alle juleforestillinger på teateret og alle nye filmer på kino.
Alltid var jeg kledd i pene og nye klær. Da jeg ble tenåring, gjorde mamma det hun kunne for at jeg skulle få de samme dyre merkeklærne som noen av de andre, selv om hun egentlig ikke hadde råd til det.
Mamma ble forlatt av faren min da jeg var bare tre måneder gammel. Selv om hun ikke har sagt det direkte til meg, vet jeg at hun tok det utrolig tungt.
Som voksen kvinne i dag forstår jeg at det er grunner til at hun forble alene og aldri fant en ny mann. Sannsynligvis var faren min den store kjærligheten, og hun opplevde sitt livs største svik da han gikk fra henne og ikke viste interesse for meg.
Jeg var alt for henne
Selv har jeg ikke lidd under fraværet av en far, takket være en mamma som sto på pinne for meg døgnet rundt. Mens andre barn fikk kjeft fordi de rotet, gikk mamma stille og ryddet opp etter meg.
Hvis jeg var frekk og storforlangende, ble hun bare lei seg. «Det eneste jeg vil, er at du skal ha det godt», pleide hun å si.
Det gjør hun fremdeles. Jeg glemmer ikke da jeg begynte på skolen. Jeg hadde aldri gått i barnehage, bare vært hos dagmamma, så jeg kjente ikke de andre elevene i klassen. Da var det godt å ha mammas hånd å holde i. «Dette går bra», husker jeg at hun sa. Der og da var hun hele mitt ankerfeste.
Jeg fikk raskt venner i klassen, men ingen spesiell bestevenn. Det sa mamma var helt fint. «Du har en hjertevenn, og det er meg», sa hun.
Det hørtes fint ut for en liten jente, for det gjorde at konflikter mellom jentene i klassen ikke gikk så dypt inn på meg. Jeg hadde jo mamma, som jeg kunne leke med og snakke med om alt. Overalt hvor jeg var, var hun også. Hun levde gjennom meg og det jeg gjorde.
Våget ikke være borte
Som liten pike var jeg utrolig avhengig av moren min. Mens de andre jentene sov over hos hverandre, våget ikke jeg å være borte fra mamma. Hun likte det, tror jeg.
Første gangen jeg sov over hos en kusine, kom mamma om kvelden og la seg på sofaen. Da jeg så henne neste morgen, sa hun at hun ikke ville at jeg skulle våkne opp uten å ha henne der. «Jeg er jo mammaen din», sa hun og klemte meg.
At et barn er avhengig av moren sin, kan brukes som argument for mye. Da min klasse skulle på leirskole, gruet jeg meg i mange uker. Det ble så ille at mamma insisterte på å være med som voksen hjelpeperson. Lærerne gikk med på det.
Slik fikk hun vist alle de andre hvor lite selvstendig jeg var, og det gikk ikke ubemerket hen. «Mammadalten» ble kallenavnet mitt langt opp i ungdomsårene.
Hun klarer ikke slappe av
Sannheten er at mamma var mer avhengig av meg enn jeg av henne. Hun har aldri klart å slappe av når hun ikke kan se meg. Livredd for at grusomme ting skal skje, har hun lagt begrensninger på livet mitt hele veien.
Da jeg begynte å ri, satt hun pal på tribunen i ridehuset hver gang, full av angst for at jeg skulle bli kastet av og skadet. Når jeg falt av, stormet hun til og var helt hysterisk. Da måtte ridelæreren sette henne på plass og si at hun måtte la være å komme hvis hun ikke klarte å forholde seg til små fall på en mer rasjonell måte.
Ridningen gjorde meg tøffere, og at ridelæreren min nærmest skjente på mamma, fikk meg til å se de unaturlig tette båndene mellom oss. Problemet som tenåring var at jeg ikke hadde så mange venner. Det var mamma jeg snakket med, hun som visste alt om meg. Hun var den eneste jeg hadde. Vi oppførte oss som bestevenninner.
Mot slutten av tenårene begynte jeg å opponere, forlangte å få mer frihet. Mamma gråt og bar seg, og det endte med at jeg fikk dårlig samvittighet hver gang.
«Jeg har gitt deg alt og har ofret alt for deg. Du betyr alt for meg», sa hun. Lenge gikk det inn på meg at hun sa slike ting. Jeg visste jo at det var sant. At jeg aldri har bedt om å bli båret på gullstol gjennom barndommen, våget jeg ikke å ymte om engang.
Bare avstandsforelsket
Jeg fikk meg aldri en ordentlig kjæreste som tenåring, men jeg var avstandsforelsket mange ganger. For to år siden møtte jeg igjen Stian, en av guttene jeg likte spesielt godt på videregående.
Han kom inn i ridebutikken hvor jeg jobber, og hjertet mitt gjorde et byks. Han lurte på hvordan det gikk med meg, og vi ble stående og prate. Det var helt nytt for meg å snakke så lett med en jevnaldrende.
Før han gikk, spurte han om vi skulle gå ut og ta en kopp kaffe en dag. Jeg sa ja og følte at jeg var i himmelen.
Da jeg fortalte mamma det, var hun full av skepsis. Hun mente at foreldrene hans ikke var bra mennesker, blant annet. «Mamma, det betyr ikke at ikke Stian er OK», sa jeg. Det endte med at vi hadde en voldsom diskusjon ved middagsbordet. Da jeg gikk inn på rommet mitt, var jeg fast bestemt på å flytte hjemmefra.
To uker senere hadde jeg til min mors store sorg fått tak i en liten leilighet i kjelleretasjen på et bolighus. Å innrede mitt eget hjem føltes fantastisk. Frihetsfølelsen var nesten overveldende. Stian og jeg er blitt et par. Gjennom ham har jeg fått et nytt liv.
Eneste skår i gleden er at mamma ikke tåler synet av kjæresten min. Hun mener at han har manipulert meg til å ta avstand fra henne. Det er ikke sant. Stian ønsker at jeg skal ha et godt forhold til moren min.
Hun har ikke noe annet liv
Jeg er blitt voksen nå og ser at mamma ikke har ivaretatt sitt sosiale liv med andre voksne. Fordi hun har levd gjennom meg, har hun ikke noe annet enn meg og mitt liv. Det er en belastning å ha en mor som ønsker å være sammen med deg hele tiden.
Det har gått opp for meg at det ikke er naturlig å ha sin egen mor som sin beste venninne. Å tilbringe hver eneste ferie med mammaen sin når du har passert 20 år, er rett og slett litt rart.
Hver dag får jeg en melding fra mamma der hun spør om vi ikke kan finne på noe hyggelig sammen bare hun og jeg. Noen ganger sier jeg ja, for å slippe å ha dårlig samvittighet. Da lyser hun opp og sier at hun drømmer om at alt skal bli som før mellom oss. «Men jeg vil ikke ha det som før», sier jeg da. Da ser hun utrolig lei seg ut.
Jeg måtte løsrive meg
Jeg har løsrevet meg og føler meg fri og lykkelig, selv om mammas reaksjoner på løsrivelsen er et skår i gleden. Gjennom Stian har jeg fått venner på min egen alder og også en bestevenninne, som er like glad i hester og ridning som jeg er. Hun har sagt at det var et samtaleemne blant folk at mamma og jeg knapt vek fra hverandre da jeg vokste opp.
«Når jeg tenker på deg, ser jeg for meg moren din som sto utenfor skoleporten og ventet på deg. Vi andre gikk hjem til tomt hus. Vi somlet på skoleveien med å prate og tulle. Du var aldri med på slikt», sier hun.
Mamma mente det godt. Det er det ingen tvil om. Likevel gjør det meg opprørt og bitter å tenke på hvor morsbunden hun gjorde meg. I stedet for å oppdra meg til å bli trygg på meg selv, fikk hun meg til å tenke at jeg ikke klarte meg uten henne. Det er faktisk et svik fra henne som mor.
I dag vet jeg at vi aldri mer kommer til å få det tette forholdet vi hadde. Heldigvis. Mitt håp for mamma er at hun finner egne venner og får et sosialt liv. Det unner jeg henne av hele mitt hjerte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
